[Om Han Kjekke II.]

Følgende historie skjedde faktisk. Det er sant, og jo mer jeg tenker på det, dess virkeligere blir det.

Jeg sto midt i gangen på skolen og forsynte meg mer enn grådig av vaflene studentskipnaden delte ut til de som meldte seg på ulike aktiviteter. Jeg meldte meg selvsagt på alt. Vaflene var veldig gode. Jeg hadde akkurat forsynt meg med en ny, da Han Kjekke kom gående. Han nikket til meg, og jeg vinket masse med en hånd tilbake, og tok en bit av det jeg trodde var vaffelen min.

I Han Kjekke-rusens blinde hadde jeg prestert å miste vaffelen på gulvet. Murphys lov gjorde at det nå lå syltetøy utover halve skolen, og i tillegg hadde jeg vondt i hånden min, ettersom jeg ikke bare hadde tygget luft.

Han lo. Tittet ned på vaffelen, opp på meg, og så ned igjen, for han ristet på hodet og gikk videre.

Hele seansen tok bortimot tre sekunder. Hva var oddsene for at han skulle få det med seg?

[Om været.]

Det hagler i Molde om dagen. Jeg er ikke bortskjemt med den slags vær, og synes det er så spennende. Da det skjedde første gangen, sto jeg hjemme på rommet mitt. Jeg var trollbundet av dundringen et halvt sekund, før jeg beinet ned trappen mens jeg rev meg meg en ikke fullt så imponert Frk. Harstad.

Tine: Vi må ut da! Se på dette.
Frk. Harstad: Ehm... ja.
Tine: Men det er jo så eksotisk!
Frk. Harstad: Ehm... nei.
Tine: Det er is. Og så er det sne. Og så regner det. Seriøst!
Frk. Harstad: Faktisk så er det vel ikke det heller.
Tine: Vil du vi egentlig bare skal gå inn og aldri snakke om det igjen.
Frk. Harstad: Ja, i grunn.

Jeg har ikke vært så skuffet på en uke.

[Om NM i spising.]

Lillesøster og Bror 1 var med på besøk hos Farmor i helgen. De bor på en bitteliten gård øverst i en bitteliten dal, og det er fint lite annet å gjøre der (for oss som ikke er sååååå glad i dyr) enn å spise. Vi lo derfor godt da vi, kvart på elve, var godt i gang med å spise frokost, og Farmor kom bekymret:

Nå må dere passse på å spise mye. Det er tross alt ikke middag før klokken to.

[Om et møte med Han Kjekke.]

Det er én Han Kjekke på skolen som triumfer alle Han Kjekke jeg har sett. I. Mitt. Liv. Han er en høy og mørk sør-amerikansk surfesak, og når han går nedover gangen, snur samtlige jenter seg, og sukker høyt nok til at han hører det. Kjekkheten er ingen hemmelighet. Han er fullstendig klar over det, og elsker det.

På mystisk vis har jeg klart å bli kjent med Han Kjekke. Jeg vil ikke påstå at vi er blitt venner, til det er han fortsatt så kjekk at jeg kun kan snakke med han når jeg har noe planlagt å si (ikke spesielt vellykket- se nedenfor), men vi er i det minste bekjente, og han ler gresselig hver gang han ser meg. Jaja.

På togafesten sto han selvsagt midt i rommet med førti jenter rundt seg. Han uten toga. Jeg med. Jeg brøytet meg derfor vei for å håne den manglende på togaen. Jeg hadde flere setninger klare i hodet mitt: "Spiste hunden din den?", "Var de utsolgt i butikken?", "Er den blitt for liten?". Jeg følte meg så morsom, og humret nesten for meg selv da jeg spurte:

Tine: Hvorfor har du ikke på deg toga?
Han Kjekke: Jeg har ikke vært hjemme enda.

Dette valgte jeg selvsagt å overhøre, så fokusert jeg var på å holde samtalen i gang.

Tine: Å ja, spiste hunden din den?
Han Kjekke: Nei...

Han så på meg ganske uforstående. Var jeg døv?

Tine: Den er kanskje til reparering?
Han Kjekke: Hør da, jeg har ikke...

Nå var han oppgitt.

Tine: Krympet den i vaskemaskinen?
Han Kjekke: Jeg har bare ikke vært hjemme.

Nå lo han høflig for å signalisere at det var nok.

Tine: Ehem. Kleint.
Han Kjekke: *Host*

Det var pur flaks som gjorde at jeg ble dratt til siden før det skjedde noe ytterligere katastrofalt i den samtalen der.

[Om nye jobber.]

Dølingen har fått seg jobb i en dyrebutikk.

Tine: Hvordan var det på jobb i dag?
Døling: Dårlig.
Tine: Å ja?
Døling: Jeg skal vaske akvarium og sånn. Som regel pleier det å være fire-fem fisk som er døde.
Tine: Oj.
Døling: Ja, det er vanlig. I dag fant jeg tjue døde fisk.
Tine: Jøss. Hva gjør du med det?
Døling: Ikke så veldig mye å gjøre egentlig. Jeg er jo ny, så i dag har jeg prøvd å gjemme dem bort sånn at ikke sjefen skulle merke noe.
Tine: ...

[Om hvordan dagene går.]

Hva skal jeg si? Jeg kan nemlig ikke akkurat påstå det er travle dager om dagen, men de forsvinner før jeg rekker å merke at de har vært her. Modern ringer jevnlig uten at jeg kan fortelle henne noe som helst når hun spør om det er noe nytt, men jeg har allikevel ikke tid til å snakke med henne.

• Vi holder jevnlig det som er blitt kjent som Moldes beste vorspiel, sist gang med førti gutter og fem jenter. Alle bortsett fra én hadde det gøy, og han kunne vi egentlig godt klart oss uten.
• Jeg har superflaks og får jobb som bartender på Moldes kuleste utested (jeg kan her medgi at det kan hende konkurransen ikke akkurat er verdens tøffeste), etter at jeg kommer til skade for å fortelle hele klassen at eierens kjæreste jobber deltid som stripper.
  
• Gabong har atter en gang møtt ekstrem skeptisisme i det det ble introdusert, men siden blitt et høyt skattet tidsfordriv.
• Fellesmiddager. Verdens beste.
• Roser. Det dufter roser i gangen hver torsdag morgen, da onsdag er den store utedagen i Molde. Hvordan det alltid er en student som finner det en god idé å ta med seg halvparten av byens blomster hjem om kvelden er for meg uforståelig, men at det er en hyggelig vane å våkne til dagen derpå skal jeg ikke fornekte.
  
• Jeg har for første gang (omtrent) møtt en tilnærmet kjendisstatus for kinesisken min. De siste fem årene har jeg mer eller mindre konstant vanket med folk som har kunnet kinesisk, og den har derfor vært mer forventet enn en særegenhet. I Molde kommer folk og spør hvordan det går med kinesisken selv før jeg har blitt introdusert, og mennesker jeg aldri har møtt før, kommer i baren og spør om jeg kan lære dem kinesisk.
• Farmor-besøk med overnatting på seteren og harer hoppende utenfor.
• Uendelige kopper med te. Grønn te, svart te, iste. You name it. Tea is the new coffee.
• Jeg er blitt erklært den hviteste negeren i Molde og Afrikas ukårede prinsesse av Moldes kuleste afrikaner. Det liker vi. Mest fordi jeg har lov til å bruke riskokeren hans når jeg vil.
  

• Utallige bursdager. Det er litt som å jobbe i barnehagen igjen. Folk har bursdager hele tiden, og alt skal feires til gangs. Det er litt fint å vite at det er lenge til min.
  
• Soldager. Det er også fem år siden sist jeg møtte likesinnede på solslikker-fronten, og jeg kan skamløst få døren ut fra kantinen åpnet så man kan sitte ute, uten å få stygge blikk fra irriterte solhatere.
  

• Toga-designer. Et talent jeg ikke visste at jeg hadde, men som jeg utvilsomt burde tatt meg betalt for. Nedenfor er kun en liten brøkdel av kolleksjonen.
  

På en helt absurd måte jeg ikke visste at kunne være mulig, vil jeg faktisk si at Molde er helt ok.

[Om dagens stressfaktor.]

Det viste seg først en drøy time etter at maskinen var skrudd på at det ikke var noen kombinert vaskemaskin og tørketrommel. Da jeg åpnet opp døren for å ta ut det jeg trodde var sjokkerende tørt sengetøy, fløt det vaskepulver (som jeg selvsagt hadde bare slengt inn i av mangel på noe annet sted å legge det) utover hele gulvet og meg. Det slo meg ganske fort at her var det noe imponerende på gang. Jeg ringte derfor Dølingen jeg bor i leilighet med, for å forklare om den mystiske oppdagelsen. Det var først i det hun svarte, og jeg kom borti filteret, som selvsagt også var fullt av vaskepulver, det virkelig gikk opp for underskrevne at sengetøyet ikke var helt vasket.

Jaja, litt nybegynner uflaks er lov å ha. Man har nemlig ikke tørketrommel i Kina.

Så derfor satte jeg på en ny vask. Det var greit. Jeg satte på standard vaskeprogram, og 60 grader.

Det var dumt.

Den neongule toppen min er blitt vaniljesaus-gul. Den neongrønne toppen er "Märtha og Ari gifter seg"-grønn. Gullmerket på den ene genseren min er blitt Tjernobylgrått. Duskene har blitt beinharde små klumper.

Så pussig, tenkte jeg, da jeg plukket ut restene. Denne maskinen var jo direkte voldelig. Bra det er fire andre å velge mellom.

Da jeg kom opp for å henge opp klærne mine, sto guttene jeg bor med klare til å dra på trening. Jeg hadde først ikke tenkt å si noe om klesfadesen, men så grep sorgen meg, og til det ene latterbrølet etter det andre, hikstet jeg frem at hele mitt sosiale liv det neste året var ruinert, for jeg har strengt tatt ingen penger til å drive med noen gjenoppbygging av tidenes garderobe innkjøp i Kina. Den ene bergenseren hikstet og sa at jeg måtte være forsiktig med 60 graderen. Jeg ble blek. Latteren stagnerte.

Og så beinet jeg nedover igjen til vaskemaskinen for å stanse dagens vask nummer tre på 60 grader.