Hva skjer nå? Blir det nok en mur enda verdenshistorien aldri har vært tjent med menneskeskapte skillelinjer? Blir det handelskrig mellom USA og Kina? Vil de som har lidd under Trumps usmakelige vitsing og valgharselas - USAs homofile, muslimer, latinoamerikanere og kvinner, faktisk føle seg inkludert de neste årene når USA skal bli storslått igjen?
Dagen etter valget har unektelig vært spesiell. Det var rart å kjenne på skuffelsen som hang i luften på bussen denne morgenen. I stedet for irritasjon og utveksling av plagede blikk vendte folk ørene mot medpassasjeren som satte telefonradioen på høytaler så flere kunne høre. Folk har klikket og delt og kondolert. En amerikansk bekjent inviterte til felles sorgstund utenfor Fredssenteret. Folk har minnet hverandre på at Obama tross alt slet hele perioden sin med å få gjennomført noe som helst. Det finnes jo bremseklosser. Hvordan funker det amerikanske systemet igjen, hvem har øverste mandat og skal vi ikke strengt tatt begynne å snakke om hva som skjer i Frankrike?
De store spørsmålene har vært stilt retorisk, panisk og i fullt alvor.
Og så gikk jeg til norskundervisning på Helseforum. Der er gjensynsgleden stor, klemmene mange og verden utenfor får lov å bli igjen ved dørterskelen. Den har ihvertfall vært det til nå, for alle har sin bagasje og om du ikke ønsker pakke ut er det helt greit, no questions asked.
Midt i et høyst konsentrert forsøk på å forstå ulike yrkestitler på norsk avbrøt Amina seg selv.
— Presidenten... Den amerikanske presidenten...
Hun ristet på hodet.
— Han må lukke munnen.
Og så fortsatte min voksne norskelev å stave seg gjennom ordet "Dyrlege," kanskje vel uvitende om at hun som lå an til å bli verdens mektigste kvinne for mindre enn et døgn siden, Hillary Clinton, sa det samme til den nye presidenten på Twitter få måneder før.
Den lille politiske kommentaren fikk allikevel meg til å smile og tenke at det var kanskje dette som måtte til for å forene resten av verden, ihvertfall for en liten stund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar