[Om å være semikineser.]

En gang for veldig lenge siden, mens vi enda bodde på Taiwan, lærte pappaen min av en kollega på jobben at det som kjennetegner alle Han-kinesere, er at de har en stripe på venstre underarm. Jeg lo og sa at det hadde jeg også. Det tror jeg ikke pappa syntes var så stas, for pappaen min kan alt i hele verden (fakta), og det var liksom litt feil at hans egen datter skulle ha en Han-stripe. Det må man jo nesten vise litt forståelse for.

I lyttetimen i dag hadde vi om forskjellige folkegrupper i Kina. Læreren min syntes det var forferdelig urettferdig at alle minoritetsgruppene i Kina hadde så mange flere fordeler enn vanlige kinesere, for nå så man ikke forskjell på de fleste av dem. Det kinesiske velferdssystemet for minoritetsgruppene var faktisk så bra, at nå var snart halve Kina blitt minoritetsgrupper, bare for å kunne nyte av det.

Jeg rakte opp hånden og spurte om denne Han-stripen. Hun så forvirret på meg, for hun hadde aldri hørt om det. Og så måtte jeg opp på tavlen og vise hele klassen Han-stripen min, for den var mye tydeligere enn på læreren min (hun var faktisk ikke klar over den selv). Læreren min var mektig imponert over hva pappaen min kunne, hvorpå jeg svarte, at selvsagt, for pappaen min kan jo alt (her droppet jeg å si "fakta"). Da spurte læreren min om pappa var kineser. Det fant jeg slik et tullete spørsmål at jeg nikket flere ganger og sa at selvsagt var han det.

Da det ble friminutt kom læreren min rett bort til meg.

Lærer: Tine, har du søsken?
Tine: Jepp, hele tre stykk.
Lærer: Jøss. Det er det jeg sier. Minoritetene får så mange fordeler. Er det noen av barna i det hele tatt som ligner på faren din?
Tine: Vi gjør det alle sammen. Men jeg tror jeg ligner mest. Jeg ser det jo selv.
Lærer: Gjør du? Naturen er så fantastisk av og til. Tenk på all den genetikken.
Tine: Ja, tenk på den.
Lærer: Men, altså. Er det bare du som er lys eller?
Tine: Nei, den ene broren min er mørk. Men håret hans er også blitt lysere med årene.
Lærer: Dette var veldig spennende. Hva slags språk snakker dere hjemme?
Tine: Norsk.
Lærer: Så faren din snakker ikke dialekt?
Tine: Bare når han er sint. Eller opprømt.
Lærer: Og det skjønner du?
Tine: Det er jo ikke så vanskelig. Har jo tross alt vokst opp med det.
Lærer: Vil faren din at du skal gifte deg med en kineser?
Tine: Tror ikke det. Eller, jeg tror egentlig ikke de har noen formening om det, så lenge jeg gifter meg i Norge, det er jo der familien min er.
Lærer: Har de alle emigrert?
Tine: Til Oslo? Nei, bare foreldrene mine. Pappas foreldre bor i en liten bygd langt opp i fjellene.
Lærer: Har du møtt dem?
Tine: Jada. Men ikke så ofte. De bor ti timer unna med bil fra byen vi bor i.
Lærer: Oj. Hvor da?
Tine: I Norge? Oslo.
Lærer: Tine, faren din er ikke kineser, er han?
Tine: Nei.

Da ble læreren min så paff at hun måtte sette seg ned i tre minutter, før hun omsider kunne fortelle hele klassen at jeg bare hadde tullet. Og så fikk hun det samme uttrykket som pappa fikk den gangen jeg viste han Han-stripen min. Jeg burde slutte å vise frem den stripen, for folk blir så skuffet hver eneste gang.