[Hvorfor vi nå bør snakke om Kambodsja.]

Det er gått noen uker siden det første demokratiske valget i Myanmar. Landets kjente opposisjonsleder Aung San Suu-Kyi har lovet å ha en finger med i oppbyggelsen av den nye tidsalderen, til tross for at hun foreløpig ikke har lov å bli statsleder. Da jeg besøkte Myanmar i fjor var befolkningen optimistiske om fremtiden. Samtidig var det særlig én bekymring jeg bet meg merke i: Håpet om å ikke bli et nytt Kambodsja, et land mishandlet og rasert både av sine egne og av de som kom utenifra. Et land hvor oppgjøret etter det totalitære terrorregime aldri ble gjort, og historiene fortsatt feies under slitte tepper selv om det er dype arr i både vegger, tak og menneskesinn. Hvorfor snakker vi ikke om Kambodsja?

Det har enda ikke vært et oppgjør etter folkemordet i Kambodsja på 70-tallet.
Bildet er tatt i torturfengselet Tuol Sleng, Phnom Penh. 

Kambodsja er kjent som en billig backpackerdestinasjon, med solgaranti, elefantridning og sprø franske baguetter. De tilbyr to tusen år gamle templer, en mildere curry enn sin vestlige nabo Thailand, og et roligere tempo enn Vietnam i øst.

En særlig fotografert turistattraksjon er å se lokale spise kakerlakker og edderkopper. Disse lokale delikatessene selges på gatemarkeder for småpenger. Gå etter lyden av knisende vestlige kompisgjenger iblandet hyl av skrekkblandet fryd. Bærekraftig for verdens fordeling av matressurser, naturligvis. Så ekkelt at det er underholdende. At dette ikke var vanlig føde før Røde Khmer forsøkte sulte befolkningen til døde gir en bitrere ettersmak få turistguider opplyser om. Rovhogst, landets voksende gruppe HIV-smittede (ofte mindreårige sexarbeidere) og malariasyke uten tilstrekkelig helsehjelp er samfunnsproblemer kun nevnt i bisetninger. Landmineofre som mangler lemmer etter å ha sanket metalldeler de kan selge til krigsentustiaske turister er enda lenger ned på listen.

Kambodsja er et av verdens fattigste land, fortsatt så korrupt at etter årevis med støtte fra utenlandske bistandsorganisasjoner, er det mange som nå trekker seg ut. Tilbake står kinesiske investorer, gjerne litt mer øvet på å håndtere problemet. Du eier kanskje en genser merket "Made in Cambodia"? Antallet kambodjanske fabrikker har økt i takt med kinesiske arbeiderlønner. Uskolerte kambodsjanske hender krever ikke mange dollar dagen. Kambodjansk økonomi er fortsatt så skakkjørt at det er bare backpackere som bruker kambodsjanske riel, de lokale selv foretrekker amerikanske dollar. Kanskje så  mange som en million menn er blitt solgt vitende eller uvitende som slaver på fiskebåter hvor de ofte betaler mer enn lønnen bare for å motta dagsrasjoner mat. Når en far ikke kan dekke gjelden, blir han tvunget til å selge barna sine. Canaderen Don Brewster, som har jobbet med kambosjanske ofre for menneskehandel i en årrekke, bekreftet i et intervju med BBC at han har besøkt landsbyer hvor alle barna har vært solgt.

Da vi spurte om hvorfor datteren i huset på 11 ikke var på skolen,
fortalte foreldrene at hun jobbet annenhver dag for å betale sine egne skolepenger. 

La oss gå litt tilbake i tid. Landet ble tvunget til kolonistatus i perioden 1884-1955, som en del av franske Indokina, foruten om Japan-tiden under andre verdenskrig. Den kambodsjanske kongen som gjenopptok makten etter løsrivelsen, døde i 1960 og hans filminteresserte sønn Sihanouk tok over. Filminteressert fordi han var det, og flere har siden hevdet at dette er en av grunnene til at han lot kuppet i 1970 skje. Inspirert av tiden og nabolandenes politiske helter begynte en kommunistisk bevegelse å ta form på landsbygda allerede i 1967. Bevegelsen skulle siden få navnet Røde Khmer. Den kalde krigen var på sitt kjøligste, Vietnam-krigen raste fortsatt og USA støttet mannen bak kuppet, den høyrevridde statsministeren Lon Nol i et forsøk på å unngå at større deler av Sørøst-Asia skulle bli kommunistisk.

Barn som leker i en av Phnom Penhs hovedgater. Mange bønder trekker til byene for å tigge eller samle søppel de kan selge.

Starten av 70-tallets Kambodsja var derfor preget av amerikansk bombing, mot Røde Khmers grupperinger, men også mot vietnamesiske tropper på kambodsjansk jord. Frem til 1975 økte hovedstaden Phnom Penhs befolkning fra 600 000 til mellom to og tre millioner på grunn av internt fordrevne flyktninger.

Det var allikevel et sjokk for mange da Røde Khmers lastebiler fulle av svartkledde geriljasoldater rullet inn i hovedstaden 17. april 1975. Røde Khmer-geriljagrupper hadde frem til da vært aktive i distriktene, mens myndighetene styrte byene. Hele byen ble tømt av de maoistiske soldatene, alle byborgere sendt til landet. Kambodsja skulle bli et jordbruksamfunn og for å markere de nye tidene satte den nye landsledelsen tidsregningen tilbake til år null og forkastet pengesystemet totalt. I resten av deres nesten fire år lange styre hadde Phnom Penh en befolkning på omtrent 25 000, mesteparten fengslede fanger som skulle henrettes.

I dag er Røde Khmer kanskje aller mest kjent for folkemordet. Unge bondesønner og -døtre slaktet ned alle som kunne mistenkes et snev av borgerlighet eller tilknytning til politiske motstand. Særlig var akademisk bakgrunn sett på som et tegn på klassefiendlighet, vel uvitende av hvordan man kunne bedømme dette, ble selv mennesker med briller henrettet, gjerne etter utvidet bruk av tortur.

Frem til slutten av 1978 jobbet hele befolkningen mer eller mindre med matproduksjon, selv om mesteparten sultet. Brorparten av dette solgte nemlig Røde Khmer til Kina i bytte mot våpen for å kjempe mot landsfienden Vietnam. Mer enn en femtedel av landets i underkant av 8 millioner store befolkning hadde til da omkommet av sult, utmattelse eller henrettelser. I 1978 så Vietnam seg lei på Røde Khmers gjenstridige grenseangrep og invaderte landet, en prosess som tok fire dager. Fra 25. desember 1978 var Kambodsja under vietnamesisk styre, en omstridt okkupasjon som vedvarte til 1989.

Under Røde Khmers regime var all religion forbudt. Etter regimets fall har buddhisme igjen fått en stor plass i samfunnet.

Vietnameserne åpnet arbeidsleirene, løslot politiske fanger og satte umiddelbar stopp for Røde Khmers terrorregime, som selv løp ut i skogen. Allikevel er det få i Kambodsja som snakker om dette som en frigjøringsepoke. Okkupasjon ble fordømt av resten av verden, da både Kina og USA så på Vietnam som en fiende. Okkuperte Kambodsja ble derfor holdt under en internasjonal boikott frem til 1991, hvor kong Sihanouk igjen overtok makten og bistandsorganisasjoner ble ønsket velkommen.

Og det er dette som er linken til dagens Myanmar, hvor internasjonal boikott og et strengt militærregime har stanset utvikling siden 1963 og frem til omtrent akkurat nå. La meg gi deg flere eksempler:

Blir du matt av Kambodsjas historie er det bare å dra til en strand, eller kanskje slå deg løs i Phnom Penhs yrende uteliv. Fortsatt sies det at om du ønsker kjøpe en asiatisk kone bør du reise til Thailand, om du ønsker kjøpe et barn kan du bare reise til Kambodsja. Dette er ikke markedsføring rettet mot håpefulle foreldre. Litt for spenstig? Selv om narkohandelen ikke er så åpenlys lenger, er det fortsatt go-go barer som selger hasj over disken til hvite turister. Sterkere stoffer finner du under bordet, pushet frem av små barnehender som ofte selv ønsker hjelp til å få tankene til et annet sted.

I Kambodsjas naboland Laos budsjetterer myndighetene årlig $18 per barn til utdanning. Selv bruker de $1 per barn på skole og helsetilbud årlig. Ikke en gang i Kambodsja kan en lærer overleve på en slik lønn, og skolegang er forbundet med korrupsjon. Under opptaksprøvene til universitetet i 2014 arrangerte myndighetene en crackdown i et forsøk på å kutte ned på juks. Tidligere hadde opptakene en stårate på 87 %, de fleste hadde betalt for å få svararkene på forhånd. I 2014 passerte 12 %. Masterbevis deles fortsatt ut av kongen, men i tiden fremover vil de forhåpentligvis bli tildelt flere som har egenhendig jobbet for dem.

Det er også et spørsmål om hvem som skal fortelle historien. Det var aldri et oppgjør etter alle dødsmarkene, torturfengselet og arbeidsleirene. Selve lederen bak Angkar, "organisasjonen," Pol Pot rømte også til jungelen hvor han døde naturlig i 1998. Liket ble brent på en haug av traktorhjul, siste rest av geriljagruppen ble oppløst kort tid etter. Det er bare en håndfull mennesker som er stilt for retten. Resten lever vanlige liv, side om side med gjenlevende ofre.

Det er én journalistskole i hele landet. Elevene må vinne et stipend for å komme inn, i et forsøk på å utdanne journalister som ser andre muligheter enn pengetransaksjoner for å komme frem. Skjønt, etter å ha selv besøkt skolen, vet jeg at interessen for journalistikk som håndverk er laber. Alle journalistikkstudentene vi møtte ønsket å jobbe med markedsføring. Det er tross alt der pengene ligger. Dessuten, la de alle til, det var tryggere.

Selv for den lille gruppen som ønsker være journalister, er presset stort, og særlig fra myndighetene.

Unntaket er de engelskspråklige avisene, som Kambodsja har noen få av. Phnom Penh Post og The Cambodian Daily har utenlandske redaktører. Det betyr at de kan skrive om hva de vil uten at myndighetene blander seg. En større årsak til sistnevnte er allikevel at engelske nyheter dessverre bare er forståelig for en brøkdel av kambodjanerne. Mer populært er tv-kanalene til CTN, som jeg også har besøkt. Her fikk vi streng beskjed om å ikke publisere bilder vi tok i møterommene. Det som nyhetsredaktørene diskuterte én dag, kunne være farlig informasjon å publisere en annen dag. Ukyndige i khmerskrift kunne vi uvitende legge ut bilder av oss selv på besøk, teksten i bakgrunnen kunne få fatale følger.

Dette er ikke en tekst om at Kambodsja er en tapt sak, for det er ikke tilfelle. Man kan ikke forvente at et land i ruiner kan gjenoppstå på noen få tiår. Historiene til landene er naturligvis også svært forskjellige. Røde Khmer tok særlig knekken på den voksne delen av befolkningen, familier ble splittet og naboer tvunget til å være fiender mot hverandre. Kambodsjas økonomi er i dag bedre enn på lenge. Økt fokus på arbeiderrettigheter, medlemskap i Verdenshandelsorganisasjon og en rekke andre tiltak har også bidratt til at landet går en lysere fremtid i møte med sjumilsstøvler. Allikevel, det er mye lærdom i den nyere historien til dagens Kambodsja, særlig med hensyn til den voksende turismen som nå kommer til landet i rekordfart.

Så hvorfor snakker man ikke mer om Kambodsja? En klassevenninne i faget "Reporting Southeast Asia" svarte tørt: Fordi det er så usexy. 

----------

Mer om mitt besøk til Kambodsja:

Intervju med massøren An Un.

[Bøker om Asia]

Noe av det beste jeg vet er å lese bøker om steder jeg besøker, eller har besøkt. Aller helst liker jeg bøkene som skildrer ekte, grusomme opplevelser. Det er en makaber hobby, å fråtse i andres ulykke. Samtidig er det fint å kunne bruke enkelthendelser til å forstå litt mer av hvordan samfunnet fungerer - hvorfor man handler som man gjør og hvorfor ting ble sånn.

Jeg har forsøkt å samle en liste over bøkene jeg har lest de siste årene, sortert etter land de omtaler. Noen av bøkene går over landegrenser, da har jeg plassert dem der jeg følte det var mest naturlig.

Denne listen er ikke ferdig - jeg oppdaterer underveis. Jeg har bare listet opp bøker jeg har lest og husker godt nok til at jeg kan fortelle om hvis du spør. Har du boktips til meg, del gjerne!

Afghanistan:

Åsne Seierstad: Bokhandleren i Kabul
Greg Mortensen: Three cups of tea
Khaled Hosseini: A thousand splendid suns, The kite runner
Rodriguez Deborah: Den lille kafeen i Kabul
Yasmina Kadra: Svalene i Kabul

Burma:

George Orwell: Burmese days
Richard Flanagan: The narrow road to the deep north

Hongkong: 

Yoshiko Nakano: Reporting Hong Kong: Foreign media and the handover

India:

Aravind Adiga: The white tiger
Gregory David Roberts: Shantaram
Rohinton Mistry: A fine balance
Shilpi Somaya Gowda: Indias datter

Japan:

Arthur Golden: Memoirs of a Geisha
Laura Hillenbrand: Unbroken: A World War II story of survival, resiliance and redemtion

Kambodsja:

Chum Mey: Survivor: The triumph of an ordinary man in the Khmer Rouge genocide
Francois Bizot: The gate
Loung Ung: First they killed my father

Kina:

Adeline Yen Mah: Falling leaves
Henning Mankell: Kineseren
Hua-Lun Huang: The missing women of China, Hong Kong and Taiwan
Hui Wei: Shanghai baby
Iris Chang: The rape of Nanking
Jung Chang: Wild swans: Three daughters of China
Leslie T. Chang: Factory girls
Liao Yiwu: The Corpse Walker
Lisa See: Snow Flower and the secret fan
Pang-Mei Chang: Bound feet & western dress
Peter Hessler: Rivertown: Two years on the Yangzi
Torbjørn Færøyvik: Kina: en reise på livets elv
Xinran: Good women of China: Hidden voices

Nord-Korea:

Barbara Demick: Nothing to envy: Daily life in North Korea
Blaine Harden: Escape from Camp 14
Eunsun Kim: A thousand miles to freedom: My escape from North Korea
Hwang Sok-Yong: Prinsesse Bari
Sun Heidi Sæbø: Kims lek

Thailand:

Chai Pinit: Bangkok boy: The story of a stolen childhood
Warren Fellows: The Damage Done

[Om den første røde konvolutten.]

Kinesisk nyttår er over for denne gangen. Særlig for mine klassekamerater har årets høytid vært spesiell. For de fleste har det vært den første gangen de har gitt penger til foreldrene, et ansvar de snakket om mye.

- Jeg får første lønning om to uker. Nå går jeg bare rundt og ber om at foreldrene mine holder seg friske lenge nok til at jeg kan legge litt til side.

Hang slår håndflatene sammen og later som hun bukker foran et alter. Hun er snart 25 og har akkurat fått sin første betalte jobb. Privilegert fordi hun fikk ta den utdannelsen hun ønsket har hun levd på foreldrene frem til nå. Falske vitnemål er tilgjengelig på de fleste gatehjørner, omfanget massivt. Hang får derfor ikke lønn før skolen utsteder hennes ekte. Dette har vist seg å ta tid, og hun har jobbet gratis frem til nå. Hun ser på det som en heldig ordning, mange kinesere betaler for å bli ansatt. Prisen varierer, men alt er en formue for en som aldri har tjent noe selv.

- Foreldrene mine har ikke bedt om hongbao enda, de forstår situasjonen min, men jeg vet jo hva barna til alle naboene tjener, sier hun med et skjevt smil.

Hun vet at foreldrene er like spente som henne når den første lønningen skal tikke inn på konto. Det betyr at det er hun som skal dele ut hongbao, legge penger i røde konvolutter til foreldre og besteforeldre, det er hun som skal kjøpe dusinvis med overprisede månekaker til tanter og onkler og andre eldre bekjentskaper til månefestivalen, og det er hennes ansvar å ta vare på foreldrene om leddene begynner knirke eller hjertene ikke slår som de skal. Hang er enebarn og derfor også eneansvarlig for foreldrenes økonomiske forhold, men presset er mindre enn for mange. Hangs farmor var nemlig den fjerde konkubinen til en rik jordeier. Han forsvant under revolusjonen, farmoren ble sendt til en fjern slektning som nå har gått bort. Tantens barn gjør dessuten at hun slipper eneansvaret for morens foreldre. Den regningen skal deles på to.

Kinesiske foreldre flest er ikke gribber. Selv med den lange marsjen, 60-tallets endeløse paroler og senere oppvåkningen av Asias største drage, for de fleste kinesere er landets små keisere fortsatt ansett som pensjonsordning, en ordning som har vist seg å ikke være forenelig med ettbarnspolitikken. At myndighetene tillater aldrende foreldre å saksøke deres egne barn for omsorgssvikt er derfor ikke så merkelig som det først høres ut. Man har ikke et velfungerende alternativ. Det er tap av ansikt å la foreldre bo på eldresentre. Ikke bare fordi det i konfusianske samfunn forventes at de unge skal ta seg av de eldre, men også fordi kinesiske eldresentre ofte sliter med dårlige budsjetter, dårlig utstyr, og lite tilbud over minimumskravet. Statens nylige omjustering fra ettbarnspolitikk til tobarnspolitikk er et forsøk på å stabilisere problematikken, men etter tiår hvor myndighetene har kjørt harde holdningskampanjer om fordelene med å ha kun ett barn, vil ikke dette snu over natten.

I Kina er pensjonsalderen for menn 60 år, for kvinner 50 år, en dinosaurordning fra 50-tallet, hvor levealderen var betraktelig lavere og arbeidsmengden fysisk tyngre enn det den er i dag. Pensjonen får du utbetalt i byen du har hukou, boligregistreringen din. Hjemme er ikke nødvendigvis der hvor du har rishatten din, om man har hukou i en fattig provins er det svært vanskelig å få flyttet en hukou til en rikere provins. Om man vil ha utbetalt pensjon må man derfor være hjemme. Landsbygda er fulle av eldrende foreldre som passer på barna foreldre har satt igjen mens de selv er på jobb i storbyen.

Hang bor i Shenzhen, en grenseby helt sør i Kina. Foreldrene er friske og kan fortsatt bo i hjembyen i nord. Lønningene er høyere i sør, mulighetene flere, men hun er usikker hva hun skal gjøre når de ikke kan bo alene lenger. Hun sender dem ofte vitaminer hun kjøper i store kvantum hver gang hun er i Hongkong. I Hongkong er det tett mellom helsekostbutikker for unge kinesere i hennes situasjon. Reklameplakatene har tekster som "Skal mamma passe dine barn, må du sørge for å holde maskineriet i gang." En av de mer populære funksjonene med WeChat, en kinesisk sosial medieplattform, er at man kan sjekke blodtrykket til foreldre.

- Det er et stort press, det hender ofte jeg sover dårlig om natten fordi jeg ligger og tenker på det.

Årets hongbao ble "vipset" over med WeChat. Hadde hun dratt hjem for å overgi konvolutten egenhending hadde hun måttet ta med flere gaver. Hangs konto var slunken da siste elektroniske konvolutt var overført.

[Om mandarin og kantonesisk.]

Jeg får ofte spørsmål om forskjellen mellom kantonesisk og mandarin. Det er, som med det meste i Kina, mange svar på dette. Opptøyene som igjen preget Hongkong etterlater ingen tvil om at Hongkongs lokallingo fortsatt er dagsaktuell tematikk. Språk er politikk, noe vårt eget politiske system et tydelig bevis på. La meg først som sist si at jeg ikke snakker kantonesisk og ønsker ikke slå et slag hverken for eller i mot målsaken i Hongkong, jeg prøver bare løse litt opp i forvirringen.

Det korte svaret er "dialektnyanser."

Spør du kinesiske myndigheter vil de svare dette. Om du spør en linguist, altså en språkekspert, vil kanskje vedkommende si seg enig.

La oss derfor definere dialekter ved å si det er samme språk hvor noen nyanseulikheter allikevel gjør det mulig å gjøre seg forstått: Bergendialekt og Rogalending, eller til og med dansk og norsk om du og mange andre fageksperter virkelig vil.

Således er ikke mandarin og kantonesisk ulike dialekter av samme språk. Jeg forstår ikke kantonesisk, enda jeg forstår mandarin. Ordene uttales så forskjellig at de fleste ikke går an å gjette seg til uten forkunnskaper. Kantonesisk har dessuten mellom seks og ni toner, mandarin har fire (tenk deg her hvordan ordlyden blir på "bønder" og "bønner").

La oss med dette ta utgangspunkt i at det er to ulike språk, og så se på likhetene.

Studentbevegelsen under Occupy Central brukte særlig mye lokaldialekt på demonstransplakatene.  

De har samme skriftspråk. 

Kinesernes skriftspråk består av bilder, som regel av ting som også fantes da skriftspråket ble laget, for ofte noen tusen år siden. Om du setter en strek feil, blir tegnet feil, men på samme måte som at du kan tegne et hjerte over en 'Å', kan en trent leser forstå selv slurvete kråketegn. Det finnes kanskje så mange som 80, 000 kinesiske tegn. I det vanlige bruker man allikevel bare 4 000-6000 tegn, avhengig av hva man bruker språket til. En professor bruker ofte et mer avansert språk i forbindelse med faget sitt enn det man skulle trenge om man er pølseselger på en barneskole på 17. mai. Språket formes etter det man gjør. På norsk har vi flere spesifikke ord for ulike former av snø enn det man finner på for eksempel Somali: sludd, snø, hagl, puddersnø og så videre. Ikke ord man ofte har behov for om man selger te i Mogadishu.

I Sør-Kina og Hongkong har kantonesisk vært hovedspråket blant lokale av etnisk kinesisk opprinnelse (jeg snakker da her i hovedsak ikke om barn av briter eller indere som har flyttet hit - det er en helt egen diskusjon). Kantonesisk betyr "Guangdong-språk" på kinesisk. Guangdong, eller Canton om du vil, har alltid hatt mye handelsvirksomhet med utlendinger, og mange sjømenn reiste også ut herifra til deler av Sørøst-Asia. Det er derfor ikke tilfeldig at dette språket og andre dialekter/språk fra dette området har spredt seg utover i nærliggende land.

Frem til 1956 hadde hele Kina det samme skriftspråket. I 1956 forenklet fastlandet skriftspråket sitt, en prosess som kanskje høres radikal ut, men som kan sammenlignes med nynorsk og bokmål, ihvertfall litt. Bruk av forenklede og tradisjonelle tegn er en vanesak som går an å lære seg, for prinsippet og ordrekkefølgen er det samme. Taiwan og Hongkong beholder det gamle skriftsystemet. Bøker trykkes på begge skriftspråk, avhengig av utgivers geografiske plassering.

Eksempler på tradisjonelle og forenklede tegn. 

På 90-tallet skjer det allikevel en renessanse av Hongkong-kantonesisk muntlig språk. Med digitale medier begynner man bruke mer lokalspråk i kommunikasjonen. Slanguttrykk vokser frem raskere og får større spredning, slik mange i Norge skriver på dialekt. Selv om Hongkong og Guangdong kanskje er geografisk nærme, har de i perioden fortsatt en kulturell distanse. Guangdong mottar dessuten i denne tidsperioden svært mange migrantarbeidere fra distriktene, som tar med seg sine lokalspråk. Hongkong er ikke i like stor grad påvirket av dette, selv om mange av disse også flytter til Hongkong.

Selv om tegnene har samme betydning på begge språk, er både uttalen og ofte kantonesisk grammatikk dessuten annerledes. Ikke alltid, men ofte nok til at man må ha hodet på rett sted om man skal lese en tekst på mandarin, slik de fleste tekster i Kina er. Samtidig har jeg vært på karaokebar og hørt sanger sunget på kantonesisk selv om jeg vet at den samme sangen har blitt sunget på mandarin med de samme tegnene. Når Hongkongs myndigheter i 2014 erklærer kinesisk og ikke kantonesisk som offisielt språk i Hongkong, bryter det ut en heftig debatt som fortsatt ikke er stilnet.

I dagens Hongkong florerer det av lokalslang. De bruker kinesiske tegn hverken jeg eller mine fastlandsbekjente kunne tyde uten å spørre. Noen er nye, andre er tegn som kanskje har vandret frem som nyoppvåknede dinosaurer fra fortiden. Spesielt i forbindelse med Occupy Central var dette tydelig. Dette var jo en demonstrasjon hvor mange ønsket tydeliggjøre Hongkongs kontraster til fastlandskina. Lokaldialekten som kom frem var dessuten så særegen at selv folk som har vokst opp med kantonesisk som morsmål på fastlandet ikke kunne forstå noen av uttrykkene.

Betydningen

Det er, erfaringsmessig, ikke et problem å ikke forstå kantonesisk i Kina i dag. I Hongkong snakker de fleste engelsk. Mandarin har blitt pensum siden overføringen fra britisk koloni til fastlandets myndighet. Alle innbyggere er ikke like gode, men den stadig økende kontakten med fastlandet har gjort at alle er bevisste verdien av å kunne gjøre seg forstått på mandarin. I Sør-Kina er mandarin også hovedmålet på skoler og i offentlig sammenheng. Allikevel er det i følge kinesiske myndigheter 400 millioner mennesker i Kina som ikke kan snakke mandarin. Sammenlagt bor det 1, 5 milliarder mennesker i Midtens rike, men landets 60 millioner kantonesisktalende er allikevel en betydelig gruppe, særlig tatt hensyn til at denne gruppen bor i en av de rikeste regionene i Kina.

Det siste året har jeg blitt fortalt at i Guangzhou har de begynt å undervise kantonesisk på skolene. Det er et interessant skritt tatt i et land hvor myndighetene har ført en hard mandarinpolitikk i flere tiår, til tross for at Mao Zedong selv aldri snakket mandarin.

[Om fiskebollerevolusjonen.]

Dette er basert på kilder fra Twitter og en kilde som ønsker å bli kalt Fung av frykt for represalier fra myndighetene. Jeg har tillatelse til å bruke bildene hans. 

Foto: Fung

Mandag var den første dagen i det kinesiske nyttår. Det er en offisiell fridag, og mange Hongkongere trekker til gatene for å oppleve folkelivet og kjøpe lokale spesialiteter fra gatematselgere. Diskusjonen omkring sistnevnte har lenge vært en omstridt affære i byen, da myndighetene har lagt store resurser i å få dem bort fra gatene.

- Mange mener myndighetene forsøker undertrykke gateselgere for å blidgjøre kapitalister. Mange borgere ble sinte mot assimileringstaktikken til Beijing og Hongkongs myndigheter, sier Fung (23).

Det er kveld når politiet besøker et av de mer populære gatematstedene, Langham Plaza i Mongkok, Hongkongs arbeiderstrøk. Mange tilskuere protesterte, og begynte lokalisere aktivister. Hongkongs fiskeboller, kokt i tykk karrisaus toppet med chilliolje og servert i hvit plast gjerne for deling er byens mest kjente streetfood. I en by som så lenge har slitt med å finne sin egen identitet i kontrast fra resten av fastlandskina, er det sterk symbolikk.

Foto: Fung

- Aktivistene så på det som intet annet en ødeleggelse av Hongkong-kultur, som sentralmyndighetene [Beijing] forsøker trekke opp med røttene. Hundrevis av mennesker samlet seg, sa Fung. 

Foto: Fung

Politibetjente angrep og arresterte aktivistene og gateselgerne.

- I motsetning til tidligere demonstrasjoner i Hongkong, begynte demonstrantene slåss mot politiet. De brukte murstein, søppel og jernstenger, forteller Fung.

Foto: Fung

- En politimann skjøt to ganger, en gang mot borgerne, en gang mot himmelen, sier Fung. 

Foto: Fung

Foto: Fung

Skuddene blir bekreftet av flere vitner på Twitter. Det kommer ytterligere flere demonstranter. Opptøyene får navnet Fiskebollerevolusjonen. 

Foto: Fung

Demonstrantene brant søppelkasser og søppel. Politiet brukte batonger, murstein og tåregass, legger han til. 

Foto: Fung

Han ber meg sørge for at ansiktet hans er borte fra bildene han sender meg.

Foto: Fung

- Fuck politiet, sier han. 

Foto: Fung

Fung tar kontakt ved morgengry. Han har vært ute hele natten.

Kinesiske spåmenn har meldt om at apekattens år, 2016 vil være turbulent, men ingen har gått ut med at det skulle skje på årets første dag. 

[Facebook er ikke ulovlig i Kina.]

Kineserne har et aktivt sensursystem. Faktisk verdens mest omfattende. Dette er ingen hemmelighet, spesielt ikke i Kina.

I desember klippet jeg håret på en kinesisk frisørsalong. Frisøren min snakket om tørt hår og slitte tupper, før han plutselig lente seg over mobilskjermen min.

- Er det Facebook du holder på med?

Jeg sa nei. Det var Whatsapp, en meldingsapplikasjon som krever internettilgang. Et sosialt medium som begrenser seg til korrespondanse med de du har kontaktinformasjonen til, lite brukt blant den gjenge kineser. Facebook ble først blokkert i Kina i 2009, og de få lokale vennene jeg hadde i Beijing da, var lite aktive allerede da. Det har etter min forståelse ikke vært noe stort tap for det som nå er blitt drøye 670 millioner kinesiske nettbrukere. Hvor ofte savner du egentlig MSN-vennene dine?

- Nei, jeg var aldri på Facebook. Nå kan man ikke gå på Facebook i Kina, men det trenger jeg ikke. Kanskje de åpner Facebook i kinesisk nyttår?

Jeg hadde hørt ryktet før. Guangzhous nære geografiske plassering til Hongkong, hvor Facebook er tilgjengelig, gjør at Facebook ikke er så eksotisk. Den store gruppen utlendinger gjør at mange i byen har hatt direkte kontakt med utlendinger ofte, og utlendinger, uvante med å omtale sensitive spørsmål, er raskt ute med å spørre kinesere om hvor vanskelig de synes det er å ikke kunne bruke Facebook (selv vel vitende om de selv bruker Facebook i hovedsak til å titte på tidligere kjæresters babyer, naboers frokoster og mammas nyeste strikkeprosjekt).

Mannen bak Facebook, Mark Zuckerberg, snakker mandarin. Han har vært i Kina og snakket på kinesiske universiteter. Blant den utdannede delen av befolkningen er han ingen ukjent mann, for som nevnt, han driver ikke ulovlig. Kinesiske myndigheter har bare ikke mulighet til innsyn i kinesiske nettbrukeres aktiviteter på samme måte som på kinesiske nettplattformer, de har derfor skrudd av det hele.

Om man vil ha tilgang til nettsidene går det an å kjøpe seg internettilgang via en VPN. Det betyr at den kinesiske IP-adressen din blir byttet ut med IP-adressen til en server utenfor Kinas grenser. Det finnes mange ulike tilbydere av denne tjenesten. Som regel får man det man betaler for. Noen ganger fungerer ikke disse heller, eller de kan være svært trege til å laste opp deler av siden. Mange internasjonale hoteller eller ekslusive boligkomplekser i Guangzhou og Shenzhen tilbyr såkalt Hongkong-nett. Da får man tilgang til nettsider som om man skulle være i Hongkong.

I Kina er disse store sosiale mediene blokkert:

• Facebook
• Twitter
• Instagram
• Youtube
• Snapchat

Dessuten er deler av Wikipedia utilgjengelig og alt relatert til Google, inkludert Gmail, Google.com Google Docs og Google+.

At de er blokkert betyr at de er utilgjengelige med vanlig internettforbindelse. Det betyr at om du forsøker åpne Facebook.com med en vanlig nettleser vil du møte dette, "Denne nettsiden er ikke tilgjengelig."

Facebook er ikke ulovlig i Kina. Sant og si er faktisk de største avisene i Kina, alle statseide, på både Facebook og Twitter. Ofte er sidene driftet på engelsk. De er myntet på et utenlandsk publikum, stort sett.

Kineserne selv skjønner ikke alltid problematikken omkring manglende tilgang. De har sine egne plattformer, som ofte til og med er bedre enn våre. De er tilrettelagt for kinesisk bruk, har velfungerende oversettelser (kinesere flest foretrekker kinesisk). Et mønster er at kinesiske nettbrukere ofte foretrekker anonymitet på internett, noe som kræsjer med grunnmodellen til for eksempel Facebook. En av hovedgrunnene til at ryktene om at Facebook skal gjøres tilgjengelig nå, er nettopp at målet om å få et godt nok alternativ til vestlige plattformer er nådd.

Skjermkast fra min egen WeChat-konto.

Her er et knippe av de aller største kinesiske sosiale mediene:

• WeChat

Oftest det som blir sammenlignet med Facebook. Denne appen er spesielt gunstig for mobilbrukere og fungerer ganske dårlig på datamaskin. Man kan ringe og sende meldinger, sette opp grupper og ha offisielle WeChat-sider. Det er en betalingsfunksjon hvor man kan betale alt fra kjøretjenester, strømregningen, bestille legetimer og føre over penger. De fleste store merkevarer i Kina har sine egne sider man kan følge. McDonalds sine sider tilbyr bestilling og levering til døren. Sidene tilbyr allikevel ikke en dialog med de du ikke har kontaktinformasjonen til, unntatt i samtalegrupper. WeChat har også en nyhetsfeed hvor du kan følge innleggene til kontaktene dine, men kommentarer fra de du ikke har lagt til på WeChat vises ikke. 

Under Occupy Central i Hongkong opplevde flere av mine klassekamerater at bildene de sendte fra demonstrasjonene aldri kom frem til mottakere som oppholdt seg på fastlandet. 

Nettbutikken Alibaba er også blokkert på WeChat. Dette er av konkurranseårsaker og ikke kinesiske myndigheter. 

• Tencent Weibo og Sina Weibo

Disse tjenestene er stort sett de samme, men det er ulike eiere. Tencent Weibo eies av Tencent, som også driver WeChat, Sina Weibo eies av Alibaba. Disse er begge mikrobloggtjenester, lik som Twitter. Brukerne kan dele filmer, bilder og korte tekster på opp til 140 tegn. Man kan kommunisere utenom ens egen kontaktsfære. Mange kjendiser og merkevarer bruker disse tjenestene for å markedsføre seg selv. Når du hører om kinesiske Twitter er det disse tjeneste som siktes til, og det er hører til sjeldenhetene at det blir spesifisert. 

Her er en av mine favoritthistorier, om en amerikansk journalist hos Buzzfeed som ble rikskjendis på grunn av Weibo.  

• QQ

Tidligere Kinas største sosiale nettverk. Dette er nå ofte omtalt som en litt døende dinosaur, kanskje spesielt fordi det er best på datamaskin og størsteparten av Kinas nettbrukere foretrekker mobil. Det er allikevel en større gruppe mennesker som bruker det i forbindelse med jobbkommunikasjon, gjerne internt, nettopp av denne grunn. 

• Youku

Kinesiske Youtube. 

Sensur gjennomsyrer alle disse kanalene. Jeg har en venninne viss jobb er å sensurere innlegg på Sina Weibo. Hun går på kurs ihvertfall én gang i måneden om dette. Under Occupy Central sendte hun et hjertesukk til en felles bekjent om at hun måtte slutte å skrive om demonstrasjonene, det ble så mye overtid.

Om du får fjernet et innlegg forsvinner det bare, eller det kommer aldri frem til mottakeren. De fleste innlegg sensureres på grunn av nøkkelord, eksempelvis "Tiananmens mødre" (støttegruppen for studentene som døde i 1989 under demonstrasjonene i Beijing) og "Uavhengig Xinjiang" (et område som lenge har vært i opprør i kampen for suverenitet). Det betyr at det er en maskin som saker bort meldinger som er upassende.

På Youku er de som regel mye raskere til å fjerne videoer med seksuelt og pornografisk innhold enn vold. På de andre kanalene handler det ofte om politiske sensitiv informasjon, bilder fra demonstrasjoner, klager til myndighetene og lignende. Men, i likhet med norske sosiale medier, er det jo ikke det folk flest skriver om. Folk flest skriver om sine egne liv: hunden, lekser, ting de gleder seg til, vesker de ønsker seg. En mer politisk orientert studievenninne fortalte at det hendte ganske ofte at innleggene hennes på Weibo bare forsvant, erstattet med en tekst lignende: "Dette innlegget ble fjernet grunnet upassende innhold. Det kan være av politisk, pornografisk eller spredning av rykter. Ønsker du lese mer om upassende innhold på Weibo kan du lese mer her eller ta kontakt med vår kundeservice."
Ofte husket hun ikke ikke hva hun hadde lagt ut og måtte resonere seg frem til hvilket innlegg det var ved å lese kommentarene under. De ble ofte stående. 

Et eksempel på spredning av rykter er journalistene som ble tiltalt for å rapportere om kritiske tilstander i kinesisk økonomi i fjor sommer. Selv om dette kanskje høres bagatellmessig ut vil jeg minne om at det er svært mange mennesker i Kina. Panikk kan få katastrofale konsekvenser.

Kjente naboer:

• Myanmar

Tidligere ansett som et av verdens tøffeste militærdiktaturer. Det foregår en intern maktomstrukturering, men det er mye å rense opp i, og lokale jeg snakket med da jeg besøkte landet i juni 2015 kfortalte at lite var forandret. Samtidig, det er fire år siden internettkafé-eiere var pålagt å ta skjermbilder av nettsider besøkt. Dette er sentralt med tanke på store mangler innenfor infrastruktur. I 2009 hadde 111 000 personer, 0, 2 % av befolkningen, tilgang til internett. I store deler av Sørøst-Asia møter befolkningen internett for første gang via smarttelefoner, en teknologisk revolusjon som det er umulig å garantere noe om uten å ta på seg en spådomshatt.

• Nord-Korea:

En spredt antagelser er at Nord-Korea overgår Kina når det kommer til internettovervåking. Jeg vil ikke pårope meg tittelen ekspertobservatør, men jeg er allikevel av den forståelse at dette delvis er feil. Først og fremst fordi nordkoreanske statsborgere i Nord-Korea har, kun tilgang til det lokale intranettet. Men, det går det an å skaffe seg internettilgang for utlendinger allerede ved ankomst på flyplassen i Pyongyang. En utlending vil slik oppnå tilgang til det kanskje minst sensurerte internettet i hele verden. Det betyr at ting som nordmenn flest ser som legitim sensur, eksempelvis menneskesmugling, leiemordere og barneporno vil ligge åpent og tilgjengelig. I Sør-Korea blokkeres Nordkoreanske nettsider. I Nord Korea er fritt tilgjengelig for den som kan. 

Mer informasjon om dette finner du via NK News podcast "Perioscoping in North Korea" på Soundcloud eller iTunes NKNews.orgs podcast.

Jeg har også skrevet tidligere om kinesisk mediesensur. 

[Om Macau.]

I fjor fant jeg meg selv i Kina i kinesisk nyttår, en novisefeil å regne for en vant Kina-trotter som meg selv. Det beste man kan gjøre i en slik situasjon er å komme seg ut. Vi dro på dagstur til Macau, en knapp times fergetur unna Hongkong. Nordmenn trenger ikke visum til Macau, men man trenger pass for å komme seg inn.

Macau fikk betydning for vesten fra rundt 1550, da portugiserne satte opp permanent handelstasjon på øya. Portugiserne drev handel i området, i tillegg til en del misjonsvirksomhet. Portugiserne holdt Macau som koloni i over 400 år, og selv om den ble overgitt Kina i 1999, følger Macau i likhet med Hongkong et "Ett land, to systemer." Det betyr at Kina er ansvarlig for militært forsvar og internasjonale forbindelser, mens Macau fikk beholde sitt eget lovsystem, politistyrker og valuta, tollsystem og immigrasjonssystem. Det skal herledes nevnes at britene og portugiserne etterlot sine respektive kolonier i litt ulik forfatning. Man hører lite om Macau. Innbyggertallet teller omtrent 650 000, store deler av befolkningen jobber med kasinodrift, eid av de som som styrer i Macau. Hovedinntektene kommer fra turisme. Lønningene er lave og selv om det er billigere å leve i Macau enn for eksempel i Hongkong, er det få muligheter uten å jobbe i et kasino, noe som hemmer mulighetene for politisk aktivisme.

Mesteparten av Macaus inntekter kommer fra turisme, særlig nevnt kasinodrift. I 2002, i et forsøk på å booste økonomien, som fikk en real smell etter SARS-epidimien, fjernet myndighetene deres egen monopolrett på kasinoer. I dag er Macau det eneste stedet i Kina hvor gambling er lovlig. Samtidig løftet de på kinesiske visumregler. Kinesere er glade i pengespill, og hell og lykke er sentrale elementer i kinesisk kultur. I fjor kom det over 20 millioner turister fra fastlandet. Siden Kinas leder Xi Jinping, begynte å slå hardere ned på korrupsjon har inntektene til Macau gått ned drastisk. En lokal kamerats far jobber som pengeteller i et kasino. Han fortalte om 25 % nedgang fra tidligere år allerede da, men de reele tallene kan fort være mye høyere. Fjorårets besøkstall var også merkbart lavere som et direkte resultat av fastlandets korrupsjonsnedslag.

Nedgangstider betyr ikke at man blir ensom på Macau. Se for deg 20 millioner turister komme til en by på størrelse med Oslo. Det blir grisetrangt. De fleste reiser i kinesisk nyttår. Da har folk tid, i tillegg til at mange har fått pengebonuser både av jobb og kanskje av egne barn eller foreldre. Her er en film jeg tok av den mest kjente gaten i Macau.

En av Macaus hovedattraksjoner i historisk sammenheng er ruinene av St. Pauls kirke. 

En lokal kompis fortalte at da han vokste opp var disse kirketrappene praktisk talt tomme. Nå er det ikke en tomme uten mennesker. 

Macau er et turiststed laget for kinesiske turister. Mens mange nordmenn reiser til sørlige strøk som klimaflyktninger, handler kinesisk turisme mye mer om mat. Det vi har til felles er fortsatt at vi reiser for å få nye opplevelser. Byen bærer preg av portugisisk arkitektur, dog mye er laget i nyere tid.

Macau sentrum består av en rekke handlegater, for det er viktig å kjøpe med seg gaver hjem når en kineser har vært på tur. Det går mye i luksusvarer, men også kinesisk snacks og kosmetikk fyller koffertene på veien hjem. Det siste har nok spesielt i senere tid blitt mer populært. Kinesiske damer har ikke vært opptatt av moderne sminke i like stor grad som deres vestlige motspillere, men fokus på falske kinesiskproduserte varer og bruk av skadelige kjemikalier har økt kinesisk forbrukerbevissthet. Rimelige koreanske butikker som Faceshop og Skinfood preget bybildet, men også mer kjente merkevarer som The Bodyshop hadde kjempelange køer.

Eggeterter er en av restene etter portugiserne og finnes i alle formater. Her i Hello Kitty-format (overpriset og i miniatyr altså). 

Kinesisk beefjerky er søtt og ofte smaksatt honning, pepper eller kinesiske krydder.

Afrikansk kylling, en av Macaus spesialiteter. Portugisiske skip fra koloniene bragte krydder, som resulterte i retter som denne og diverse karriretter. Portugiserne tok også med seg europeiske brødbakerteknikk, et stort savn for en norsking i Kina.

Macau-kjeks laget gatelangs. 

Macau har i dag 33 kasinoer totalt, hvorpå The Venetian Macau er det største, ikke bare i byen, men i verden. Inne i Venetian Macau var det ikke lov å ta bilder. Det er egne etasjer for de som liker å gamble med store penger. Vi holdt oss bare på gulvet og tapte småpenger. Kinesere er spesielt glade i hasardspill, men det finnes også enarmede riddere, black jack og alt det andre en synder skulle ønske å gi bort penger til. Venetian har også et kjøpesenter og en innendørs elv med gondolkjøring. 

Det er tydelig at byens arkitekter har lånt mye inspirasjon fra Las Vegas.

Gatelangs i Macau. Macaus natteliv er visstnok ganske ålreit. Det holdes jevnlig konserter med store internasjonale stjerner, i tillegg til at det er en del danseshow og annet. Og rooftopbarer, naturligvis. 

En katolsk kirke. 

Det jeg personlig synes er litt morsomt med Macau er blandingen av Kina og Europa. Som dette lille tempelet i en bakgate. 

Med glitter og glamor kommer det også en bakside. Jeg skal holde meg kort, for dette kan jeg ikke så mye om. Det er mye gangstervirksomhet: det er pengevasking og det er mange historier om Macau som går usagt fordi det rett og slett fordi det er en utrolig ubehagelig sannhet. Triadene er ikke så begeistret for medieomtale. 

Min kinesiske venninne ble frastjålet passet sitt på turen vår. Det fikk meg til å undre over hvem det er som trenger et kinesisk pass. En person jeg hadde mye kontakt med i Hongkong var Matt Friedman fra The Mekong Club. Han fortalte mye om menneskesmugling hvor kvinner ble lurt inn i sexslaveri. Et kinesisk pass får deg lett over grenser i dette området - det er ingen som stiller spørsmål ved en kinesisk jente som skal til Macau. I motsetning til i resten av Kina er prostitusjon lovlig i Macau, dog i begrensede former, uten at dette er noe myndighetene egentlig bruker mye ressurser på å etterse. Skrekkhistorier om Macaus bordeller og verdien av et liv gir det hele en skarp bismak.

Les gjerne mitt intervju med en kvinnelig hallik i Hongkong. 

[Om å være nyttårsfast. ]

Jeg har et råd til deg som vurderer om du skal reise til Kina i kinesisk nyttår: Ikke gjør det.

Løvedans i Beijing.

Kinesisk nyttår følger den kinesiske månekalenderen. I år faller nyttårsaften 8. februar. Dette er den viktigste høytiden i Kina, og også den lengste ferien. Tradisjonelt sett fylte alle kinesere år i kinesisk nyttår, man skulle spise nudler (for å symbolisere et langt liv) og man skulle kle på seg nye, gjerne røde klær. Selve bursdagsfeiringen er det ikke så nøye med for folk flest lenger, men høytiden er fortsatt viktig, fordi det er den tiden på året familiene samles.

Når brorparten av 1,4 milliarder mennesker ønsker seg hjem går ikke bare prisene på transport i været, de blir utsolgt fortere enn svint*. Dette skyldes gjerne fenomenet 黃牛, såkalte gule kuer, eller folk som gjør store penger i å kjøpe opp så mange billetter som mulig, for å siden videreselge de til blodpris til svartebørsens høystbydende. Praksisen er like upopulær som den er utbredt.

Den store forflyttingen skyldes den enorme delen av befolkningen som er migrantarbeidere. I 1978 bestemte, etter nøye vurderinger, kinesiske myndigheter for å åpne opp spesielle økonomiske soner (Special Economic Zones) for utenlandske investeringer. Fra 1980 begynte investorer, i all hovedsak taiwanere og hongkongere, å etablere enkle tekstilfabrikker. Disse fabrikkene tilbød arbeid og lønninger til alle som var interesserte. Ryktene om arbeid spredde seg særlig ut til distriktene, hvor livet var hardt og mulighetene for utdanning var få. Plutselig var det en mulighet for å heve levestandarden betraktelig. Folk flytter i dag fortsatt i hopetall.

Det er allikevel bare få år siden kinesiske myndigheter erkjente flyttemønsteret et faktum. Som mange andre tall fra Kina er også disse tallene sprikene, men man antar at over 20 % av befolkningen i dag er migranter. Med så mange mennesker hjelper det ikke å være verdens beste land på logistikk. All kapasitet vil være sprengt.

Ønsker du vite mer om fenomenet anbefales dokumentaren  Last Train Home (2009).

Tilbake til deg som vurderer å reise, du vil med andre ord sannsynligvis være "nyttårsfast" - et ord som forøvrig neppe er patentert, men som alle vil skjønne betydningen av.

Du tenker kanskje at en kinesisk by har masse å by på (høhø) og at det vil være underholdning nok der du er?

Feil. For om alle som driver restauranter, barer, markeder og butikker skal hjem. Tilbake gjenstår spøkelsesbyer, for Kinas største byer er blitt så store grunnet den store mengden innflyttere. Når det er sagt, expat-barer, internasjonale hoteller og kulinariske opplevelser som McDonald og Starbucks vil nok være åpne. Her vil du møte andre likesinnede som forbanner gule kuer og stappfulle togstasjoner, men jeg vil forestille meg at det ikke var det du hadde planlagt å skrive hjem om.

Rester etter kinaputter i Beijing. 

Jeg tilbragte kinesisk nyttår 2009 i Beijing. Selve nyttårsaften var storartet, det til tross for at kineserne har en tendens til å verdsette lyd mer enn lys når det kommer til kruttunderholdning og da særlig kinaputter. Jeg var temmelig lei av å være halvdøv sånn omtrent klokken halv ti om morgenen, vel vitende om at det ville være mange timer igjen til midnatt. Tidene har allikevel forandret seg, og i et forsøk på å dempe den ekstreme forurensingen rakettskyting skaper, har myndighetene forsøkt nedlegge et totalforbud, uten at dette var noen tydelig suksess. Jeg innbiller meg forresten at da jeg bodde der var det dessuten et krav om fremlegg av kinesisk pass for kjøp av raketter, uten at jeg helt kan få verifisert nevnt påstand. Poenget er allikevel at det er liten vits i å ta turen for litt blink og bråk.
*Her hadde jeg tenkt å gjøre en morsom lek med ord om treige griser og raske kuer, men etter en lynkjapp sjekk med ordboken viste det seg at selv ikke vikinggriser var så raske at det fikk innpass i språket.