[Om en kjøretime.]

Det er ikke det at jeg går inn for å skape en pinlig stemning. Jeg gjør ikke det altså. Det bare skjer. Hadde det vært med vilje hadde det i det minste vært litt morsomt. Når det skjer ubevisst, tar jeg meg selv i å lete etter den berømte spaden man helst skulle brukt til å grave seg ned med. Sitter man i en bil, tar det gjerne litt lenger tid enn andre ganger. Det skjedde i dag.

Fakta først: Jeg tok lappen i Taiwan. Nå har jeg et internasjonalt førerkort jeg praktisk talt aldri har brukt siden jeg fikk det, for omtrent to og et halvt år siden. Kjøringen min er derfor deretter. For å få omgjort førerkortet mitt til et norskt, må jeg stå på en vanlig oppkjøring innen et år etter at jeg meldte flytting tilbake til Norge. Det skjedde i august i fjor. Rekker jeg ikke det, må jeg gjennom alt som er av glattkjøring og nattkjøring og annet jeg har sluppet hittil. Vi trenger med andre ord et mirakel. Eller en bønsj med cæsh. Helst det siste, men i påvente av i det minste én av to goder, har jeg begynt å ta kjøretimer. Første time var i dag. Og det var, som sagt, en pinlig affære.

Det pinlige var ikke at jeg konsekvent kjørte til høyre da han sa venstre. Jeg bestemte meg for å tro han sikkert var vant til det.
Eller da jeg påpekte at det luktet påfallende svidd i bilen en stund, samtidig som jeg tenkte det sannsynligvis var han. Til det kommenterte han at det var ganske tydelig jeg ikke hadde kjørt så mye med gir før.
Heller ikke at jeg glemte hva clutch var akkurat det ene sekundet han spurte, var direkte pinlig, selv om jeg hadde nikket ivrig sekunder før da han spurte om jeg visste det.

Det verste var da jeg hadde fortalt om studiene og jobben min etter at han hadde lurt på hva jeg drev med sånn ellers. Jeg, for å være hyggelig, spurte det samme tilbake. Tenkte han kanskje hadde en ekstrajobb. Ikke noe mer. Og han svarte tørt:

-Jeg er kun kjørelærer. Det må faktisk høyskoleutdannelse til for å bli det.

Sukk.