[Om kinesisk bomberegn.]

Det hadde i utgangspunktet ikke vært en god helg. Fredag droppet jeg det som skulle senere vise seg å være den ene festen jeg burde vært på i år, til fordel for å gå på skolen på en lørdag. Og gaven jeg var blitt lovet for å stå opp så inn i hampen grisetidlig og være på skolen på lørdagen skuffet stort. Én banan. I kid you not. Kameraene som filmet, filmet ikke meg. De filmet læreren min. Jeg vet faktisk enda ikke hvorfor jeg var der en gang. Samtidig raste det inn meldinger på mobilen fra den nye meksikaneren som har flyttet inn i kjelleren. Han jeg ikke kjenner, men som jeg har møtt i heisen en gang. Han som er så altfor kontaktsøkende. Det er litt overkill, og det gidder jeg fint sjeldent, så foreløpig har jeg bare blåst i hele han. Skallet av tannen min har jeg også gjort. Ikke så mye at det er verdt å fikse på, men nok til at det er bare jeg som ser det. Og nå ser jeg ikke ansiktet mitt for bare den avskallede tannen. Det var lørdagen. Søndagen var også fatal fra før jeg rakk å våkne ordentlig. Jeg glemte faktisk hele Kvinnedagen, og jeg som hadde gledet meg til å ta stort utbytte av at jeg bor med en mann. Jeg liker generelt sett ikke søndager i Beijing, og absolutt ikke gårsdagens.

Men så, da jeg trodde at hullet mitt ikke kunne bli gravd dypere, falt den første bomben. Amerikaneren i nittende etasje ringte for å fortelle at han skulle reise bort noen uker. Han satt allerede på toget, på vei langt bort. Når han skulle komme hjem visste han enda ikke, men det var i så fall kun for å flytte tilbake til USA dagen etter. Den eneste vennen han likte i hele Beijing var meg, og da kunne hele Kina faktisk være det samme, for så mye var selv ikke jeg verdt. Da han ringte var jeg på vei ut. Jeg trodde jeg var blitt målløs av amerikanerens store sjokkmelding, men det var kun fordi jeg ikke visste hva som ventet meg utenfor huset mitt.

Der sto nemlig Kjellerpuertoriker 1 med en flyttebil. Alt var pakket og klart. De skulle dra om tre minutter. Jeg ble kvalm, og la på telefonen uten et ord. Kjellerpuertorikerne har ikke gjort noe siden de kom til Kina. Ingenting. De er hjemme hver eneste dag, spiser Mr. Pizza fem ganger i uken, og hører på historiene mine. Når som helst kunne jeg ta turen innom for å se på film, låne det jeg måtte trenge, eller noe helt annet. De har vært de ultimate naboene. Og nå skulle de, helt uten forvarsel bare dra. Riktignok bare til andre siden av byen, men dog. Kjellerpuertoriker 1 er den useriøse av dem. Han er hyggelig, men det går strengt tatt ikke an å holde en ordentlig samtale med han, for han snakker bare fjas. Det var tydelig at heller ikke hva han skulle si, så han lot som om jeg ikke hadde latt merke til flyttelasset, og at det bare var en helt vanlig bil som sto utenfor. Vi sank ned i sofaen som sto på veien begge to.

Tine: Hadde dere ikke tenkt å si noe en gang?
Kjellerpuertoriker: Nei. Faktisk ikke.
Tine: For jeg hadde jo ikke hatt noen interesse av å vite om det?
Kjellerpuertoriker: Vi diskuterte det lenge. Og så ble vi enige om at du ville blitt så lei deg om du visste om det på forhånd at vi bare dret i det. Tenkte å sende deg et postkort om en uke. Vi vet jo at du liker postkort.

Da ble det ble det så mye informasjon på en gang at jeg bare gikk.