[Om Trondhjem.]

Oh Lord. Partner in Crime, Zparkle, Kyllingkvinnen, og jeg flyttet Verstevennen til Trondhjem i helgen. For en tur. Det skal sies at med unntak av ett Bergensk minoritetsinnslag, var vi kun trauste Bærumsjenter, med mange fordommer om bartebyen. Samtlige ble bekreftet til det fulle, og attpåtil fikk vi noen til, uten at vårt inntrykk av byen led noe tap av den grunn. Trondhjem skal vi så absolutt tilbake til så fort muligheten byr seg.

På flyplassen møtte vi et vær så bra at Partner in Crime og underskrevne selv var helt overbevist om at vi hadde kastet oss på feil fly og egentlig var landet i Syden. Trivelige Trønderlag-plakaten gjorde oss allikevel litt betenkte til akkurat det, det kan dog innrømmes.

Fra flybussen knipset vi bilder av alle turistattraksjonene, slik at vi liksom hadde det overstått først som sist. Det kunne jo hende at vi hatet byen og snudde i døren. Vi kjørte ikke forbi Nidarosdomen, men vi gjorde det beste ut av det. Om du ser mellom bilene vil du se den ene veggen av en potensiell Nidarosdom. Vi så tilsammen fire. Trondhjem må være en sterkt religiøs by.

Da Partner in Crime alltid er opptatt av å ivareta minoriteter, tok hun også bilde av det hun hevdet var den lokale moskeén. Skeptisk her.

Et av turens store høydepunkter var Day of Fun på Ikea. Som alle vet er de beste dagene på Ikea når det er temperatur type tropevarme ute, derfor valgte vi denne dagen med omhu. Gleden var derfor til å ta og føle på da vi våknet opp til tretti grader pluss.

Mens Verstevennen fartet rundt og kjøpte CD-hyller og oppbevaringsbokser, sørget enkelte andre for mer nødvendig utstyr. Sitat "Nå kommer hun nok snart til å bli mer enn stresset. Da er det nok lurt at jeg kjøper denne kyllinghatten slik at vi har noe å muntre henne opp med." Siden, da behovet meldte seg, ble katastrofen fort avverget av det gode framsynet.

Etter en ventepølse, et større etegilde med tilhørende førti kopper cola (vi må jo få pengene våre verdt) og enda flere kopper kaffe, delte vi oss opp. Zparkle og Verstevennen valgte å kjøre hjem for å late seg på divanen, mens de tre resterende valgte å ofre seg for fellesskapet og tok bussen med de resterende tingene.

Sjokket var stort da det viste seg at den lokale Ikea-bussen ikke var gratis. Kyllingkvinnen spurte om det var mulighet for honnørbillett, eller kanskje noen penger tilbake. Vi andre lurte på om hun i det minste kunne få handikapbillett, da hun fortsatt led under hjerneskaderyktet Verstevennen hadde spredd om henne på ungdomsskolen. Sjåføren beklaget så mye, men han var allikevel en ålreit kar, og inviterte oss med på fest til Klæbu.

Da bagasjen besto av en mindre hendig tre meter lang hylleeske, valgte vi å ha festen til gode. Man vet jo aldri når behovet melder seg for slike venner. Vi tok derfor esken mellom oss og gikk hjem. Her er for Kyllingkvinnen (inkognito) og Drageløperen i turtlesko på vei gjennom byen.

Dagen etter så vi alle de obligatoriske turistattraksjonene IRL (og ikke fra bussperspektiv). Zparkle kjøpte mokasiner, vi studerte Adidas-slippers, spiste is, og så på Nidarosdomen.

På veien hjem den siste dagen hadde vi power-stopp i Alvdal. Kyllingkvinnen kjøpte verdens fineste postkort, men var for sjenert til å spørre om det var mange andre som hadde kjøpt kort før henne. Skeptisk selv, jeg.