[Om å fylle 28.]

Jeg gidder ikke legge skjul på det: jeg er sykt glad i å feire min egen bursdag. Det har vært ANSA-samling i Hongkong i helgen (en såkalt 'norgie' HØHØ), og usikker på hvor mye planer jeg ville/burdef legge, la jeg derfor ingen.

Gaven jeg ikke ønsker meg først:
I fjor fikk jeg en sjokoladefondue av Verstevennen. Fordi jeg ikke er spesielt glad i mer kjøkkenræl enn nødvendig, ble det en gave som fortsatt står uåpnet på loftet mitt hjemme. For en måned siden ga hun beskjed om at årets gave var på vei øst. Erfaringsmessig sett er Verstevennen ganske god på frankerte gaver. Jeg så for meg norske melkesjokolader, salt lakris og andre skatter folk i utlendinghet setter pris på.

I år fikk jeg en sjokoladefondue for én person. Sjokolade ikke inkludert.

Lørdag feiret vi litt i den gaten i Hongkong alle som har vært der ønsker å glemme, Lan Kwai Fong.

På søndagen skulle de fleste hjem tidlig, men en nyervervet venninne (Hei Kari!) og søsteren til en gammel venninne (Hei Hanne!) drakk afternoon tea med meg på Upper House, i 49. etasje. 

Jentene hjemme sponset brunsjen (takk jenter!), men jeg ringte selv for å reservere bord:

Tine: Forresten, det er en bursdagsfeiring.

Upper House: Er det? Ønsker du at vi skal gjøre noe spesielt?
Tine: Bursdagen er en ganske big deal.
Upper House: Vi kan skrive en melding i sjokolade på tallerkenen til bursdagsbarnet. Hva vil du det skal stå?
Tine: Ehm.. Vel, det er min bursdag.
Upper House: Vi skriver "Gratulerer med dagen," vi.
Tine: Det er helt topp.

Etter at vi hadde spist skulle Kari tilbake til bøkene hennes og Hanne tilbake til Kina. Den indiske klassekameraten min hadde sendt melding og spurt hva jeg gjorde på kvelden. Jeg lot planene om Ikea-smågodt og seriemaraton vike. Han hentet meg utenfor hotellet. Jeg fikk en hermetisert indisk dessert jeg skulle spise senere og beskjed om at jeg ikke skulle få vite noen ting.

Vi tok trikken til Happy Valley. Inderen ga meg en lengre forklaring på de ulike gravplassene i området, vel uvitende om at jeg nettopp har begynt på Forgotten Souls av Patricia Lim, en bok om gamle gravplasser i Hongkong.

Han dro til sjalet mitt så det dekket hodet og dro meg inn til hindu-tempelet i Happy Valley. Vi tok av oss skoene og vasket hendene, før vi gikk inn i selve tempelrommet og bukket til de tre gudestatuene som sto innenfor. I India går man i templer på bursdager, fortalte inderen meg. Da jeg påpekte at jeg var den eneste jenta med tildekket hår i hele tempelet, innrømmet han at det ble gjort for at jeg skulle føle det var mer eksotisk.

Videre gikk vi så til sikhtempelet i Hongkong. Her måtte alle dekke seg til, også kompisen min. Vi tok av oss skoene og vasket hendene på nytt. Han han la igjen penger og fikk meg til å knele så dypt at hodet mitt var i bakken både foran og bak et alter hvor det sto en mann med turban og viftet med en stor fjær, mens det satt et tremannsband og spilte på indisk orgel. Vi knelte også bak denne mannen.

Jeg har ikke bilder av dette fordi jeg ikke turte spørre om det var greit, sikhtempelet er åpent for alle og de er så vant med ikke-indisk besøk at en blond jente med elefantskaut ikke trakk den minste oppmerksomhet. Etter å ha knekt og bukket fikk vi en neve karah parshad, som en annen mann med skjegg og turban delte ut. Fordi indere spiser med høyrehånden rakte jeg frem én hånd da det var min tur. Han sa med vennlig stemme at jeg skulle bruke to. Sooji Halwa er en myk og svært søt masse laget av mel, sukker og ghee.

Etter å ha spist det opp og vasket hendene, gikk vi ned i et stort rom med tepper på gulvet. En tykk mann gikk rundt med en stor bøtte kikertcurry han øste over i brettene til de som satt på gulvet. Jeg fikk et metallbrett og beskjed om å sitte ned. I tempelet blir det laget mat hver dag, bortsett fra på søndager, da kommer det ulike medlemmer av menigheten og lager det de vil. Vi fikk to andre sauser og chipati.

Vi spiste opp og drakk chai i bakgården. Det er 12 000 sikher i Hongkong. Søndagen er den mest besøkte dagen, men vi var der så sent at det var rolig, bortsett fra en liten gruppe jeg vil anta er menn uten familie.

Ferden gikk så med trikk til central. Vi gikk gjennom Statue Park og videre til Star Ferry Pier. Inderen kjøpte tandoori kebab til oss. Indisk to ganger på en dag kan høres voldsomt ut, men la det bare være sagt at det var han som spøkte om matforgiftning og ikke jeg. Vi spiste kebab på taket med utsikt over Kowloon skyline, før vi tok båten over til den andre siden for å se nyttårslysshowet Avenue of Stars fortsatt holder. 

Etterpå gikk vi opp på toppen av et kjøpesenter og tok en øl mens vi hadde utsikt over Hongkong skyline.