[Om et møte med Han Kjekke.]

Det er én Han Kjekke på skolen som triumfer alle Han Kjekke jeg har sett. I. Mitt. Liv. Han er en høy og mørk sør-amerikansk surfesak, og når han går nedover gangen, snur samtlige jenter seg, og sukker høyt nok til at han hører det. Kjekkheten er ingen hemmelighet. Han er fullstendig klar over det, og elsker det.

På mystisk vis har jeg klart å bli kjent med Han Kjekke. Jeg vil ikke påstå at vi er blitt venner, til det er han fortsatt så kjekk at jeg kun kan snakke med han når jeg har noe planlagt å si (ikke spesielt vellykket- se nedenfor), men vi er i det minste bekjente, og han ler gresselig hver gang han ser meg. Jaja.

På togafesten sto han selvsagt midt i rommet med førti jenter rundt seg. Han uten toga. Jeg med. Jeg brøytet meg derfor vei for å håne den manglende på togaen. Jeg hadde flere setninger klare i hodet mitt: "Spiste hunden din den?", "Var de utsolgt i butikken?", "Er den blitt for liten?". Jeg følte meg så morsom, og humret nesten for meg selv da jeg spurte:

Tine: Hvorfor har du ikke på deg toga?
Han Kjekke: Jeg har ikke vært hjemme enda.

Dette valgte jeg selvsagt å overhøre, så fokusert jeg var på å holde samtalen i gang.

Tine: Å ja, spiste hunden din den?
Han Kjekke: Nei...

Han så på meg ganske uforstående. Var jeg døv?

Tine: Den er kanskje til reparering?
Han Kjekke: Hør da, jeg har ikke...

Nå var han oppgitt.

Tine: Krympet den i vaskemaskinen?
Han Kjekke: Jeg har bare ikke vært hjemme.

Nå lo han høflig for å signalisere at det var nok.

Tine: Ehem. Kleint.
Han Kjekke: *Host*

Det var pur flaks som gjorde at jeg ble dratt til siden før det skjedde noe ytterligere katastrofalt i den samtalen der.