[Om å ha muntlig eksamen.]

-告訴我們妳是誰．

Jeg hadde vært tilbake fra Taiwan i akkurat en uke, men det virket som en måned, hvorav mesteparten hadde vært tilbragt på lesesalen i Sophus Bugges Hus i et desperat forsøk på å lære å lese forenklede tegn like flytende som de fine, tradisjonelle de bruker på Taiwan. Klokken var halv fire og det var allerede mørkt ute. Det regnet dette evinnelige regnet som aldri vil slutte. Foran meg satt to av de nye lærerne mine, bare at jeg aldri hadde sett dem før. Guttene på gangen hadde spøkt om forrige gang de hadde hatt eksamen, og de hadde kjøpt vin til begge lærerne. Jeg hadde smilt skjevt og tenkt for meg selv at det betydde jo de var til å tulle med og at det var jo tross alt et godt tegn. Allikevel, når man satt sånn og de hadde notatblokker foran seg, så var det litt vanskelig å huske på. Jeg hadde nettopp blitt hørt i det pensum de andre hadde gjennomgått i Beijing, og nå var det bare en vanlig samtale igjen. Herfra var det bare nedoverbakke. En kinesisk dialog burde jeg da alltids kunne klare.

-Fortell om deg selv.

Jeg hadde sett for meg at at de ville spørre, men spørsmålet hang allikevel litt i luften før jeg svarte. Hvordan begynner man egentlig å svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne fortelle om familien min. Om Taiwan og hva som skjedde. Om rekefiske og Taiwan Beer til seks om morgenen og knising og tedrikking til tibetansk bønnemusikk på Ipoden med Lærer Bai timer etter at vi egentlig burde gått hjem fra skolen. Om V.I.P. kort. Om jeg som endelig fortalte Den Store Hemmeligheten til Han Kjekke og at han kom tilbake dagen etter med hundre negllakker og en hemmelighet til meg også. Japanske jenter som dro rett på skolen etter å ha sunget karaoke hele natten og en liten hund som het "Ti Tusen." Hot pot-middager og andre middager og en Mr. Japan som vi aldri helt fant ut om var homo eller ikke. Uendelige med japanskundervisning på bassengkanten og en gutt med en lamafarm. Taxisjåføren som ga oss avslag fordi han kjente brødrene mine og dørvaktene som hjalp meg med leksene. Lille Spire og babydinosaurer i en praktisk talt umøblert leilighet og Internett fra 7-eleven. Eller om mobilen min som ikke hadde gitt en lyd fra seg siden jeg landet på Gardemoen, og at jeg tenkte det skyldtes at jeg hadde flyttet fra alle menneskene som pleide å ringe, selv om jeg egentlig visste at det var fordi jeg ikke hadde byttet til det nye norske sim-kortet mitt som lå på kjøkkenbenken hjemme enda. Jeg var bare redd for å ta feil.

Jeg drakk pusten inn. Det rant vann nedover vinduet.

-Jeg heter Tine, men det kinesiske navnet mitt er 歐堤娜兒那麼好 og i grunn så tror jeg det passer meg ganske bra. Og så fortalte jeg om hvordan de ulike tegnene hadde kommet sammen ved en rekke tilfeldigheter og det lo de av. Om asiatiske klassekamerater som jeg ikke hadde kunnet kommunisere med på første skoledag, men at vi alltid hadde sett på det heller som en fordel enn et problem. Jeg fortalte om den lille lillafarvede amerikanske skolen i platoon-jungelen som ingen trodde at fantes og at jeg nettopp hadde kommet hjem fra alt sammen og at det var tristest av alt, men at det nok var sant som kameraten min hadde sagt til meg da jeg dro, at det var best å dra mens man enda ville bli på et sted, for da ville jeg kunne tenke tilbake på det med en god følelse.

Og et kvarter senere regnet det fortsatt ute og det var fredag og helg og jeg hadde stått på eksamen og selv om pulsen var enda unormalt høy, så var det liksom greit for jeg skulle tross alt bare hjem, og ting kunne vært adskillig verre.