[Om Halloween i Beijing.]

Vi skulle egentlig vært i Shanghai 31 oktober 2008, men som tidligere nevnt, ble det ingenting av, grunnet dårlig koreansk økonomi. Som plaster på såret, lovet kameraten min at vi skulle feire halloween i Beijing, og det skulle feires til gangs. Kult, sa jeg, men jeg satte et krav (og ja, jeg sa dette vel vitende at koreanere i utgangspunktet hater å kle seg ut): da måtte også han kle seg ut. Han lo, og trodde at jeg tullet. Nei, sa jeg, og ga han frist til dagen før halloween. Hadde han ikke funnet på noe til da, måtte han la meg få kle han opp. Latteren sluttet brått. Han nikket stille, og innså at dette var en kamp han uansett ville tape.

Ryktet spredde seg fort. De koreanske jentene i klassen min er verdens beste, og etter en lengre overtalelse, fikk jeg dem faktisk til å innrømme at det kanskje hadde vært litt gøy å prøve ut konseptet. Koreanere er som asiater flest, de liker å gjøre ting i flertall. Og jeg sa ja til alle som spurte om de kunne komme.

Needless to say, vi ble en del. Her er vi som satt i sofaen:

Oppgave: Hvor er Willy?


Close-up av Lady Vagence med sitt entourage.

Min personlige favoritt er denne freak-kiden her. Hun gikk helt inn i rollen, og satt stille for seg selv, og vugget med jevne mellomrom. Merk kammen i håret.

Etter en kort overtalelse fra sitt kvinnelige sidekick, fikk vi selv en av de koreanske guttene til å ha på seg kjole (den ville plutselig av igjen da det ramlet inn tre tyske gutter UTEN kostyme, men da han fikk lov å fylle bysten, virket det hele ganske greit allikevel).

Mitt forslag om at Koreaneren med hatt skulle kle seg ut som en JAPANSK fotballtilhenger falt alt annet enn i god jord. Han nektet konsekvent å være med på leken i utgangspunktet, men han ble litt mer villig da han så at en av japanerene var lett med på å bli malt. Premien for definitivt beste bildepose går til denne karen.

...Og til tross for at man skulle tro at man hadde en viss kompetanse etter års trening i Asia, her er nok kveldens dårligste pose fremført av underskrevne selv. Pinlig.

Men så plutselig, midt i det hele ringte det på døren atter en gang. Det var ikke ledig plass i gangen til enda et sko par, og etter en rask mental opptelling, kunne jeg ikke komme på hvem andre som manglet (utenom Kjeller-Puertorikerne, men det ville vært en hel dagsutflukt for dem å faktisk komme seg helt opp i niende etasje, så jeg visste at dem var det ihvertfall ikke). Som alle de andre gangene vi hadde åpnet opp, stilte jeg meg opp bak døren, mens freak-kiden på bildet ovenfor, åpnet. Jeg hadde ventet høylydt knising og latter fra døråpningen, men i stedet kom det et svært alvorlig kremt, og freak-kiden ble med et enda blekere.

Jeg tittet frem, og der sto noen jeg personlig har enorm respekt for, det kinesiske politi. Samtalen forløp seg slik:

Politi: Hvem bor her?
Tine: Jeg.
Politi: Alene?
Tine: Nei.

Jeg ropte på Stavanger.

Politi: Hvor mange er det her?
Tine: Aner ikke.
Politi: Hvor mange er det her med pass?
Tine: Oss to, ville jeg tro.
Politi: Neste gang dere har besøk, må de ha med seg pass. Har dere noen kinesere her?

Jeg fant frem en kineser.

Politi: Neste gang det er besøk, er det ditt ansvar som kineser å sørge for at alle har med seg pass.
Kineser: Ok.
Politi: Det var alt.
Kineser: Kan jeg spørre hva som er problemet? Er vi for høylydte?
Politi: Øh... ja. Ta det rolig. Farvel.

Vi skjønner ikke hvem det er som i tilfelle skulle klaget, for nabodamen vår var det garantert ikke, og de både ovenfor og nedenfor bråker så mye at det ville vært rimelig sært.

Politi til tross, det var så absolutt en vellykket fest. Faktisk så bra at selv hun australske i klassen min (som jeg ikke kan fordra, og som dermed ikke var invitert) kom bort i dag for å si at hun hadde hørt om festen, og neste gang skulle definitivt hun også komme. Hmm, sa jeg, og lo en høflig latter. Særlig.