[Om han jeg bor med.]

Jeg begynner å merke hvordan det er å bo med en mann. Dolokket er aldri nede, den eneste frukten i kjøleskapet er min, og selv om det nå står seks forskjellige såper i dusjen, er det kun en jeg ikke kan legge krav på (selv om jeg mistenker at de øvrige tidvis blir brukt). Når det er sagt, jeg vil påstå at jeg har en av de bedre romkameratene i verden. Som onsdag morgen, da jeg lå sterkt medtatt på sofaen, fortsatt utslått av at husverten ringte på døren klokken halv ni om morgenen og det var jeg som hadde måttet stå opp for å åpne. Timer senere kom Stavanger kom sluntrende ut av rommet sitt. Han satte seg først ned i enden av sofaen for å se en episode av Friends med meg, men før vi hadde rukket å se ferdig hele episoden, hadde han forsvunnet ut på badet, med bøtte i den ene hånden, og gule plasthansker i den andre.

-Hva skal du? spurte jeg.
-Vaske badet! ropte han.

Og selv om badet vårt er så lite som du kan få det, han må ha brukt over en time på å skure det skinnende rent. I kid you not.

Eller i går kveld, hvor jeg atter en gang lå i en svært sjaber forfatning på sofaen (jeg aner et mønster her) etter en svært begivenhetsrik dag, med arrestasjon, soling, og utallige timer i kø for å registrere meg på ymse ofentlige kontorer, bare for å nevne noe. Stavanger satt igjen i enden av sofaen, da han plutselig spratt opp.

-Tine, vil du ha sjokolade?

Jeg dro dynen min til side og takket et kort sekund allverdens makter for at jeg i det minste hadde advart mot min dyrkning av dødssynden latskap.

-Selvfølgelig.

Fem minutter senere hadde han vært nede i butikken med et særs og bredt utvalg.

Greit nok, Stavanger og jeg kjente hverandre ikke så altfor godt i utgangspunktet, men jeg kjenner jo at dette er et vennskap som bør vare for livet.