[Om Trondhjem.]

Oh Lord. Partner in Crime, Zparkle, Kyllingkvinnen, og jeg flyttet Verstevennen til Trondhjem i helgen. For en tur. Det skal sies at med unntak av ett Bergensk minoritetsinnslag, var vi kun trauste Bærumsjenter, med mange fordommer om bartebyen. Samtlige ble bekreftet til det fulle, og attpåtil fikk vi noen til, uten at vårt inntrykk av byen led noe tap av den grunn. Trondhjem skal vi så absolutt tilbake til så fort muligheten byr seg.

På flyplassen møtte vi et vær så bra at Partner in Crime og underskrevne selv var helt overbevist om at vi hadde kastet oss på feil fly og egentlig var landet i Syden. Trivelige Trønderlag-plakaten gjorde oss allikevel litt betenkte til akkurat det, det kan dog innrømmes.

Fra flybussen knipset vi bilder av alle turistattraksjonene, slik at vi liksom hadde det overstått først som sist. Det kunne jo hende at vi hatet byen og snudde i døren. Vi kjørte ikke forbi Nidarosdomen, men vi gjorde det beste ut av det. Om du ser mellom bilene vil du se den ene veggen av en potensiell Nidarosdom. Vi så tilsammen fire. Trondhjem må være en sterkt religiøs by.

Da Partner in Crime alltid er opptatt av å ivareta minoriteter, tok hun også bilde av det hun hevdet var den lokale moskeén. Skeptisk her.

Et av turens store høydepunkter var Day of Fun på Ikea. Som alle vet er de beste dagene på Ikea når det er temperatur type tropevarme ute, derfor valgte vi denne dagen med omhu. Gleden var derfor til å ta og føle på da vi våknet opp til tretti grader pluss.

Mens Verstevennen fartet rundt og kjøpte CD-hyller og oppbevaringsbokser, sørget enkelte andre for mer nødvendig utstyr. Sitat "Nå kommer hun nok snart til å bli mer enn stresset. Da er det nok lurt at jeg kjøper denne kyllinghatten slik at vi har noe å muntre henne opp med." Siden, da behovet meldte seg, ble katastrofen fort avverget av det gode framsynet.

Etter en ventepølse, et større etegilde med tilhørende førti kopper cola (vi må jo få pengene våre verdt) og enda flere kopper kaffe, delte vi oss opp. Zparkle og Verstevennen valgte å kjøre hjem for å late seg på divanen, mens de tre resterende valgte å ofre seg for fellesskapet og tok bussen med de resterende tingene.

Sjokket var stort da det viste seg at den lokale Ikea-bussen ikke var gratis. Kyllingkvinnen spurte om det var mulighet for honnørbillett, eller kanskje noen penger tilbake. Vi andre lurte på om hun i det minste kunne få handikapbillett, da hun fortsatt led under hjerneskaderyktet Verstevennen hadde spredd om henne på ungdomsskolen. Sjåføren beklaget så mye, men han var allikevel en ålreit kar, og inviterte oss med på fest til Klæbu.

Da bagasjen besto av en mindre hendig tre meter lang hylleeske, valgte vi å ha festen til gode. Man vet jo aldri når behovet melder seg for slike venner. Vi tok derfor esken mellom oss og gikk hjem. Her er for Kyllingkvinnen (inkognito) og Drageløperen i turtlesko på vei gjennom byen.

Dagen etter så vi alle de obligatoriske turistattraksjonene IRL (og ikke fra bussperspektiv). Zparkle kjøpte mokasiner, vi studerte Adidas-slippers, spiste is, og så på Nidarosdomen.

På veien hjem den siste dagen hadde vi power-stopp i Alvdal. Kyllingkvinnen kjøpte verdens fineste postkort, men var for sjenert til å spørre om det var mange andre som hadde kjøpt kort før henne. Skeptisk selv, jeg.

[Om hvordan jeg nesten fikk vannforgiftning.]

Men sånn apropos skader, i forrige uke jobbet jeg så mye på fryserommet at jeg pådro meg selv urinveisinfeksjon. Med den arbeidsmengden jeg har pålagt meg selv for tiden, er det absolutt ikke plass til slike tilstander og bestemte meg for at det lureste nok var å drikke den bort fortest mulig.

Det første jeg gjorde etter at jeg hadde diagnostisert meg selv, var derfor å styrte fire liter vann, to liter C-vitamin brusetabletter, en liter appelsinjuice, og fire kopper te. Da dette var min ene fridag i juli, var den nøye planlagt, og jeg droppet derfor selvmedlidenheten. I stedet fylte jeg alle tomflaskene jeg fant på rommet mitt med vann og la de i vesken. Jeg skulle til parken koste hva det koste ville. Uten å gå for mye inn i detaljer, da bussen stoppet i Haakon 7. gate, var blæren min så nærme bristepunktet som et menneske kan tåle og jeg løp i lynets hastighet i retning McDonalds.
Vel fremme ble jeg selvsagt nektet videre adgang til toalettene deres før jeg kjøpte noe. Mannen i kassen hadde tydeligvis aldri hatt urinveisinfeksjon før, og sa at om han bare hatt fått en krone for alle gangene noen hadde brukt den unnskyldningen hadde han ihvertfall ikke jobbet på McDonalds. Jeg hadde faktisk tenkt til å være kunde etter at jeg hadde gjort mitt fornødne, men greit, tenkte jeg, og smelte en tyvekroning på disken. En halv liter appelsinjuice senere hadde jeg endelig karret meg bort til dodøren, som nå var blokkert av omtrent hundre koreanske turister. De hadde ikke vært der da jeg kom, men at McDonalds gjør forskjell på kundene sine, det kan jeg banne på.

At jeg klarte å holde meg til det endelig var min tur, tilsier allerede på dette punktet i historien at jeg er et medisinsk mirakel. På vei videre ringte plutselig sjefen for å snakke om lønning.

Tine: Men du, når jeg først har deg på tråden. Jeg har et spørsmål.
Sjef: Ja vel, kjør på.
Tine: Det har seg slik at jeg i dag har konsumert en del vann. Hvor mye må man drikke for å få vannforgiftning?
Sjef: Jeg ville vel anta sånn rundt seks eller syv liter, hvor mye har du drukket?
Tine: Nja, det begynner vel nærme seg åtte de to siste timene.
Sjef: Det er jo en del.
Tine: Kanskje jeg burde vente litt med å fortsette?
Sjef: Det er lurt ja. Men da snakkes vi i morgen?
Tine: Det gjør vi nok. Cheerios!

Mens jeg la på, nikket jeg anerkjennende for meg selv. Sjefen må jo ha gode tanker om sine ansatte når han hører vi er så harde på vannvogna. Men ett minutt senere ringte han igjen. Jeg stønnet for meg selv. Voldsomt til mas på min eneste fridag da.

Sjef: Hei, hvordan føler du deg?
Tine: Yo, litt nummen på nesen.
Sjef: Tuller du?
Tine: Ja. Hva er det jeg kan gjøre for deg?
Sjef: Slutte å drikke vann pronto. Jeg har sjekket det opp. Det er skadelig å drikke mer enn fire og en halv liter. Du kan få nyreskader og det som verre er. Hører du?
Tine: Men da slutter jeg med en gang.
Sjef: Sikker på at du bare drikker vann forresten?
Tine: Helt sikker.
Sjef: Ok, men da så. Ha det da!
Tine: Jess sørr!

Det er jammen bra jeg har en slik god og samvittighetsfull sjef. Hvis ikke hadde kanskje ting gått litt verre for seg. (Men jeg var faktisk nummen på nesen).

[Om uforutsett sympati.]

-Tine, du må være litt mer forsiktig, sa Pappa.

Jeg satt og viste han krigsskadene jeg hadde fått på jobben. De stakkars forslåtte beina mine gjorde at shortsesommeren jeg hadde gledet meg til var bare å glemme. Jeg har tre store og fjorten mindre kutt, to større blåmerker og sytten mindre (det ene burde egentlig vært talt som to), i tillegg til X antall brennmerker på armene. Sånn blir man av å jobbe på verdens minste kjøkken, med aluminiumsskuffer stikkende ut overalt, og en distré meg som ikke har tid til å se meg for. Dessuten har jeg skåret av meg en halv fingertupp (slapp av, jeg fant den igjen!), og har øyensynlig gjort utallige forsøk på å gjenta kunststykket på samtlige av de øvrige fingrene. Det er med dyp sorg jeg må meddele at de tidligere alltid lakkerte neglene mine er alt annet enn stilige for tiden.

Jeg hevet øyenbrynet og med et halvt smil lurte jeg på hvem han var som kunne snakke slik til meg. Faktum var at Pappa egentlig hadde godt grunnlag for bekymring. Om noen i hele verden skulle ha kjennskap til det, måtte det være nettopp Pappa. Av ting jeg har arvet av foreldrene minem har jeg nemlig fått en sterk tendens til klønete uhell av Pappa, men samtidig en himmelsk evne til at ting ordner seg på magisk vis allikevel av Modern. Eksempelvis kom jeg for noen år siden til skade for å ake inn i akebakkens eneste søppelkasse så jeg endte på krykker i seks uker. Kjipt, ja, men fordelene av dette var at jeg ikke måtte være ute i storefri i tiårets kaldeste vinter, og da jeg uken etter at krykkene ble kastet dro på speidertur, kunne fortsatt ikke kneet belastes, og noen andre bar sekken min hele veien.

Da Pappa har vært et betydelig mer aktivt menneske enn underskrevne har han selvsagt en lengre merittliste over alvorlige skader enn meg. At akkurat han skulle si at jeg skulle passe bedre på fant jeg derfor litt for ironisk. Det var nemlig Pappa som spikret skoene fast i skiene da han var liten fordi han ikke hadde slalåmski. Genistreken resulterte i at han satt med brukket ben tre påsker på rad. Det er også Pappa som har et uvisst antall skruer i kroppen etter flere bilkræsj, brennmerker oppover begge armene etter alle gangene han har forsøkt å tenne på gassovner, men på beklagelig vis ikke vært rask nok (det er ganske mange ganger, da vi andre har jo sett hvordan det har gått med han og nektet). Pappa har et enormt arr i pannen fra da han hilste litt for godt på en dørkarm, og en hel skulder for mye etter at han en var involvert i en svært dramatisk hit and run i Taiwan (hvor det tre dager senere var tyfon og han derfor ville hatt fri uansett). Han har brukket flere ribbein enn antallet spareribs en gjennomsnittlig amerikaner konsumerer i løpet av et år. Og nå satt altså Pappa og ba meg om å være forsiktig.

Selv om ingen av oss sa kommenterte det, er jeg helt overbevist om at vi delte et far- og datter øyeblikk der og da.

[Om å slutte mens leken er god.]

Brodern hadde vært på fest og da han så mer redusert ut enn vanlig, lurte jeg på hvordan kvelden hadde forløpt seg.

-Nja, helt ok egentlig. Det var tre helt sykt stygge jenter der på starten av kvelden. Da jeg etter noen timer oppdaget at de ikke var så stygge allikevel, da skjønte jeg at det var på tide å dra hjem.

[Om mitt livs pinligste helg IV.]

Det var sommerfest i hagen til Brille, og jeg var godt i gang med å fortelle alle som gadd å høre på om de siste ukenes strabaser. Jeg snakket høyt mens jeg skjenket i glasset til Partner in Crime med såpass jevne mellomrom så hun lo nok til at jeg kunne fortsette.

Jeg la ut om jobben, sosiale begivenheter, og det var ikke til å unngå at jeg dessuten kom innom NM i Speiding. Da det viste seg å være flere speidere rundt bordet, ble det til at vi dvelte ekstra lenge ved sistnevnte. At alle ble lettere sjokkerte over at det faktisk var jeg som hadde klart å karre meg dit, og ingen av de andre tilstedeværende var ikke så veldig smigrende for min del, men jeg lot det passere i det stille. Selv om jeg konsentrerte jeg meg om å ikke være for billedlig om de verste flausene, kremtet den andre siden av bordet plutselig da jeg var midt i avhandlingen min.

-Jeg kjenner faktisk hun informasjonsansvarlige på speiderkontoret som du jobbet med. Vi sitter ca. to meter i fra hverandre i hele sommer.

Jeg svelget og kjente at ørene mine ble varmere enn de pleier å være.

-Har du... har du hørt om meg?

Han ga meg et fett glis som ikke kunne misforståes. Allikevel bekreftet han det også ganske fort:

-Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å si noe, men ja. Og det har vi ledd ganske godt av.

Den siste kommentaren synes jeg han godt kunne spart seg. Oppriktig talt.

[Om det siste måltidet.]

Det har vært en utrolig tøff kveld. Litt for tøff, om jeg skal innrømme det, og jeg så det virkelig ikke akkurat det komme da vi dro ut. Det skal sies at det også var også den kuleste middagen på lenge, men tatt omstendighetene i betraktning, familien var i en litt annen modus enn vi pleier. Saken er nemlig den at Bror 2 drar på ferie i morgen, og når han kommer tilbake er Bror 1 dratt, og ganske fort etterpå drar jeg óg. Neste gang alle er samlet vil være om et år.

Modern snakket som vanlig om interiøret i stuen, bare at nå viste jeg faktisk interesse. Kristoffer og Alexander dro avføringsvitser over en lav sko, men Pappa lot som han skjønte dem og lo med, i motsetning til den sedvanlige reprimanden om at det er upassende og barnslig. Mormor fortalte at hun var sliten, men i stedet for at vi spurte henne om hvordan hun hadde det med bekymrede miner, la vi skylden på all den diskodansingen hun helt sikkert hadde holdt skjult for oss. Benedicte gikk iført min topp og like øredobber som meg, men jeg lot være å kommentere det, annet enn for å si at hun kledde dem. Det gikk et helt måltid uten at noen av guttene prompet. Dessuten var vi hele tre timer på en indisk restaurant, og ikke en eneste etnisk vits ble gjort (det har aldri skjedd før, vår familie er nemlig ekstremt glad i chicken tikka og curry).

Det hang mange usagte ord i luften, men ingen ville sett det på oss. Utad var vi jo slik vi pleide, ihvertfall nesten.

Da vi gikk ut, tenkte jeg at jeg virkelig har verdens beste familie, og tok et fast grep om søsteren min, mens guttene spente ben på hverandre helt synkronisert. Som om det var planlagt på forhånd. I bakgrunnen surret stemmen til foreldrene våre om alt som skulle bli gjort før ferien.

Det var da det virkelig slo meg. Til tross for at Beijing utvilsomt kommer til å bli fantastisk, et helt år kan også være altfor altfor lenge.

[Om tvilsomme ernæringsforsøk.]

Ettersom sommeren min har vist seg å dreie seg 90% om mat, tenkte jeg å prøve noe nytt i går. Jeg jobbet i alt 16 timer, og da trenger man energi. Derfor kjørte jeg i meg omlag tre kilo gulerøtter (ikke overdrevet, sannsynligvis har jeg spist mer), to store stykker med oreokake og litt is. Intet annet.

Resultat:

Da jeg kom hjem mente Bror to at jeg luktet reker. Jeg konkluderte fort med at det ikke var godt nok grunnlag til videre gjentagelse. Ihvertfall ikke med det første.

[Om de det er litt synd på.]

I dag så jeg en kar i en t-skjorte med påskriften: "NM i maskindans 2005." Den var godt brukt og temmelig utvasket.

Ehm... det er lov å le av slikt, er det ikke?

[Om å ha noe å glede seg til.]

Brevet er kommet. Billetten bestilt. Visa gjenstår.

Seriøst, jeg flytter til Beijing i august. Om jeg har begynt å telle timer? Tullete spørsmål. Selvfølgelig har jeg det.

迫不及待, for utålmodig til å vente, har virkelig aldri versert så mantrisk gjennom hodet mitt som nå.

[Om de virkelig store Kodak-øyeblikkene.]

Vi trodde vi var i en dårlig pornofilm da tre nakne gutter kom brasende inn på bensinstasjonen med ølpappbokser på hodet og en jente i undertøy på slep søndag morgen. Boksere kom heldigvis på etterhvert.

-Vi skal ha pølser! ropte de, og smalt kortet på disken.

Så løp de rundt på hele stasjonen så det fløt rekesalat og brus overalt. Strekkøvelser gjorde de også. Da forsvant bokserne gjerne av.

Etter en stund kom det fire kristne ungdommer inn, med Bibelsitater på t-skjortene, kors i halsen og What Would Jesus Do?-armbånd. Da begynte jeg for alvor å lure på om vi var med på skjult kamera. Dette var litt for tilfeldig. Det syntes tydeligvis de nakne guttene som løp rundt også, for de forsvant ut for å legge seg på panseret på bilen til Jesusbarna.

Jeg trodde jeg skulle besvime av latter.

Et kvarter senere hadde Jesusbarna blitt kvitt de nakne vandalene, kjøpt det de skulle, og dratt igjen. Guttene hadde løpt fra seg og dratt, og roen hadde igjen endelig senket seg, da vi hørte en kjent stemme gjalle gjennom lokalet atter en gang.

-Er det noen mulighet for at vi kan kjøre testvask i vaskehallen?

Og plutselig sto de der igjen. Kjæresten forsvant ganske fort, rasende. Hun var ingen stor tilhenger kan du si.

-Vi vil ha med alt. Voksing, og børster.

Klokken halv syv, søndag morgen, sto det derfor tre gutter, lettere påkledd, i vaskehallen på YX på Høvik.

Visstnok var tørkingen å foretrekke. Det er jo veldig typisk at jeg hadde tatt ut kameraet mitt av sekken dagen i forveien.

[Om å ha en jobb man hater II.]

Hydro-quote of the night:

-Kjerring, jeg tisset forresten i en flaske og la den i sengen, men nå finner jeg den ikke. Regner med at det går greit, barna kommer jo ikke til campingen før i morgen, så vi må rydde uansett.

[Om å velge det rette publikum.]

Vi pleier ikke fortelle gåter i min familie. Det er en grunn til det.

Pappa: Jeg har en gåte.
Tine: Er det en nerdegåte vil jeg ikke høre den.
Pappa: Det er ingen nerdegåte.
Alexander: Jeg tror ikke jeg vil høre den allikevel. Det er garantert en nerdegåte.
Pappa: Det var et TV-program...
Benedicte: Hvilken kanal var det på?
Tine: Er det relevant?
Benedicte: Jeg ville bare sikre meg at det ikke var en nerdegåte.
Pappa: En amerikansk, men det er ikke relevant. Og dette er ingen nerdegåte.
Kristoffer: Bare fortsett.
Pappa: Det var et TV-program hvor deltagerne kunne velge én luke ut av tretti, og om de valgte den riktige, vant de en bil.
Benedicte: Hva slags bil var det?
Tine: Det er ihvertfall ikke relevant da!
Benedicte: Er det vel. Var det en Lada for eksempel, hadde det vært best om de ikke vant. Dessuten, da hadde det vært en nerdekanal.
Pappa: Nei, det er ikke relevant, men det var en amerikansk kanal. Og det var en fin bil. Uansett, deltageren valgte ut en luke, og alle de andre ble åpnet, bortsett fra den og én til. Han fikk så beskjed om at han enten kunne bytte, eller beholde førstevalget. Hva burde han gjøre?
Kristoffer: Her må det brukes sannsynlighetsregning.
Tine: Nerdete.
Alexander: Ja, faktisk.
Tine: Kan du spørre om noe litt mer spennende?
Benedicte: Er det relevant med hva gjesten hadde på seg?
Tine: Absolutt, og betydelig mer interessant.
Pappa: Er det ingen som vil vite hva svaret er?
Alexander: Egentlig ikke.