[Om mandarin og kantonesisk.]

Jeg får ofte spørsmål om forskjellen mellom kantonesisk og mandarin. Det er, som med det meste i Kina, mange svar på dette. Opptøyene som igjen preget Hongkong etterlater ingen tvil om at Hongkongs lokallingo fortsatt er dagsaktuell tematikk. Språk er politikk, noe vårt eget politiske system et tydelig bevis på. La meg først som sist si at jeg ikke snakker kantonesisk og ønsker ikke slå et slag hverken for eller i mot målsaken i Hongkong, jeg prøver bare løse litt opp i forvirringen.

Det korte svaret er "dialektnyanser."

Spør du kinesiske myndigheter vil de svare dette. Om du spør en linguist, altså en språkekspert, vil kanskje vedkommende si seg enig.

La oss derfor definere dialekter ved å si det er samme språk hvor noen nyanseulikheter allikevel gjør det mulig å gjøre seg forstått: Bergendialekt og Rogalending, eller til og med dansk og norsk om du og mange andre fageksperter virkelig vil.

Således er ikke mandarin og kantonesisk ulike dialekter av samme språk. Jeg forstår ikke kantonesisk, enda jeg forstår mandarin. Ordene uttales så forskjellig at de fleste ikke går an å gjette seg til uten forkunnskaper. Kantonesisk har dessuten mellom seks og ni toner, mandarin har fire (tenk deg her hvordan ordlyden blir på "bønder" og "bønner").

La oss med dette ta utgangspunkt i at det er to ulike språk, og så se på likhetene.

Studentbevegelsen under Occupy Central brukte særlig mye lokaldialekt på demonstransplakatene.  

De har samme skriftspråk. 

Kinesernes skriftspråk består av bilder, som regel av ting som også fantes da skriftspråket ble laget, for ofte noen tusen år siden. Om du setter en strek feil, blir tegnet feil, men på samme måte som at du kan tegne et hjerte over en 'Å', kan en trent leser forstå selv slurvete kråketegn. Det finnes kanskje så mange som 80, 000 kinesiske tegn. I det vanlige bruker man allikevel bare 4 000-6000 tegn, avhengig av hva man bruker språket til. En professor bruker ofte et mer avansert språk i forbindelse med faget sitt enn det man skulle trenge om man er pølseselger på en barneskole på 17. mai. Språket formes etter det man gjør. På norsk har vi flere spesifikke ord for ulike former av snø enn det man finner på for eksempel Somali: sludd, snø, hagl, puddersnø og så videre. Ikke ord man ofte har behov for om man selger te i Mogadishu.

I Sør-Kina og Hongkong har kantonesisk vært hovedspråket blant lokale av etnisk kinesisk opprinnelse (jeg snakker da her i hovedsak ikke om barn av briter eller indere som har flyttet hit - det er en helt egen diskusjon). Kantonesisk betyr "Guangdong-språk" på kinesisk. Guangdong, eller Canton om du vil, har alltid hatt mye handelsvirksomhet med utlendinger, og mange sjømenn reiste også ut herifra til deler av Sørøst-Asia. Det er derfor ikke tilfeldig at dette språket og andre dialekter/språk fra dette området har spredt seg utover i nærliggende land.

Frem til 1956 hadde hele Kina det samme skriftspråket. I 1956 forenklet fastlandet skriftspråket sitt, en prosess som kanskje høres radikal ut, men som kan sammenlignes med nynorsk og bokmål, ihvertfall litt. Bruk av forenklede og tradisjonelle tegn er en vanesak som går an å lære seg, for prinsippet og ordrekkefølgen er det samme. Taiwan og Hongkong beholder det gamle skriftsystemet. Bøker trykkes på begge skriftspråk, avhengig av utgivers geografiske plassering.

Eksempler på tradisjonelle og forenklede tegn. 

På 90-tallet skjer det allikevel en renessanse av Hongkong-kantonesisk muntlig språk. Med digitale medier begynner man bruke mer lokalspråk i kommunikasjonen. Slanguttrykk vokser frem raskere og får større spredning, slik mange i Norge skriver på dialekt. Selv om Hongkong og Guangdong kanskje er geografisk nærme, har de i perioden fortsatt en kulturell distanse. Guangdong mottar dessuten i denne tidsperioden svært mange migrantarbeidere fra distriktene, som tar med seg sine lokalspråk. Hongkong er ikke i like stor grad påvirket av dette, selv om mange av disse også flytter til Hongkong.

Selv om tegnene har samme betydning på begge språk, er både uttalen og ofte kantonesisk grammatikk dessuten annerledes. Ikke alltid, men ofte nok til at man må ha hodet på rett sted om man skal lese en tekst på mandarin, slik de fleste tekster i Kina er. Samtidig har jeg vært på karaokebar og hørt sanger sunget på kantonesisk selv om jeg vet at den samme sangen har blitt sunget på mandarin med de samme tegnene. Når Hongkongs myndigheter i 2014 erklærer kinesisk og ikke kantonesisk som offisielt språk i Hongkong, bryter det ut en heftig debatt som fortsatt ikke er stilnet.

I dagens Hongkong florerer det av lokalslang. De bruker kinesiske tegn hverken jeg eller mine fastlandsbekjente kunne tyde uten å spørre. Noen er nye, andre er tegn som kanskje har vandret frem som nyoppvåknede dinosaurer fra fortiden. Spesielt i forbindelse med Occupy Central var dette tydelig. Dette var jo en demonstrasjon hvor mange ønsket tydeliggjøre Hongkongs kontraster til fastlandskina. Lokaldialekten som kom frem var dessuten så særegen at selv folk som har vokst opp med kantonesisk som morsmål på fastlandet ikke kunne forstå noen av uttrykkene.

Betydningen

Det er, erfaringsmessig, ikke et problem å ikke forstå kantonesisk i Kina i dag. I Hongkong snakker de fleste engelsk. Mandarin har blitt pensum siden overføringen fra britisk koloni til fastlandets myndighet. Alle innbyggere er ikke like gode, men den stadig økende kontakten med fastlandet har gjort at alle er bevisste verdien av å kunne gjøre seg forstått på mandarin. I Sør-Kina er mandarin også hovedmålet på skoler og i offentlig sammenheng. Allikevel er det i følge kinesiske myndigheter 400 millioner mennesker i Kina som ikke kan snakke mandarin. Sammenlagt bor det 1, 5 milliarder mennesker i Midtens rike, men landets 60 millioner kantonesisktalende er allikevel en betydelig gruppe, særlig tatt hensyn til at denne gruppen bor i en av de rikeste regionene i Kina.

Det siste året har jeg blitt fortalt at i Guangzhou har de begynt å undervise kantonesisk på skolene. Det er et interessant skritt tatt i et land hvor myndighetene har ført en hard mandarinpolitikk i flere tiår, til tross for at Mao Zedong selv aldri snakket mandarin.