[Om Xi An I.]

Jeg har vært koreaner de siste dagene. Jeg har sightset, sovet, spist, vasket håret- ja alt, omtrent nøyaktig likt som koreanere. Det har vært fantastisk, og det har vært forferdelig masete, men til tross for at det er et folkeslag jeg har oppriktig sansen for, så er jeg rimelig glad for at jeg fortsatt er mest norsk.

Bakgrunnen for dette midlertidige nasjonalitetsskiftet var at jeg har vært ute og reist til Xi An med tre koreanere. For den utvitende kan jeg opplyse om at Xi An var en av de første hovedstadene i Kina, men er nok mest kjent i Norge for byen med terracotta statuene. Med vanlig tog tar det drøye tolv timer å komme seg dit fra Beijing. Det er et stykke, men turen var helt fantastisk, og jeg har sett og hørt og opplevd så utrolig mye at vi merket lite til selve reisetiden. Dessuten, med tog er faktisk reisen halve opplevelsen i Kina. Vi har vært på flere museer enn jeg har vært i mitt liv før til sammen, besøkt templer og sett på Buddha-knokler, snakket med kinesiske muslimer, og vasket oss i varme kilder. Jeg har sittet på en haug med rissekker i en buss og hørt på tibetanske nonnemantraer i flere timer, og vært så langt ut på landet at kinesisken som ble snakket var praktisk talt totalt uforståelig for oss. Gullbuddhaer og antikke uvurdelige smykker. Samtidig har jeg gått med en konstant kvalme, for Xi An er per kinesisk målestokk en mindre by som allikevel samler hundre tusener av tiggere. Det er ikke rent lite unødvendig å si det var flaut å gå med replay-bukser til elve hundre spenn (selv om de var gratis ervervet på Bytte-/Fåkvelden til Verstevennen), når små barn lå på gaten om kvelden, utmattet av kulde og sult, og servitørene på restauranten tvilsomt var mer enn tolv år gamle. Finanskrisen det snakkes mer om blant Beijings utlendinger enn noe annet, virket med ett uendelig langt borte og bagatellmessig, og det er sjeldent jeg har følt meg mer hjelpeløs.

Reisebrev er obligatorisk og kommer selvsagt, jeg må bare samle tankene mine litt, for som sagt, det har vært virkelig mye å ta inn over seg, og det på både godt og vondt.