[Om Xi An Dag 1.]

Vi tok toget, slik man skal når man reiser i Kina. Budsjettet var sparsomt, for den koreanske wonen har sunket med 45%, og mine tre reisekamerater lever alle på pengene foreldrene sender, og til tross for den elendige kursen har ikke pengene økt. Vi hadde allikevel spandert på oss selv sovekupé til hele 270 kroner per pers, og siden jeg var den høyeste av oss, skulle jeg få sove nederst, for da gikk det an for meg å sitte på sengen. Turen tok jo hele tolv timer.
På andre klasse får du tildelt en seng, ikke en egen kupé. Heldigvis var ikke toget fullt, og den kinesiske karen vi delte kupé med satt hele turen igjennom på naborommet og drakk med noen andre.

Obligatorisk chinglish bilde.

Jeg smilte for meg selv da vi skulle legge oss. Det er nesten litt sånn at du må ha sett fenomenet på nært hold for å skjønne hvorfor for det er umulig å forklare ordentlig. Koreanere er praktisk vesener. De hadde alle pakket med seg små (og praktiske) tuber med kremer, lagt i små praktiske plastposer. Alt ble gjort likt. To og to for å pusse tenner, vaske ansiktet, gjort på nøyaktig samme måte. Blekemiddel krem og annen ansiktskrem. Det lille håndklet over skulderen. Jeg hadde sett det komme og hadde selvsagt med meg mitt eget. Hvis ikke hadde syntes jeg hadde vært skitten og ekkel. Kupeene hadde ikke dør, så da den hyggelige konduktøren stakk hodet inn til oss for å si god morgen, var dette utsikten fra sengen min.

Frokost om morgenen. Dette var reisefølget mitt, fra venstre: Freak-kidden, Storesøster, Lady Vagance. Storesøster het et forferdelig vanskelig navn, det ikke var noen vits i at jeg lærte meg, ble jeg forklart, så derfor var det like så greit at jeg kalte henne det, selv om hun ikke var eldst av dem. De to siste går i klassen min, og har fått navn etter hallooweenkvelden, for enkelthetens skyld.

Xi An er en gammel by. Faktisk en av Kinas eldste, så selv om den på mange måter er en moderne også, med store kjøpesentre og ørten KFC, så skal du ikke lete lenge før du kommer til den mer tradisjonelle delen av byen. Bymuren til venstre.

Lady Vagance hadde vært flink til å legge opp turen på en logisk måte. Vi begynte med Kinas første museum, som tok for seg like så greit all kinesisk historie fra den første mannen til nesten nyere tid. Silkeruten begynte i Xi An, så det var spennende å se hvordan ting fra Arabia og andre steder langt unna hadde havnet her.

Deretter dro vi i parken. Tittet litt på en kjent pagode, men mest på andre folk. I Xi An bor det veldig mange minoritetsgrupper, så vi hørte ulike språk og dialekter overalt.

Også fant jeg denne lille keiseren her.

Deretter dro vi til en gate hvor de bare solgte kalligrafi utstyr, og kalligrafi kunst. Her begynte dessverre kameraet mitt å blinke rødt. I slutten av gaten var det et museum hvor det ble oppbevart flere tusen år gamle bøker, fortalte Lady Vagance. Jeg ble ganske overrasket over at det gikk an, før vi kom inn og så at alle bøkene var hugget inn i stein. Det mest spesielle var to flere meter høye steiner hvor det var hugget inn på gammelpersisk og kinesisk. Kult fordi vi kunne lese tegnene. Ikke så kult fordi at selv om vi kunne lese tegnene (koreanere lærer også tradisjonelle tegn på skolen, og jeg har lært det på Taiwan), skjønte vi ingenting av hva det betydde.

Deretter dro vi til bymuren for å sykle på den. Dette er det siste bildet før kameraet mitt sluknet helt. Men jeg kan fortelle at utsikten var fantastisk, for natten falt på og turen vi gikk under stjernene var helt utrolig.

I Xi An bor det omtrent 30000 muslimer. De er som regel ganske fattige, men bydelen de bor i er allikevel en av de mest besøkte i byen, grunnet handlegaten. Det er restauranter på restauranter hvor kokker og servitører løper rundt med hauger av grillspyd på brett du kan forsyne deg av som du vil. Vår servitør kan umulig ha vært mer enn ti år, men det er lovlig, for minoritetene har ikke samme lovbundne skoleplikt som Han-kinesere. At de slipper unna lover som etbarnspolitikken er på mange måter en god ting, men samtidig, i slike tilfeller som dette må skole er det synd, for det gjør at de fleste kinesiske muslimer er analfabeter. Muslimer i Kina har ganske høy anseelse, forresten, da de blir sett på som mer ærlige enn den gjennomsnittlige kineser, uten at jeg vil kommentere det noe mer.

Slakteren ovenfor restauranten.

Peanøttkake og grønne bønner kake- to Xi An spesialiteter.

Tørket frukt. Det ble tatt nesten femti bilder fra matmarkedet. Ikke alt er like interessant, men kinesere er like glade i å snakke om mat som nordmenn er i å snakke om været, og da er det greit å ha noe å vise frem.