[Om en nesten-ulykke.]

Det stormer i Beijing for tiden. Det regner horisontalt, og vinden er så kraftig at selv regnjakken min må festes fast i sykkelstyret for at den ikke skal fly opp mens jeg sykler. Til tross for dårlig vær dro jeg allikevel på taekwandotrening i går kveld. Veien jeg sykler for å komme til treningssalen er det sjeldent noen på om kvelden, noe som gjør den egentlig litt skummel. Jeg var derfor ganske lettet da jeg så noen andre sykle samme vei som meg, og vi tok følge. Jeg syklet i midten. Guttene syklet på hver side. Vinden blåste øreproppene til iPoden ut. Jeg slet med å få av meg vottene for å sette dem inn igjen da jeg plutselig hørte et kjempesmell som sperret alt annet ute. Glass som knuste. Bremselyden. Og så den høyeste av dem alle: Hodet mot asfalten. Deretter den lave, usynlige lyden av paraplyen han hadde syklet med, som danset rundt før den endelig traff bakken.

Jeg mistet pusten. Hendene mine skalv så mye at jeg ikke en gang klarte å skru på akselerasjonen på sykkelen min så jeg ble bare stående og se. Vi hadde syklet tett. Det kunne vært meg.

Kameraten til han som ble truffet kastet fra seg sykkelen, og rev opp døren til sjåføren. Den påkjørte reiste seg opp, mens han tok seg til hodet. Kameraten ropte. Hvorfor kjørte han ikke saktere inne på en skole? Vi var på en rett strekning- det var lett å se oss.

Jeg lot de stå der. Han hadde vært heldig. Det virket ikke som om det var noen veldig alvorlige skader, bortsett fra det helt knuste bilvinduet. Da jeg vendte ryggen min til fikk regnet tilbake lyden, og vinden ulte om mulig, kanskje enda høyere enn før. Jeg trillet sykkelen min bortover veien. Hjertet mitt banket nesten gjennom regnfrakken og munnen smakte sandpapir. Det kunne vært meg.