[Om å nesten avsløre seg selv.]

-Kristoffer, så fint belte du har, er det nytt?

Vi spiste frokost. Det var vinterferie, og Bror 1 hadde perm. Som regel når han er hjemme, pleier han å trave rundt i militærklærne sine, tvinge Benedicte til å ta femti push-ups på flekken, kanskje lære henne noen bokseknep ("Hun gråter ikke så mye lenger"), og i det hele tatt bare se tøff og sterk ut. Med unntak av det første var ting akkurat som før, men som sagt, det var et unntak, og dette visste jeg, det er nemlig jeg som pleier å handle mesteparten av klærne hans, da Bror 1 mener at tiden brukt på shopping er ensbetydende med å kaste bort hans dyrebare ressurser.

Kristoffer: Jeg skjønner ikke hva dere snakker om.
Tine: Det beltet du har på deg.
Bror 1: Hvilket?
Tine: Det.

Heftig peking.

Bror 1: Er ikke helt med her...
Tine: Det ikke-grønne beltet ditt.
Bror 1: Å ja, det. Nei, det har jeg kjøpt selv.

Både Modern og jeg mistet hakene våre i bordet. Bror 1 kjøper aldri klær selv. Det var helt stille på kjøkkenet. Riktignok hadde militæret gjort underverker på ganske mye, men kunne det tenkes han var blitt voksen på dette punktet også?

Modern: Selv?
Bror 1: Ja, det er fra da vi skulle på julebord i Bodø. Jeg hadde jo ikke annet enn militærklær med meg. Tok seg ikke ut vet du, så jeg kjøpte meg et belte.
Tine: Men... hæh?
Bror 1: Jeg var selvsagt totalt og hemningløst dritings under hele seansen. Husker ingenting. Var jo julebord jo!
Tine: Særlig.
Bror 1: Tenk.

Og så takket han for maten, satte tallerkenen sin i vaskemaskinen, og gikk storfornøyd ut av kjøkkenet. Modern ristet på hodet. Det var i det minste lov å håpe.