[Om advent i Beijing.]

Atter en bildepost, sorry, men jeg vet ihvertfall at Modern setter pris på det. Det har mildt sagt vært en utrolig travel helg. Jeg er sliten fortsatt, selv om det er blitt tirsdag allerede. At selv læreren min viste tegn til bekymring i muntligtimen i dag (jeg snakket ikke konstant) sier nå sitt, men jeg har bevilget meg selv en ukes fri i neste uke, og har god samvittighet.

Uansett, vi begynte med Secret Santa Party hos tyskerne på fredag. Lille Bergen og jeg pyntet oss med nisseluer (obs! Tysker #1 på bildet, ikke Lille Bergen), og tegnet fregner og eplekinn på hverandre. De fleste hadde ikke sett fenomenet "nisser" før, men man kan ikke si annet enn at vi var en hit.

Du kan vel si det sånn at det tok rimelig lang tid å se så gudsjammerlig bra ut som jeg gjorde den kvelden. Faktisk så lang tid at det gikk over det man kan kalle fasjonabelt sent. Allikevel syntes jeg det var temmelig besynderlig at så mange folk skulle ringe ned mobilen min før vi kom frem- for ikke å snakke om tredjegrads forhøret jeg fikk da vi kom inn døren. Ikke visste jeg at det var jeg skulle være nisse og at alle bare hadde ventet på meg for å åpne pakkene. Oops. For å gjøre det godt igjen, passet jeg på å showe ekstra mye da jeg endelig kom. Hit nummer to.

Personlig mener jeg at jeg hadde den mest geniale gaven: En pornokortstokk, en pose møllkuler, og et tre kilo tungt rusten samuraisverd. Se så lykkelig han som fikk gaven min ble. Hit nummer tre.

Fordelen med secret santa er at selv nissen får gave. Jeg fikk disse fantastiske ørevarmerne. Det var... ok. Men alle kan jo ikke være en hit på secret santa.

Lørdag var vi på norsk julebord på SAS-hotellet. 300 spenn for en bedre middag i Kina er rimelig mye, så vi passet alle sammen på å redefinere "etegilde" atter en gang. Dette er fra runde nummer 1.

Da desserten kom knabbet vi til oss en hel haug med smellbongbonger, og kronet oss selv til festens konger.

Og velfortjent indeed, selv om det bør ringe en bjelle når det kun er tre stykker på dansegulvet- inkludert sangeren.

Heldigvis hadde vi plassert Lille Bergen på scenen, sånn for sikkerhets skyld.

Søndag hadde jeg invitert til juleverksted. Juletreet Carl skulle pyntes, og vi hadde oppfordret halve skolen til å spise dårlig mat i en måned så vi kunne gå til anskaffelse av nok doruller til at alle skulle få laget en nisse hver.

Jeg hadde vært rundt omkring i ymse papirhandler på jakt etter glanspapir og annet papir vi kunne bruke. Til tross for utgangspunktet vil jeg jo påstå at jeg var rimelig flink. (Mamma! Legg merke til juleservietten på bordet!)

Stavanger var en smule sliten etter å også ha vært en av julebordskongene fra dagen før, men i tre-tiden klarte også han å karre seg ut i stuen i finstasen. Merk DVD-fireplacen i bakgrunnen. Det skal ikke være noe tull når det er juleverksted.

Vel, litt tull er lov. Desperate housewives-Beijing Christmas edition starring Lille Bergen.

Jeg var faktisk ikke klar over nøyaktig hvor spesielt norsk juleverksted er. Vi allierte oss med en svenske på skolen, og sakte men sikkert fikk vi overtalt vårt franske innspill til også å få nissefregner.

Det ble laget mandelgrøt, men marsipangris var så vanskelig å finne (og jeg liker jo egentlig ikke marsipangris en gang) at jeg ga opp ganske fort, og lette frem mer alternative gaver i stedet. Her er svenskene med den kinesiske kassetten jeg kjøpte i to-kroners butikken hvor alt koster tjue. Garantert mange fine timer foran kassettspilleren i vente.

Butikkene i Beijing er ikke akkurat overlesset med juleforkler, men mandelfinneren nummer to var optimistisk, og påpekte at hun faktisk manglet et forkle hun kunne gå med om sommeren også. Hadde vi tenkt litt lenger at vi brukt det da vi laget pepperkaker og lussekatter, men det var mye som gikk litt fort i svingene denne søndagen.

Mandelfinneren nummer tre, ble etter litt mye styr Lille Bergen, det ble nemlig litt for dumt at når jeg både hadde laget grøt, kjøpt, OG pakket inn mandelpresangene faktisk skulle vinne dem i tillegg. Så den ble dumpet over i Lille Bergens tallerken, mens hun lot som om hun så en annen vei.


De som kanskje imponerte mest i løpet av dagen var de tre japanerne som ramlet innom med fire kyllingkadavere i hånden. Jeg delte dem opp på best mulig måte jeg kunne (vanskelig å servere må vite, for det var en hel kylling, og asiatere spiser med pinner), mens jeg satte dem på gulvet med hver sin saks, gløgg, og lussekatter i hånden, mens jeg dro med meg Husmorskvinnen inn på kjøkkenet for å finne ut hva jeg skulle gjøre med kyllingen.

Det billigste dopapiret man får i Beijing er sånne uten doruller inni. Ergo var det vanskelig å oppdrive mange nok, men etter at Lille Bergen tok ansvar og sendte ut melding på facebook til alle hun kjente i Beijing fikk vi til slutt ganske mange. Selve dorullnisseprinsippet var det ikke så mange som skjønte, så det ble laget en julekrybbe i tillegg. Og da ble så mange inspirert at det ble laget djevel, superhelt, smurf, kirke, kirkegård, og prest i tillegg.

Allikevel var det kanskje juletreet Carl som gikk seirende til slutt, overlesset med ninjastjerner, ølkork-lenker, papirhjerter og gudene vet hva annet.