[Om et tafatt forsøk som sportsentusiast- Rullestolrugby.]

Selvsagt var det ment som en spøk. Smak på ordet. Rullestolrugby. Ikke hadde jeg regnet med at det skulle være så utrolig gøy. Vi så semifinalene. Den første var Canada vs. Kina. Utrolig kjedelig for øvrig, Canada banket Kina ned i... rullestolene fra starten av, og sluttsresultatet var så skjevt at selv jeg ble flau på Kinas vegne. Rullestolrugby er ganske så voldelig, og det eneste interessante med kampen var da trenerene kom løpende opp for å teipe enkelte av spillerne fast i rullestolene med gaffateip.

Den andre kampen var mellom Japan og Usa, og det var uhyre spennende. Usa vant, men stillingen var tett til siste passning Vi heiet selvsagt på Japan, og jeg gråt nesten av fortvilelse da sluttsignalet gikk (det er ikke sant, men det gjør historien litt mer interessant). Vi satt ved siden av disse damene, som ikke snakket noe annet enn japansk. Jeg dro bruk av mine gemente japanskferdigheter, og sa til dem at jeg hadde en katt i kjøleskapet. Damene lo godt, og delte ut vifter så vi også kunne være med og heie.

Av en eller annen grunn var ikke guttene like ivrige som oss andre.

Plassene våre var kjempebra, første rad etter rullestolbrukerne. Man kan jo ikke klage på slikt.

Alt i alt, jeg tror jeg har vunnet en ny favorittidrett. Norge rullestolrugbylag til London '12!

[Om et tafatt forsøk som sportsentusiast- Friidrett.]

Tidlig oppmøte i august til tross, jeg kom meg aldri til OL. Sportsentusiasten Tine var faktisk lei OL etter hele to dager i verdens største OL-by. Men Paralympics var ikke så prangende. Det var greit, prinsipielt. Følgelig kjøpte vi billetter til friidrett, så vi fikk sett Fugleredet liksom.

Jeg skal gi Stavanger litt rett da han sa, at jo, Paralympics var på en måte lettere å relatere seg til. Og så skal jeg overse den delen om at den kommentaren kom etter at jeg hadde uttalt mitt syn om bruk av elektrisk sykkel som favoritt-treningsform.

Her er stemningsbilde fra toget. Fra venstre: Superkjendis i Kina, god venn og kjær nabo av meg (FAKTA!), Briten B med svært påtatt glis etter at jeg i fire minutter har prøvd å ta bilde mens jeg egentlig filmet, og Iren C.

Det første som møtte oss var en bombedetonator. Superkjendisen har bodd her i ti år, og blir automatisk en naturlig guide med en gang han er med. Han fortalte noe morsomt om hva bokstavene står for, og jeg tenkte at dette burde jeg skrive ned, så om noen kan tenke seg til det, blir jeg svært lykkelig. Det var noe sånt som "No American Boms Can Overcome (China)," men det høres det hverken høres eller ser riktig ut.

Ekstasen var stor da vi så denne karen tråkkende bortover. "Atlet!" ropte M, "Bortkommen sirkusartist," sa Iren. "Dere kommer aldri til himmelen, det er nok en frivillig medhjelper," sa Superkjendisen tørt. Det siste var så absolutt på sin plass, men kommentaren satte en grei demper på stemningen, det vil jeg nå en gang si.

Det var ulovlig å drikke øl fra bokser eller flasker på OL-området, bare fra plastglass. Vi ble lurt kraftig da damen som solgte øl ved inngangen sa at det var det eneste stedet man kunne få kjøpt drikke på hele området. Dumme oss. Vi kjøpte med oss nok for et halvt fotballag. I sånne kopper. Jeg ble tilbakestående et halvt øyeblikk, og tilbød meg og bære den ene posen. Suksess? Nei. Jeg gikk tre meter før jeg skle og sølte hele posen min over en liten kid som løp meg til unnsetning.

Min venn M og jeg foran Fuglerede. Området var fullt av innlandskinesere som ikke ser utlendinger så altfor ofte, og enkelte ganger haglet blitzregnet over oss så mye at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg skulle i utgangspunktet her bare ta et kjapt bilde av Fugleredet, men før jeg rakk å snu meg hadde kinesere linet opp, og vi ble stående og glise i tre kvarter.

Det skal litt til for at jeg blir stum av noe, men selv jeg slet med å finne ord da jeg kom inn på stadion. Den kan romme over åtti tusen mennesker, men med hensyn til at det var overfylt så det holdt, vil jeg lett tro på at det var hundre tusen mennesker der. Jeg har aldri sett så mange på en gang i hele mitt liv. Lamslående er det eneste ordet jeg kan beskrive det med, og som sagt, jeg liker ikke å se på sport en gang.

"Paralympic record." Et tårevått øyeblikk.

Tilfeldighetene skulle ha det til at en gammel bekjent av meg, Kronprinsesse Victoria delte ut medaljer dagen vi var der. Jeg prøvde å vinke, men det må ha vært en del bråk der hvor hun sto, for hun vinket svært lite tilbake.

Vi slet med å finne ledige plasser, men Huang var en kul kar, og delte villig setet sitt med meg. Han var ellevill og jublet og hoiet både når det var folk på banen og når det ikke var det. Bestevenner for livet? Lett.

Jeg prøvde å hinte om at hvis han virkelig ønsket å ta bilde av oss uten at vi skulle vite om det, da kunne han kanskje være litt mer diskré. Det kom ikke så godt igjennom.

Tine som tilskuer på friidrett? Overraskende dugelig faktisk, men da de andre oppfattet at fokuset til de mer selvsentrerte av oss igjen var i ferd med å gli tilbake på oss selv, da var det på tide å dra hjem. Det var nok lurt.

[Om skolen min.]

Skolen min.

Den er så stor. Den er så enormt stor, og det er så mange av oss. Ikke misforstå. Den amerikanske skolen min var sant nok ekstremt liten. Vi snakker syv stykker på trinnet mitt, meg inkludert. Men universitet mitt i Taiwan var stort. Allikevel, språksenteret var ikke det, vi var drøye hundre, og alle kjente alle. Alle kjente ihvertfall meg, den eneste europeeren på skolen.

Tsinghua er ikke sånn. Det er så mange av oss. I dag sto Trønderen, en jente fra Bergen, og en jente fra Stockholm i klasserommet vårt og snakket sammen. På norsk og svensk. Uten at noen så rart på oss i det hele tatt. Man kan si det sånn at skolen min her er relativt annerkjent i Kina. Det gispes når jeg forteller folk jeg møter hvilken skole jeg går på. Det er skolen de fleste av ministrene har gått på. Min skole og Beida er de to skolene sannsynligvis i verden som har flest søkere, ihvertfall har de flest søkere i Kina. Foreldre valfarter hit med barna sine og tar bilde av dem ved inngangen for å få dem til å jobbe hardt. Da eieren av en restaurant fikk høre hvilken skole jeg gikk på løp han ut på kjøkkenet for å hente kokken så han kunne få se meg. Det smertet meg litt, da det eneste jeg har gjort er å melde meg opp og betale det det koster, men det var ganske så uinteressant for dem. Så jeg lot det fare. Da jeg kom til bygningen vår i går, sto det en turistbuss ved inngangen, fulle av kinesere som hang ut av vinduene for å ta bilder av oss utlendinger. Litt fordi vi går på skolen, men kanskje også mest fordi vi er hele fem tusen utlendinger. Og som sagt, det er mange.

Lærerne er ålreite. Det er ikke Lærer Da Chang som starter vannkrig med naboklasserommet fordi hun synes elevene hennes er for kjedelige (Lamagutten, ikke meg, vi banket dog laget hennes ganske kraftig), Lærer Fang som byr på te mot oppdatering av sladder, eller Lærer Bai som blir rørt hver gang han snakker om landet sitt. Men Taiwan er Taiwan og Kina er Kina, og når man har det i bakhodet, da er i grunn Tsinghua helt topp.

[Om Pan Jia Yuan.]

Stavanger og jeg var på Pan Jia Yuan markedet (潘家园古董市场) på mandag. Været var lite staselig (Beijingregn er ikke som annet regn) og jeg skulle aller helst ligget under dynen, drukket te, og sett på kinesiske filmer, men tar Stavanger intiativ til shopping, da pleier stedet å være bra. Regn, vind, og sur taxisjåfør til tross, det var kjærlighet ved første blikk. Stedet er mildt sagt magisk. Det var så mye fint at jeg kunne lett fylt en hel container på en time, hadde jeg hatt alle pengene i hele verden (utspekulert som jeg er har jeg derfor allerede fortalt om markedet til Modern. Når det kommer til shopping har nemlig hun alle pengene i hele verden, til Pappas store fortvilelse). Kort fortalt, det er et antikvitets- og kunstmarked.

Pan Jia Yuan er stedet smykkemakerne drar for å kjøpe perler, juveler, og koral. Markedet er på størrelse med en mellomstor fotballbane, og fylt opp med tonnevis av lenker som dette her.

Det skal ikke legges skjul på at Beijing virkelig er en turistby når man oppsøker steder nevnt i Lonely Planet. Til tross for delte meninger om Lonely Planet, det er som regel en grunn til at stedet er nevnt. Til dette markedet kommer kinesere fra hele Kina for å selge varene sine, for det er gode penger i turister. Jeg var overrasket over at denne damen ikke skulle ha penger for at jeg fikk ta bilde av henne.

Jeg prøvde å finne ut av hvor disse damene kom fra, men de snakket hverken mandarin eller engelsk, og da jeg overraskende nok selv med norsk kom til kort, ga jeg opp. Legg forøvrig merke til den noe prangende ørepynten på damen til høyre.

Det selges mye antikviteter. Hovedsaklig ekte, men som alt annet i Kina, bør man være litt skeptisk og ikke ta for gitt at det faktisk er så gammelt som de skal ha det til. Allikevel, jeg tror nok at denne regnfrakken faktisk var så gammel. Etter å ha stått tre meter unna og fortsatt kjent duften av hundre år gammelt regn var jeg ihvertfall temmelig overbevist.


Det er sikkert en kilometer med ulike kunstboder og boder hvor de selger kaligrafi. Mye er kult, men det er også den verste fellen for dumme turister."Få ditt eget navn på kinesisk" (ikke så veldig spesielt egentlig, selv jeg kan hjelpe deg med det) "Få et eget tegn på kinesisk" (som regel "kjærlighet" eller "lykke") eller hva med en fem meter lang remse med Konfucius-sitater?

Det er klart, som på alle andre loppemarkeder, det er mye krimkrams, men når det er i Kina blir det med en gang en hel del kulere enn om jeg hadde funnet hva som helst på Høvik Verks skolekorps årlige loppemarked.


Kinesiske kvinneidealer gjennom tidene.

Dette bildet syntes jeg var ganske spesielt, til jeg oppdaget at ikke bare hadde karen som solgte bildet, sjappa full, nedover hele veien solgte de nøyaktig det samme bildet.

FANGSTEN

Jeg kjøpte en del, det skal sies. Hovedsaklig smykker og stæsj, men også "noe av kvalitet" som Pappa ville kalt det.

Så pen hun er, sa jeg.
-Prostituert, sa Stavanger, og flirte.
Man kan jo ikke være enige om alt heller.

Jeg trodde jeg gjorde en storfangst da jeg hadde prutet en halvtime på dette smykkeskrinet...

...Allikevel, når selgeren følger deg til minibanken så du kan ta ut penger, da vet du at du har blitt lurt.

Jeg kjøpte også denne slagkraftige propagandaplakaten (den har fått henge alene, da Stavanger poengterte at den spiser ganske mye av veggen).

Og en (kopi) av en reklameplakat for Aktieselskabet Union Bryggeri i Shanghai fra omtrent 1930-årene.

[Om ferdig sommerferie.]

TJOHO! I dag begynner det! Skolen! Fire måneders sommerferie er definitivt noe jeg garantert aldri skal lide meg selv igjennom igjen. Ferdighetsprøven er i dag, timene begynner på mandag. Jeg spratt opp halv syv i morges. Stavanger deler ikke helt gleden min og nekter å stå opp før vi må (klokken åtte) så jeg prøver å gå stille i gangene, men det er så vanskelig, for jeg er så spent.

[Om smygende alderdom.]

Vi satt på den amerikanske kaféen Lush. Det var quiz men for vårt lag gikk det heller dårlig. Fyren ovenfor meg tegnet obskøne tegninger på en hvit serviett mens han lo for seg selv.

Tine: Hvor gammel er du forresten?
Han: Nitten- snart. Enn du?
Tine: Tjueen.
Han: Tuller du? Du er jo.. herregud, bestemor.
Tine: Det er det frekkeste.
Han: Slapp av, det er greit. Jeg er vant til å henge med eldre mennesker. Kjæresten min er nemlig tjue.
Tine: Ville du kalt henne bestemor?
Han: Selvsagt ikke. Hun finner jeg jo attraktiv.

Jeg ga han Blikket.

Han: Å nei.
Tine: Jo. Det var grensen.

Jeg bygget en luftvegg mellom oss.

Tine: Rører du denne veggen får du aids.

Jeg sa det med et smil, men inni meg tenkte jeg på hvordan jeg selv pleide å si "Hallo bestefar!" til alle jeg syntes var "gamle" i forhold til meg selv. Alt innhenter enn til slutt, antar jeg.

[Om en formiddag ved Trommetårnet.]

Jeg sto tidlig opp på søndag for å dra på jobbintervju til noe jeg trodde var like ved der jeg bor.
Beijing er stort. Veldig stort. Og da jeg halvannen time etter at jeg hadde forlatt blokken vår, fortsatt ikke var mer enn halvveis, droppet jeg det hele, og dro til 鼓楼 (Gu Lou, eller Trommetårnet, om du vil). Det er et område med tradisjonelle en-etasjes Beijing-hus, kalt Hutongs. Husene er visstnok lite stas å bo i, da de er veldig varme om sommeren, og om vinteren må de fyres med kull som varmer dem litt mer enn ingenting. Allikevel, det er mye kultur i gamle vegger, og derfor er det spesielt hus av denne typen Kina har blitt så sterkt kritisert for å ha revet før OL, da opprinnelig alle hus i Beijing var slik.

Uansett, jeg kjøpte frukt av en dame på veien, og gikk innover i området med kameraet mitt.

Utenfor en kiosk fant jeg disse to.

Og da jeg fant frem kameraet mitt kom denne karen løpende frem på klingende Beijing-engelsk "Hello-rrr!"

Det er en kjent regel at de mest skitne kinesiske restaurantene er de beste. Trikset er å lete etter de som holder denne standarden, faktisk.

Denne fant jeg plutselig helt alene på en trapp.

Håndtaket til porten bevoktet av hunden over. På typisk kinesisk vis har de ikke tatt seg bryet med å være så veldig nøyaktige da de malte den sist.

Hutong-gate. Da dette er en av de få hutongområdene som har fått stå, er fasadene blitt møysommelig pusset opp og malt. Veiene blir kostet flere ganger om dagen, og det er søppelkasser plassert omtrent hver tyvende meter. Ikke helt slik jeg hadde sett for meg byen, men med så mange idiotturister som den tiltrekker seg, er det kanskje til det beste.

Selv om de fleste i Beijing faktisk ikke er fra Beijing opprinnelig, er de alle svært stolte av byen, i og i tillegg har de en helt særegen nasjonalfølelse ulikt få andre steder jeg har vært noen sinne. Som en jente jeg møtte en sen kveld sa, "Taiwan vil aldri bli selvstendig. Beijing har for mye selvtillit til det," og jo mer jeg ser av byen og snakker med menneskene, dess mer tror jeg hun virkelig hadde rett i akkurat det.

Hutong-inngang. Merk forresten hvordan veiene er så smale at de knapt nok går å kjøre bil igjennom. De fleste sykler på skranglete sykler av typen til høyre.

Midt på fortauet ved motorveien satt hun, utenfor foreldrenes butikk. Stolen var en liten eske, bordet en sliten ølkasse. Jeg så henne både på vei fra undergrunnsbanen, og på vei tilbake igjen, fire timer senere.

[Om han jeg bor med.]

Jeg begynner å merke hvordan det er å bo med en mann. Dolokket er aldri nede, den eneste frukten i kjøleskapet er min, og selv om det nå står seks forskjellige såper i dusjen, er det kun en jeg ikke kan legge krav på (selv om jeg mistenker at de øvrige tidvis blir brukt). Når det er sagt, jeg vil påstå at jeg har en av de bedre romkameratene i verden. Som onsdag morgen, da jeg lå sterkt medtatt på sofaen, fortsatt utslått av at husverten ringte på døren klokken halv ni om morgenen og det var jeg som hadde måttet stå opp for å åpne. Timer senere kom Stavanger kom sluntrende ut av rommet sitt. Han satte seg først ned i enden av sofaen for å se en episode av Friends med meg, men før vi hadde rukket å se ferdig hele episoden, hadde han forsvunnet ut på badet, med bøtte i den ene hånden, og gule plasthansker i den andre.

-Hva skal du? spurte jeg.
-Vaske badet! ropte han.

Og selv om badet vårt er så lite som du kan få det, han må ha brukt over en time på å skure det skinnende rent. I kid you not.

Eller i går kveld, hvor jeg atter en gang lå i en svært sjaber forfatning på sofaen (jeg aner et mønster her) etter en svært begivenhetsrik dag, med arrestasjon, soling, og utallige timer i kø for å registrere meg på ymse ofentlige kontorer, bare for å nevne noe. Stavanger satt igjen i enden av sofaen, da han plutselig spratt opp.

-Tine, vil du ha sjokolade?

Jeg dro dynen min til side og takket et kort sekund allverdens makter for at jeg i det minste hadde advart mot min dyrkning av dødssynden latskap.

-Selvfølgelig.

Fem minutter senere hadde han vært nede i butikken med et særs og bredt utvalg.

Greit nok, Stavanger og jeg kjente hverandre ikke så altfor godt i utgangspunktet, men jeg kjenner jo at dette er et vennskap som bør vare for livet.

[Om en politirassia.]

Fruktselgeren vår ble arrestert i dag. Jeg kom ut av hovedporten da jeg ble oppmerksom på en stor folkemengde utenfor frisørsalongen. Tolv politimenn jobbet på spreng med å tømme de flyttbare fruktbodene, mens tre andre var travelt opptatt med å holde eieren i ro. Ferskener, drueklaser, og selv den enorme kastanjewoken hans ble slengt utover, uten at noen gjorde noe for å stoppe det hele. Etter at all frukten var rasert, ble det skrapt opp og slengt på lasteplanet til den ene bilen. Fruktselgeren var helt tydelig rasende, men når man har tre politimenn stående med grepetak om halsen på deg er det begrenset med ting du kan gjøre. Jeg spurte damen ved siden av meg om hva han hadde gjort galt, men hun bare ristet på hodet.

Etter en stund hadde de uniformkledde klart å samle sammen alt. Han som tydeligvis var sjefen (det var han som ropte mest) sendte en annen for å hente hatten hans. Og så lirte han av seg en del gloser jeg aldri i mitt liv har hørt før. Fruktselgeren sa ingenting. Men det begynte folk rundt å gjøre. De fortalte om hvordan han var der hver dag uten at det var et problem for noen. Politisjefen overhørte dem hele arrogant. Frisørene og servitørene i trappen ovenfor flirte, og jenta ved siden av fisket opp en mobil og filmet mens hun lot som om det var et speil. Etter et tafatt forsøk på å løsne taket om halsen, ble fruktselgeren lagt i bakken, og så løftet opp og plassert inn i den siste av det som var i alt fire politibiler. Da de hadde kjørt, gikk jeg inn på en ikke helt tilfeldig restaurant ved siden av.

Som jeg mistenkte, var det også i dag stappfullt. Jeg satte meg ned ved den eneste ledige stolen, rett ovenfor en jente på omtrent min alder. Jeg spurte om hun visste hva det var fruktselgeren hadde gjort. Hun nikket. Det er ulovlig å selge ting i Kina om man ikke har tillatelse, fortalte hun. Jeg ble veldig overrasket. Riktignok hadde jeg fått med meg at piratkopier var ulovlig, men selv frukt? Hun nikket. Det kunne jo hende at frukten han solgte var skitten. Jeg tenkte på den lokale gettoen min, hvor oppvaskvannet blitt kastet ut i gaten, matrestene blir satt ut med håp om at noen kommer og samler det, og kloakkummene stort sett var så tette at de rant over. Joda, skitten frukt var helt klart et samfunnsonde. Hun spurte om jeg syntes det var fryktelig. Ja, sa jeg. For det var virkelig helt grusomt. Syntes ikke hun? Jenta dro på det. Egentlig ikke, hun hadde sett det før. Politirassiaer var i grunn blitt ganske vanlig etter OL. Hjertet mitt bank hardt fortsatt. Jeg har sett en del filmer i det siste. Bilder av den hyggelige fruktselgeren som alltid la til en ekstra fersken når jeg kranglet på prisen i et mørkt og fuktig fangehull virket med ett veldig realistisk. Jeg spurte om hva hun trodde ville skje med han. Hun ristet på hodet. En bot på 150, kanskje opptil 200 kroner og inndragelse av alle varer.

Kjipt, sa jeg, og spiste opp den siste dumplingen. Mhm, sa hun, uten å tilsynelatende bry seg noe særlig.

Ute lå restene etter en ødelagt vekt, skruene ble plukket sammen av en gammel dame, tallskiven ble syklet i stykker sekunder senere.

[Om hvordan jeg ble McDonaldsvennen.]

De kaller meg McDonaldsvennen i kjellerbutikken nå. Relativt legitimt kan jeg selv innrømme, til tross for at jeg synes det er et mindre flatterende navn.

Vi satt i leiligheten. Kjøleskapet var tomt, og det regnet ute. Det rumlet i samtlige fire mager, da vi ringte McDonalds sa de at de hadde det for travelt til å levere før klokken var minst fem. Det var fire timer til. Altfor lenge. Det var da Irland fikk en idé. Kunne vi ikke ringe til butikken i kjelleren og få de til å kjøpe for oss? De leverte jo sine varer gratis på døren når vi ringte dem? Vi kunne betale han femten kroner i levering. Billigere enn vanlig Mcdonalds, men så ville nok maten ikke være så varm som den pleier heller. Jeg lo litt. De andre var dønn seriøse. Argumentet var at man får lite om man ikke spør.

Det var jeg som måtte ringe. De andre kan jo ikke kinesisk. To bigmac, en kyllingsandwich, en quarterpounder. Alt med meny, og stor drikke. Butikkmannen lo og jeg måtte gjenta bestillingen tre ganger fordi han trodde at jeg tullet. Jeg rødmet i telefonen.

Minutter senere ringte han meg opp igjen. Hva med KFC i stedet? De andre ristet på hodet. McDonalds, helt klart. Men det er så langt? Irland så på meg. Ville han, eller ville han ikke tjene femten raske kroner?

En time senere ringte det på døren. Det var jeg som måtte åpne. Pinlig. England, og Storbritannia for øvrig må innse at kolonitiden er forbi.

[Om at storbyer ikke er større enn man gjør dem.]

Beijing begynner bli hjemlig. I dag var vi i en gate like ved Den Himmelske Fredsplass, en time hjemmefra. Der møtte vi helt tilfeldig på noen vi kjenner som også bor her. Senere på kvelden satt vi på en bokkafé. Plutselig kom en venninne jeg har fra Taiwan inn døren.

Mine venner, bare vent. Om en drøy måneds tid vil Beijing ligge for mine føtter.

[Om amerikanere.]

Jeg møtte han i bokhandelen. Halvt amerikaner, halvt japaner, uten at jeg kunne si hvor den japanske delen var. Selvsikkerheten lyste av han, på en mindre sjarmerende måte.

Tine: Så, hva gjør du her?
Han: Jeg studerer på Tsinghua. Kinesisk på det vanskeligste nivået.
Tine: Å ja.

Og så spurte jeg på kinesisk hvordan kinesisken hans var. Han slet med å svare tilbake. Vi fortsatte på engelsk.

Han: Også er jeg musiker. Her er kortet mitt.
Tine: "Sertifisert musiker." Hva betyr det?
Han: Jeg er en del av et musikkselskap som reiser rundt i verden og sprer musikkglede.
Tine: Ajajaj. Jeg spiller triangel.
Han: Vi trenger faktisk en triangelspiller. Jeg har lett etter en lenge. Tuller du med meg?
Tine: Ja.

Og så snudde jeg meg og gikk. Prøver du å sjekke meg opp ved å være god, bør du være god.

[Om noe av det som ligger på minnekortet mitt.]

Paralympics har endelig begynt. Vi har store planer om å dra, billetter skal kjøpes i morgen. På min ønskeliste står rullestoltennis (jeg har et svakt håp om at det fungerer litt som bordhockey), basket uten hender, eller blinde-pingpong. Jeg omgir meg med veldig mye politisk ukorrekt humor for tiden, men jeg har vasket rommet til romkameraten min. Det burde da gi meg noe karma.

En kar gikk tur langs motorveien med hesten sin.

Kinesisk tagging. Jeg har ikke noe mer å legge til.

Mer kinesisk tagging. Det står "Du der, dra hjem!"

The Water Cube. Her står det tusenvis av mennesker til enhver tid og tar bilder av seg selv, eller leter etter vestlige de kan øve engelsken sin på. Veldig travelt for meg med andre ord.

Dette er det dyreste hotellet i hele Beijing. Bygd spesielt for OL. Nå skulle jeg selvsagt gitt ut fakta om priser og slikt, men det er blitt borte for meg. Lover at jeg skal finne det ut, om noen kunne tenke seg å spandere en natt på meg.

Det var først da jeg så advarselen nederst at jeg virkelig skjønte i hvilken grad denne byen var ment for meg.

Dette er den peneste modellen jeg noen gang har sett avbildet (det bor en milliard mennesker i Kina- fant de virkelig INGEN andre?).

På Ikea selger de svenskt øl til åtte kroner halvliteren. Hadde de gjort det hjemme også kan jeg garantere at det hadde vært betydelig mye lettere å få med seg kamerater på en real Ikea-DAY OF FUN.

Her er den kinesiske definisjonen på svenskt kosthold: Tubeost og vodka. Pussig at jeg ikke har hørt så mange gjetord om svenske restauranter her nede.

[Om gullfunn på Silkemarkedet.]

Min homo venn M: Har du disse tøflene i størrelse 44?