[Om et tafatt forsøk som sportsentusiast- Rullestolrugby.]

Selvsagt var det ment som en spøk. Smak på ordet. Rullestolrugby. Ikke hadde jeg regnet med at det skulle være så utrolig gøy. Vi så semifinalene. Den første var Canada vs. Kina. Utrolig kjedelig for øvrig, Canada banket Kina ned i... rullestolene fra starten av, og sluttsresultatet var så skjevt at selv jeg ble flau på Kinas vegne. Rullestolrugby er ganske så voldelig, og det eneste interessante med kampen var da trenerene kom løpende opp for å teipe enkelte av spillerne fast i rullestolene med gaffateip.

Den andre kampen var mellom Japan og Usa, og det var uhyre spennende. Usa vant, men stillingen var tett til siste passning Vi heiet selvsagt på Japan, og jeg gråt nesten av fortvilelse da sluttsignalet gikk (det er ikke sant, men det gjør historien litt mer interessant). Vi satt ved siden av disse damene, som ikke snakket noe annet enn japansk. Jeg dro bruk av mine gemente japanskferdigheter, og sa til dem at jeg hadde en katt i kjøleskapet. Damene lo godt, og delte ut vifter så vi også kunne være med og heie.

Av en eller annen grunn var ikke guttene like ivrige som oss andre.

Plassene våre var kjempebra, første rad etter rullestolbrukerne. Man kan jo ikke klage på slikt.

Alt i alt, jeg tror jeg har vunnet en ny favorittidrett. Norge rullestolrugbylag til London '12!