31. mars 2016

[Om kinesiske visittkort.]

De fleste kurs om business i Kina begynner med anbefale deg å skaffe visittkort. Det er en grunn til det. Ved å overrekke visittkort i Kina, gir du ikke noen bare personalia, du bekrefter også et bånd. Leksjon 2 om business i Kina vil ofte fortelle om viktigheten av kontakter, 關係 guanxi. Men, med hensyn til Xi Jinpings kamp mot korrupsjon er dette noe omdiskutert så la oss holde oss til Leksjon 1.

Denne måneden mottok jeg ett visittkort. Det ble overgitt med latter om at det var like så greit å dele det ut før det støver ned helt. Mange i Norge ser på det som avleggs, med mindre man har sin første jobb kanskje. Samtidig opplever jeg at visittkort også gir voksenpoeng, ihvertfall blant kidsa under tretti.

I Kina betyr visittkort kredibilitet selv om alle vet at det koster omtrent ingenting å produsere og er tilgjengelige på alle gatehjørner selv i mindre byer. visittkort er så viktig at det hjelper lite om du kom i god tid før avtalt, har du ikke visittkort tolkes det ofte som at du er uforberedt. Kardinalfeil. Bare ta meg på ordet.

Et visittkort i Kina inneholder navnet ditt og kontaktinformasjonen din, naturligvis. Men hva som er nødvendig av kontaktinformasjon er avhengig av hvem du skal møte også, ikke sant?

Mine kinesiske visittkort fra da jeg var studentpraktikant på det norske generalkonsulatet i Guangzhou.
Navn. 
Shakespeare spurte en gang "What's in a name?" Svar: Alt. Og ja, selvsagt skal du ha ditt egentlige navn, men det er store sjanser for at du kommer til å møte kinesere som ikke er stødige i engelsk. Kanskje du skal bo på et hotell eller være med på noe annet hvor du trenger et navn. Mange vil da være enormt lettet om du har noen kinesiske tegn de kan plotte inn.

Det er vanlig å ha en kinesisk side og en norsk/engelsk/lignende side. Du kan selvsagt lage deg et kinesisk navn på internett. Det er snarveien, men om du først skal gjøre det, kan du vel like så godt transkribere navnet ditt. De fleste som får kinesiske navn i en litt mer moden alder pleier å gjøre sistnevnte. Eller så får man et kinesisk navn. Mange kinesere vil synes det er en morsom utfordring om du ber dem om hjelp. Da velger de gjerne tegn med like lyder som navnet ditt sånn at det ligner fonetisk, eller kanskje de tenker mer på betydningen av navnet. Eksempelvis heter jeg 歐堤娜 (Ōu Dī nà) som betyr europeiske Tine. To tegn er nok, men tre er det mest vanlige.

Et kinesisk navn gir deg sosial kreds. Stemningen blir dessuten ofte svært munter om jeg møter noen med det samme etternavnet som meg selv- jeg har tydeligvis flere søsken i Kina enn jeg var klar over da jeg tok navnet mitt.

WeChat.
Kinesiske myndigheter har blokkert Facebook siden 2009. Facebook er ikke ulovlig, men vanlig internettilgang vil derfor ikke gi deg muligheten til å åpne nettsiden. Det finnes metoder for å klatre over denne kinesiske muren, men det er tungvint i det daglige liv, og ofte kostbart om du skal ha noe som duger.

WeChat er Kinas mest brukte sosiale medium. Jeg skal skrive mer om dette siden, men bare ta meg på ordet, du trenger WeChat i Kina. Sett det gjerne opp før du reiser - du finner appen for både iPhone og Android i en appstore nær deg. Den finnes også på engelsk. Skriv gjerne WeChat-brukernavnet ditt på kortet. En kineser vil verdsette den lille gimicken for det er nok den kontaktmuligheten som han selv foretrekker. Så kan du heller nevne at du kanskje ikke bruker det så ofte, om du ikke gjør akkurat det.

Overlevering. 
Skaff deg en kortholder som bare brukes til visittkort og ha den lett tilgjengelig. (Her er det fint med lommer. Da har du et sted å legge kortholderen underveis og så slipper du å hele tiden måtte dra opp glidlåsen på vesken hvor det uansett bare ligger en kortholder.)

Visittkortet skal overrekkes med begge hender og med teksten rettet mot mottakeren. Om du har skrevet kortene på kinesisk, vend siden med den kinesiske teksten opp. Man bukker i Japan, egentlig ikke i Kina, men selv røde kommunistrygger bøyer seg gjerne litt når overrekkelsen skjer. Ta også imot kort med begge hender.

Bruk tid på kortet du mottar om du har den til rådighet. Det er høfligere enn å slenge kortet bakerst i bunken sammen med de tjue andre du har mottatt den dagen. Kinesiske navn skrevet med bokstaver kan være vanskelige selv for et trent øye. Det er også et norsk navn. Da er noen sekunder verdt investeringen. Legg kortet foran deg om du får det rett før et møte så har du det klart. Om du er usikker på hva hvordan man uttaler navnet til vedkommende, er tiden å spørre. I Kina skriver man etternavnet først. De fleste vet at det er annerledes i vesten, og det er derfor helt greit å spørre om du er i tvil om hvordan vedkommende ønsker å bli titulert.

Dette er viktig, ikke gi bort et skittent eller ødelagt kort om ikke det er fullstendig krise. Det er et tegn på manglende respekt.

Verdien av et visittkort.
Ingenting eller alt innenfor den kinesiske mur. Gjør hva du vil med det etter møtet, men husk at det kan være ganske vanskelig å lete frem én kineser i Kina. Registrering av telefonnummer ble ikke lovfestet før i fjor i Kina, og selv disse er bare regionale så om noen reiser mye har de ofte flere nummere. Mange kinesiske eposter kan dessuten ikke ta i mot epost fra for eksempel Gmail, uten at du vil få beskjed om at meldingen ikke er mottatt. Ikke kast kortene før du er helt sikker på at du ikke trenger de.

Det skal dessuten ikke stikkes under en stol at kinesere er skeptiske til mennesker de ikke kjenner. Det er mye svindel og det vet de godt. Et bevart visittkort du kan vise til ved en senere anledning kan være nok bevis på at dere har møttes før eller at du kjenner noen de også kjenner.

Ingen kommentarer: