[En dag i Yangon]

I 2015 var jeg i Myanmar, eller Burma som landet også er kjent som. Junimonsonens intense luftfuktighet og den uunngåelige lukten som oppstår av råtten gjenglemt frukt, manglende toaletter og mennesker som ikke har vann til å vaske seg, får jeg ikke gjenskapt. Ei heller de forsiktige smilene og ekstasen jeg opplevde da jeg sa jeg var fra Norge. Burmeserne vet at turister betyr muligheter og vi er svært velkomne. Landet er i så snarlig vekst at det er umulig å gi konkrete tall og fakta, men jeg har gjort et forsøk. 

Morgenmarked: Markedene i Yangon, landets tidligere hovedstad, åpner grytidlig, før solen rekker å varme gatene. Spesielt gate nummer 17 er kjent, men man kan også ta et av de saktegående togene som går rundt byen og hoppe av på et av de mer lokale markedene, som dette. 

Yangons toglinje går i bane rundt byen: Bygget av landets tidligere britiske koloniherrer, som forlot landet i 1947 og uten mye nevneverdig vedlikehold. Sporene er smale og toget går så sakte at selv de minste selgerne klarer å holde tritt uten de helt store problemene. 

Burmesiske transport er hva du gjør det til: I likhet med India er togbanen subsidiert for lokalbefolkningen, som betaler omtrent en tidel av hva jeg gjorde. Men togene går sakte og begrensede destinasjonsmuligheter gjør at mange velger å dytte seg inn i allerede overfylte slitne lastebiler, eller ta en sykkedrosje. Vi tok hovedsaklig taxi, uten at det gjorde at vi satt alene i baksetet.

Manuell vannfrakt: Etter over femti år med forfall er spesielt vann- og avløpssystemet ganske dårlig. Totalt har 20 % av landets innbyggere har ikke tilgang til rent drikkevann, 10 % i byene. Mange er derfor avhengige av å bære vann manuelt. 

En ung fruktselger: Sterk fattigdom og et fortsatt begrenset utdanningstilbud gjør at barnearbeid er svært vanlig, til tross for at en lov allerede i 1951 forbød barn under 13 år å jobbe hverken i butikker, kommersielt og i underholdningsindustrien. I 2014 gikk 2,7 millioner barn ikke på skolen. Mange barn blir med foreldrene på markedet for å selge varer, men nå som verden har løftet blokkaden for burmesiske varer, samtidig som investorer sniffer på muligheter for å flytte kinesiske fabrikker til steder med billigere arbeidskraft, er det mange som står i fare.

Mangosteen og frityrstekte gresshopper: 1 av 3 barn i Myanmar er involvert i barnearbeid, viste en FN-rapport fra 2012. I Burma er minstealderen for å få lov til å jobbe 13 år. Myndighetene tilbyr 4 års obligatorisk skolegang, men mange jeg snakket med fortalte at de hadde lært lesing og skriving hjemme, eller året de var munker eller noviser i buddhistiske templer. 

Kjønnsforskjeller: "En kvinne kan få et helt land til å kollapse" sier et gammelt burmesisk ordtak ofte brukt av det gamle regimet mot den kjente demokratiforkjemperen Aun San Suu Kyi. For mange er Suu Kyi blitt selve symbolet på kvinners rettigheter i et ellers svært tradisjonelt mannsdominert samfunn hvor menstruerende kvinner kan ikke lage enkelte matretter, og det hersker sterke normer om at kvinner må stå lavere enn munker og at de i tempelet ofte blir sett på som for urene til å ta på ting.  Det tidligere militæret regimet har gjentatte ganger brukt voldtekt som våpen, så sent som på 90-tallet Mange kvinner blir dessuten kidnappet eller lurt inn i menneskehandel, hvor de siden blir solgt videre som prostituerte eller koner i Kina.

Lek i tempelet: 89 % av befolkningen er buddhister. De fleste burmesiske gutter tilbringer en viss tid som munk før de tar fatt på voksenlivet. Slik blir tempelet et sentralt møtepunkt for familier. I 2007 demonstrerte buddhistiske munker mot regimet, bevegelsen fikk senere navnet safranrevolusjonen. Mange munker ble fengslet eller forsvant, ingen vet hvor mange. De siste årene har buddhistiske munker blitt internasjonalt kritisert for å oppmuntre til vold mot landets muslimer.

Beteljuice: Tygging av betelnøtter  er svært utbredt blant burmeserne, i alle aldre. Nøttene blir tilsatt smak og selges i små plastposer i provisoriske små boder. Det gir en mild rus, på linje med sterk kaffe, og produserer spytt. På offentlige transport og på sidene av taxier synes store rustrøde render etterlatt av passasjerer. 

Hjemmelagde tatoveringer: Tatoveringskunsten er en gammel burmesisk tradisjon, forankret kulturelt i flere av de 16 ulike folkegruppene i landet. Mange mente at tatoveringer beskyttet mot skader fra piler og kuler. Etter at landet ble britisk koloni i 1824 var dette en av tradisjonene som fort forsvant i byene. Ansiktstatoveringer, som særlig var utbredt blant kvinner, forsvant på grunn av kristne misjonærer og sosialistiske ledere som styrte fra 1960-tallet. I dagens Myanmar var det allikevel svært mange menn med tydelige hjemmelagde tatoveringer.

Parabolby: "Nå ringer myndighetene oss og ber om intervjuer," sa Democratic Voice of Burma-redaktør Aye Chan Naing til meg i et intervju i 2015. Diktaturregimet Myanmar var under frem til 2012 var det ulovlig å ta i mot radio- og tv-signalene DVB den gang sendte fra Norge. Gatebildet i Yangon, landets tidligere hovedstad, er tydelig preget av TV-paraboler, og DVB er blitt lovlig å se, selv om nyhetstasjonen fortsatt ikke har kringkastingslisens. 

Fersk kylling: Selv i byene er man fortsatt avhengig av generatorer for tilgang til strøm hele døgnet. Ferskt kjøtt er derfor nødvendig å holdes så ferskt som mulig.

Arbeidspause: En bærer på markedet tar seg en pause på slutten av åpningstiden. De fleste burmesere bruker fortsatt tradisjonelle saronger. 

Gatebokhandel: En av byens mange provisoriske bokhandlere. Spesielt representert er George Orwell, som skrev sin første roman Burmese Days (1934), da han flyttet tilbake til England fra Burma. Senere skrev han også Animal Farm, en bok som lenge var bannlyst, men som nå er lett å få tak i, ihvertfall på engelsk. Det er forøvrig mange som mener at alle bøkene hans på sett og vis kan dra paralleller til dagens Myanmar.

Mer om Myanmar? Her er mine reisetips.