[Om kinesisk barnepolitikk.]

KINASJAKK: Kinesiske myndigheter vil gi kinesiske barn flere lekekamerater som kan ta vare på de eldre. 

— Jeg skulle egentlig hatt en bror.

Over dampende nudler plumpet det ut av Yang som om vi snakket om gårsdagens TV-program. Lik de fleste andre unge lovende fastlandskinesere var hun enebarn. Som enefødt var det hun som snart skulle forsørge hele familien, et press det ble snakket oftere om jo nærmere vi kom slutten på skoleåret. Som jente hadde hun dobbelt så mye å bevise.

— Mamma måtte jo fjerne han da hun oppdaget hun var gravid. Tanten min har hatt syv aborter.

Temaet var gravalvorlig, men aborter er ikke så tabu som man skulle kanskje forvente av konservative kinesere. For mens man fortsatt slåss i Europa om abortrettigheter, har landets ettbarnspolitikk gjort inngrepet svært tilgjengelig. Samtidig er landet fortsatt seksuelt konservativt og store mangler rundt seksualundervisning gjør at mange par i dag fortsatt bruker abort som eneste prevensjonsmiddel mot uønsket graviditet, ukjente med sunnere og mindre kompliserte alternativer.

Lovpålagt familieplanlegging

I Kina kalles ettbarnspolitikken "familieplanlegging." Kommunisten Mao Ze Dong så på barnefødsler som positiv styrkning av landet. Flere hender bidro til større arbeidskraft. Etterhvert som levestandarden ble hevet og befolkningen dertil økte ble det allikevel tydelig for myndighetene at selv kineserne var i ferd med å bli for mange. Fra 1970 ble unge par oppmuntret til å vente med barn og å få færre.

Siden ettbarnspolitikken i Kina ble innført i på slutten av 70-tallet har lovverket blitt hevet med hard hånd. Dyster historikk om tvangsaborter, tvangsteriliseringer, tap av statlige jobber og (for mange) svært tunge bøter er noe av det som ligger til grunn for at kinesiske myndigheter i dag skryter av at de har unngått 400 millioner fødsler. Vi skal ikke ta kinesiske myndigheter på ordet når det kommer til tall, men forskere som medberegner økt levestandard sier tallet er nærmere 100-200 millioner.

Politikken har fått store konsekvenser for det svært familieorienterte samfunnet. Det er fortsatt sønnen som skal føre navnet og slekten videre. Tradisjonelt ble jenter giftet bort og kom bare tilbake på besøk i kinesisk nyttår (om noensinne). Barn er fortsatt ansett som levende forsikringsordninger, hvor eldre generasjoner blir tatt vare på av familiens sønner. Det er skambelagt å sende foreldre og besteforeldre på eldreinstutisjoner, ansett som bevis på at barna ikke bryr seg om dem.

Samtidig er 40-, 50- og 60-tallets babyboomere er i ferd med å bli gamle og staten er pinlig bevisst at man ikke har mulighet til å ta vare på dem alle. Fra 1. januar 2016 ble det lovlig for gifte par å få to barn, en ordning som har vært testet ut blant enkelte grupper de siste årene.

Mange kinesere har søsken

Det skal sies at blant mine kinesiske venner er det flere som allerede har søsken. Noen har foreldre som jobber i private bedrifter og derfor betalt boten de ble pålagt. Andre har blitt bestukket lovlige av statlige hender villige til å ta i mot ekstrainntekter. Én venninne ble offisielt bortadoptert til en familievenn så hun kunne gå på skolen i et bedre distrikt. I Hongkong fylles fortsatt fødeavdelinger opp av fastlandskinesere på fødselsferie. Mange minoriteter og folk på landet har også hatt tillatelse til å få flere barn.

Mangelen på søsken har dessuten gjort at fettere og kusiner ofte blir omtalt som brødre og søstre på kinesisk, et konsept som skaper så stor forvirring at det ikke er uvanlig å understreke "ekte" søsken om således er tilfellet. Enkelthistoriene er flere enn det offisielt finnes kinesere i Kina.

Den ferske lovendringen kom på grunn av eldrebølgen, vinklet som et positivt grep hvor myndighetene tar ansvar. De andre store sosiale problemene som ikke snakkes like ofte om er vel så alvorlige. Med gutter som det foretrukne nesteleddet har Kina 200 millioner flere menn enn kvinner. Manglende koneemner har ført til økt menneskehandel, særlig fra fattige naboland som Nord-Korea og Myanmar. I tillegg eksisterer et ukjent stort antall uregistrerte kinesiskfødte barn som lever uten borgerstatus (kalt "svarte mennesker" på kinesisk). Uten å være registrert mister man blant annet skolerett, ingen mulighet til å være ansatt i staten, ingen mulighet for medisinsk behandling og ingen mulighet til å reise ut av landet hvor de i utgangspunktet ikke er ønsket. Debatten om hvor Kinas befolkning med funksjonsnedsettelser er, er en annen sak.

Dyrt med to

Yangs familie gjennomgikk en betydelig klassereise det siste århundret. Som veteran fra Sino-Vietnam-krigen fikk faren jobb og bolig i byen Xian på statens regning. Selv om både han og moren hadde familie i en landsby på andre siden av landet, var den lille familien takknemlige for mulighetene. Det er ikke utenkelig at veteranbarn-statusen alene ga Yang karakterene og skoleplassene som etterhvert sendte henne på den andre siden av kantinebordet for meg i Hongkong (skjønt, bortsett fra egen kunnskap til kinesisk kultur er mine mer håndfaste kilder for akkurat dette klassekamerater som ikke var priviligerte som veteranbarn).

Hun hadde fått alt, nettopp fordi hun var én.

Lovendring til tross, dette er et poeng godt forankret i den nåværende kinesiske folkementaliteten. Vi skal derfor ikke forvente å se en tydelig kinesisk befolkningsvekst med det første. Faktum er at kinesiske myndigheter har brukt de siste 40 årene på å fortelle befolkningen om hvorfor det ikke er lønnsomt å ha flere enn ett barn. Foreldre satser alle pengene sine på ett barn når det kommer til undervisning, ekstraundervisning og alt som følger med. Man gjør det fordi alle andre gjør det for sine små keisere og keiserinner. Med prisveksten i dagens Kina og den stadig økende folketilstrømmingen til storbyene er det fortsatt få foreldre som har økonomi til å spille på flere kort.

Mine venner sier de setter pris på muligheten, særlig de som har vokst opp uten søskenbarn. De færreste tror allikevel de vil utnytte muligheten fordi presset allerede er for stort. Der hvor man før i tiden snakket om at idealbarnet var en sønn født i dragens år, er det mange som spøker om at de ønsker seg en lydig jente født i sauens (geitens) år. Drager sies å være spesielt sterke og målrettede individer, sauer lydig og lite egnet for annet enn slakt. Med økt samfunnspress er det kanskje først og fremst mer nødvendig med pliktoppfyllende barn som oppfyller familiekravene enn ambisiøse barn som velger sine egne stier.


Vil du vite mer?

• LES: [Om den første røde konvolutten.]
• LES: "Tapte døtre" av Xue Xinran skildrer flere historier fra kvinner som har gitt opp døtre som følge av ettbarnspolitikken. 
• LYTT: "Sinica: Mei Fong on the one-child policy, its consequences on Chinese demographics"