[Om den tause analfabetismen.]

I primetime nå-går-vi-fra-jobb-og-spiser-middag-på-Ikea-tid venter også jeg på den kjente blå bussen. En somalisk dame kommer bort til meg og den voksende gjengen som venter.

— Til Furuset-Ikea, spør hun oss.

Det er stille en liten stund, før en bebrillet hipster med baguett i hånden og slitne Converse kaster hodet mot et skilt som viser busstabellen noen meter bortenfor.

— Det står på skiltet, les selv da vel.

Hun ser på skiltet og kaster på skuldrene. Overhører han og spør igjen, denne gangen med øynene vendt mot meg.

—Ikea, til Furuset?

 Hun ser sliten ut i ansiktet, klærne dekker kanskje kroppens former, men ikke overordnet fasong. Det er tungt å gå allerede, men det er ikke det som gjør det vanskelig å gå til skiltet. Jeg kjenner typen godt. Hun er Amina og Safia og Zara. En av historiefortellerne, mødrene og tedrikkerne. Analfabetene.  De som virkelig kjenner vekten av en blyanten.

Det aner meg at denne kvinnen ikke kan lese, men selvfølgelig er ikke det åpenbart for alle. Hvordan skal man forstå at et skilt betyr ingenting for den som ikke kan tilegne seg skriftlig informasjon? For de uinvidde er det utenkelig at det finnes voksne som ikke kan lese i Oslo. Ingen vet hvor mange det faktisk er.

Hipsteren ser irritert på meg når jeg tar kvinnen med bort til skiltet og peker.

—Furuset-bussen går klokken fem, sier jeg.

Usikker på om hun forstår hva jeg sier holder jeg opp fem fingre, viser så på armbåndsuret mitt hvor lenge hun må vente. Jeg tror hun kan nok norsk, det er ikke det som er problemet. Det er heller det at ikke alle damene på norskopplæringen min kan klokken.

Hun gjentar de siste ordene mine. —Klokken fem.

Hipsteren tygger baguetten videre i stillhet uten å se på meg. Etter noen minutter kommer den store blå bussen. Over vinduet i førersetet står det «Slependen». Jeg hopper inn med resten av de som har ventet. Bakerst følger den somaliske kvinnen. Jeg møter øynene hennes og sier at denne skal til Slependen.

—Ikke Furuset.

Hun smiler ikke. Går fort av bussen, på nytt har hun stilt seg opp for å vente.

I det bussen svinger ut for å kjøre mot Oslos vestkant, hører jeg to amerikanerne foran meg diskutere hva de liker ved Norge.

— It's the little things, like electrical cars and the chill friendly people.

Dem om det.

Analfabetisme er et usynlig handicap i vårt samfunn. Vi som foretrekker å ikke snakke sammen, ei heller høres. En større prosentdel av kommunikasjonen vår foregår over dempede tastetrykk. De som ikke kan, faller utenfor. Det hender så altfor ofte på norskopplæringen at forrige ukes lærevillige elever atter en gang sier at de ikke har gjort lekser. At de glemte å gjøre dem, eller at de ikke fikk tid. Inshallah, neste uke? Lover du å ikke bare drikke te, du må jobbe for å bli god! Ja, inshallah. Norskopplæring for voksne analfabeter er ikke for den som bare er glad i toppturer. Terskelen for å begynne er allerede skyhøy, vi feirer ethvert fremskritt. Inshallah.

Unnskyldningene er mange. Noen har mange barn. Noen har ingen. De har for mye tid eller for liten tid. Det jeg kan si uten å ha kontrollert fakta med noen er at de aller fleste analfabeter i Norge har dårlig råd, liten kontakt med nordmenn privat og dessverre få evner vi liker å betale for. Mange av mine norskelever har ikke fullført 3. klasse. De har brukt hele liv på å unngå tall og bokstaver. Hjertet mitt svulmer når de tillater seg å lese høyt med stotrende stemmer og hennafargede fingre sakte glidende over ordene i klasserommet. I dag ble jeg igjen minnet om hvorfor læringskurven kanskje ikke er så bratt som det jeg forventer.

Det er ikke rom for å bruke en seig mannsalder på å tyde en busstabell mellom 30 kjøttbollesultne. For den som trenger det, så holder det neppe at det finnes en app for slikt.