[Om idioter i storbyen.]

I helgen har jeg blitt tilskreket på offentlig sted av en skokk kinesere, og virkelig fått så hatten passet av en selvmotsigende amerikaner fordi jeg ble lurt til å innrømme at jeg er for et selvstendig Taiwan. Om du er like bekymret som Modern for nye triadedrap i hovedstaden, kan jeg berolige deg med at sannsynligheten for akkurat det nå er heldigvis blitt ganske liten igjen, men det var et punkt hvor jeg nesten var i ferd med å bli litt redd. Etter en diskusjon (fra min side, jeg brukte inne-stemme, i motsetning til overnevnte som regelrett kranglet) på litt over halvannen time, gikk jeg ut og tok en pause. Da jeg kom inn igjen hadde motstanderne roet seg ned såpass at det gikk an å ta hverandre i hendene og si at vi var venner og vel forlikt. Personlig følte jeg at jeg gikk relativt seirende ut av disputten, men det skal allikevel sies det nå er lært at dette var et tema man skal gjøre alt for å unngå med kinesere fra fastlandet. Venninnen min og jeg skulle videre, men vi takket for praten, ga bort telefonnumre og hoppet på bussen til Sandvika og Prammen, der det var like hyggelig som alltid. På vei hjemover stakk vi innom Hydro, hvor nattevaktene kunne fortelle at det hadde dumpet innom en busslast med toppløse damer en time i forveien. Så lo vi godt av alle bildene som var blitt slengt opp på pauserommet allerede. Livet på Hydro'n er nå en gang livet på Hydro'n.

Lørdag var jeg i innflyttnings-/bursdagsfeiring på Bislett. Det er lett å imponere folk som ikke kan det du gjør, og ihvertfall folk som har drukket litt, så jeg endte opp med å skrive kinesiske tegn på armene til folk store deler av kvelden. Kult for meg, for jeg elsker jo studiene mine, men at noen andre skal være så interesserte, det skjønner jeg egentlig ikke. Ikke søren om du får lurt så mye som en liten ligning på armen min, uansett hvor gøy det er å studere matematikk for eksempel. I gangen kom jeg til skade for å nevne mitt opphold i Oman for nå snart ti år siden, noe guttene jeg snakket med tok for å være tilsammen ti år, til tross for at jeg gjentatte ganger prøvde å forklare at det ikke var helt slik. En stor del av jenteoppsjekking er nettopp å være interessert, jeg er selvsagt intet unntak. Allikevel, spør du, forventer vi at du kanskje følger den røde tråden vi gir deg litt lenger enn et "Ok, nettopp flyttet hjem fra Taiwan, ja, hva gjorde så tyveåringene i Oman da?". Samtalen var hyggelig, men jeg snakket om Oman i fire timer, og det er litt... lenge.

Senere på kvelden ble jeg også sjekket opp av en kar som var så full av seg selv at jeg ble helt fascinert av å høre om det. Names-dropping er ikke kult uansett hvor du kommer fra, jeg vet nemlig ikke om en Tobias som driver modelling i New York, og det selv om du har x-antall ganger møtt han i Barcelona/London/Milano/Paris/whatever og vet du ikke hvor Høvik er, da er du nok ikke så "Bærumsgutt to da bone" som det du gir deg ut for. Jeg kan forstå at modellyrket er slitsomt, og det er godt å høre at folk gjør det bra, men er du i Norge for å tjene opp penger så du har råd til å dra til utlandet igjen, da har du neppe gjort det så nevneverdig allikevel. Det imponerer lite at du tenker på å søke enten BI eller Copenhagen Business School, for har du ikke gjort det, har du ikke kommet inn heller. Setninger som "Du må slutte å henge i Oslo, utlandet er fremtiden, du kommer ingen vei ved å være her så mye" var dessuten kanskje litt vel bak mål å komme med til underskrevne, men jeg lot han styre uten å si noe. Det var en ytring som hadde vært malplassert til de fleste. Da han endelig hadde greid å pløye gjennom hele sin egen livshistorie, og det uten at jeg hadde respondert med et eneste spørsmål, smilte han og sa at i dag var jeg heldig, for jeg kunne få ringe han en dag om jeg ville, så nå måtte jeg se å få rotet frem mobilen min. Jeg hevet øyenbrynet, og før jeg snudde meg ganske så kokett, forklarte jeg fort at jeg skrev om utelivet i Oslo for Aftenposten, og om han gjorde noe som var verdt tiden min kunne han jo alltids slå på tråden en gang. I bakgrunnen hørte du han rope, "men husker du navnet mitt da? Jeg har bare jobbet for Dagbladet og VG skjønner du, så det kunne jo verdt interessant." Av og til så gjør det seg med et ess i ermet, selv om man må slå det hardere i bordet enn det man strengt tatt burde.