Vi går. Vi går og vi går og vi går med vognen, for lillemann sover fortsatt ikke uten momentum. Jeg hadde trodd det skulle bli et år med cappuccinoer og gjærbakst og kafeer og barseltreff. Sannheten er at joda, jeg har mine trillevenninner. Vi ringes og snakker lavmælt så de små ikke skal våkne, mens også de andre minimenneskene trilles i sine respektive vogner så de skal sove. Eller vi møtes og går målløst frem og tilbake i de delene av byen hvor barnevognjuntaen kan gå sakte to i bredden. Og det er hyggelig det også, bevares. Vi går i den samme tåken alle sammen og sannsynligvis merker vi minst av alle at det er en pandemi som vi liksom blir berørt av, også vi. For vi snakker om de samme tingene hver dag uten at vi klarer å følge våre egne tankerekker, for det er ingen av oss som har sovet en full natt på flere måneder.
På den ene siden er det svært unisont å gå de samme turene i Oslos gater, forbi de samme mammaene og pappaene og barnevogner hver eneste dag, med drikkeflaske og fritt valg av koffein, frem og tilbake i det grå, grå været som var høsten 2020. Samtidig går tiden forferdelig fort, og de bittesmå dressene krymper mens vi ser på. Plutselig er det jul, med julekort og juletrær og nisser i gatene og juleutstillinger i koronastengte butikkvinduer. Vi kjøper lokalt så fremt de kan levere i døren.
En dag vi spiser middag med foreldrene mine, viser jeg pappa armbåndsuret mitt. På konfirmasjonsklokken er det sirlig gravert inn «Tine 2002». Det er 18 år siden jeg konfirmerte meg og pappa er siden blitt både grå og hvit i håret og bestefar og jeg har lært meg verdens mest kompliserte språk og alle de andre tingene som liksom er livet som at jeg faktisk har giftet meg og fått mine to mest dyrebare mennesker så tett inn i livet mitt at jeg faktisk vil sitte fast i heisen med dem for bestandig. Det er ikke gått 18 år, sier han, ettertenksomt. Den knappe mannsalderen som har vært siden konfirmasjonen min spiller lynraskt gjennom hodet hans og allikevel tror ikke pappa at det er så lenge siden, for tiden kan da ikke ha gått så fort. Han slutter å tygge og hever øyenbrynene. Han nikker til slutt, for vi har hatt noen fine 18 år, pappaen min og jeg, Og selv om tiden flyr forbi, så har vi hatt så uendelig mange enkeltøyeblikk som til sammen faktisk også heldigvis utgjorde hele 18 år, og det er slik man bør tenke tilbake på det.
Og mens disse 18 årene har rast har foreldrene mine blitt de kule som spiser sånn spennende og halvpretensiøs mat som voksne kan tillate seg når man ikke lenger trenger å ta hensyn til småbarns smakspaletter eller voksende tenåringers behov for raske karbohydrater. (Inntil nylig) dro de på storbyferier og kjøpte de greiene de hadde lyst på uten å tenke på at man må prioritere Xerox og fotballtreninger. De hører på høy musikk til sent, mens vi er blitt de som legger oss klokken ti og etter en liten flaske julebrus, for nå er det vi som igjen ikke sover om natten, bare at nå er det ikke i små barnepysjer. Vi går med fornuftige sko og gleder oss over om vår fineste plutselig sover under helgefrokosten fordi det er så utrolig deilig med stillhet i skarve 20 minutter! Alt skjer så fort at vi i grunn ikke en gang rekker å tenkte på at det som var så nytt og spesielt og helt utenkelig for bare noen få måneder siden, er plutselig blitt den rutinerte hverdagen og at når det ikke er noe spesielt å melde fra hjemmefronten, så er det ikke sant, det heller.
Hvordan er hjemmefronten? Livet går videre.
Godt nyttår, da dere. La oss gjøre 2021 bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar