[Om reisen til Laos.]

Jeg dro til Halong Bay, en halv dagstur utenfor Hanoi. I Hanoi er det mange lokale reiseselskaper som tilbyr pakketurer, hvor man enten sover én natt på en båt og én natt på hotell, eller begge nettene på båten. Fjellene er så majestetiske at man lett blir bergtatt, men hadde ikke dette vært på starten av turen min, tror jeg neppe at jeg hadde vært like begeistret. Hanoi Tours AS (fritt valgt navn på turoperatør) behandlet oss stort sett som om vi var på rullebånd. Prisene svingte kraftig for den samme turen, enkelte av de vi var på tur med opplevde at de ble presset for ekstra penger for å få senger, veganerne som hadde bestilt spesialmenyer fikk kun ris, og som alenereisende ble jeg plassert på rom med helt fremmede, uten at det ble hensyn til hverken alder, kjønn eller hva jeg selv hadde foretrukket. Om du er kresen, eller har vært på tur i Asia før, vil jeg derfor ikke anbefale denne turen. Om du derimot bare ønsker å komme deg ut av Hanoi, er det helt greit.

I Halong Bay ligger turistbåtene tett. Det er nok mange år siden man opplevde en følelse av "Mann mot naturen" eller "Første hviting i området."

Uavhengig av hva du er blitt lovet, det blir neppe akkurat sånn. Båten jeg reiste på veien til hadde rotter under dekk, og jeg var glad jeg endte opp med å sove på en annen båt. To amerikanere, et koreansk par, en australier og en haug med kinesere satt plutselig på samme skip siste kvelden. Hadde jeg ikke kunnet kinesisk hadde nok turen blitt ganske kjedelig, men da kineserne oppdaget en måte å kommunisere på, kalte de meg "Kamerat" og jeg var tolk resten av turen. 

Lys som slipper inn i en av grottene vi gikk gjennom. 

Turen jeg tok besto av ørten timer uten informasjon i en svært liten minibuss med altfor mange backpackere som heller ikke visste noen ting. Da vi endelig kom frem og gikk ombord i en båt, fikk vi lunsj. De fleste på båten oppdaget at de hadde fått en pakke med full bar. Jeg oppdaget at jeg var en av de få som ikke hadde det.

Ocean view fra båten, tror jeg.

En matros samlet sammen alle passene våre og sendte oss i land på en øy. Vi fulgte et tog med andre backpackere og kom til slutt inn i en opplyst hule, full av enda flere turister. Etter å ha gått litt til, kom vi tilbake til båten, og de tok oss med til et område hvor vi kunne bade, padle kajakk, og drikke øl.

En dame rodde over for å selge oss kjeks og brus.

Plutselig fikk jeg og en annen tilbake passene våre, og beskjed om å komme oss av båten. De kjørte oss i land og vinket farvel. Heldigvis kom det mange andre båter med turister like etterpå, noe som gjorde det hele mer merkelig enn skummelt.

Meg på toppen av et fjell vi besteg. 

Vi gikk i land og satt latterlig lenge i en altfor trang buss med altfor mange backpackere, alle fulle på det som tydeligvis hadde vært standard åpen bar. Jada. Vi kom frem til et bittelite hotell og fikk en begredelig beskjeden middag. Jeg fant WIFI i restauranten og ble sittende ved bordet hotellverten etterhvert la seg til å sove under.  Dagen etter ble vi kjørt i nok en altfor trang buss med altfor mange backpackere til en liten nasjonalpark, hvor vi klatret opp på det øverste fjellet. Dette er det eneste bildet jeg kom hjem med som ikke inkluderte altfor mange andre backpackere (én er nok). 

Tilbake i Hanoi feiret jeg som nevnt 17. mai, og så tok jeg en buss til Luang Prabang i Laos.

Den vanvittig skuffende sjokoladekjeks til tyskeren foran meg. 

Bussturen mellom Hanoi og Luang Prabang er kjent som "Bussturen fra helvete." Jeg kunne kjøpt en flybillett og vært fremme på under én time, men historiene om halvpsykopatiske bussjåfører som kjørte overfylte, eldgamle kjøretøy fulle av spying og grining og dødsfall var for mange. Selvsagt tok jeg landeveien.

Avgjørelsen skulle vise seg å være en av de bedre på hele turen, og alle historiene ble raskt bragt til skamme. Ihvertfall nesten. Vi var åtte stykk vestlige backpackere og en øvrig besetning på fem ombord da bussen forlot Hanoi sentralstasjon. Bussen hadde seter til 46. God plass. Setene var dessuten bakoverlent, slik at man kunne sove om man ville det. To britiske jenter poppet sovemedisin og sov de 26 timene turen tok mer eller mindre non stop.

Fjellene i Laos.

De øvrige passasjerene og jeg ble derimot godt kjent, der vi var vitne til lugubre stopp midt på natten, esker som ble lesset av og på, og tollposter hvor betjenter i uniform ble tilbudt sigaretter fra vår sjåfør, som skamløst kastet seg ned på kne foran dem. Om det var tilfeldigheter eller konspirasjonstankene fra mistroiske hoder er vanskelig å si, men vi som var passasjerer var overbevist om at det var med overlegg bussen stanset med de blondeste passasjerene godt synlig. Disse mistankene ble ytterligere bekreftet de gangene overnevnt knelende sjåfør pekte på de blonde turistene i vinduet. Tyskeren foran meg fniste og mumlet noe om Røde Khmer.

Da vi kom til grensen til Laos måtte alle ut av bussen. Bagasjen fikk ligge igjen i bussen, men selv den ble flyttet rundt i bussen. jeg hadde kjøpt visum på forhånd, men de andre kjøpte visum på grensen. Så gikk vi de 500 meterne på grusveien og plutselig var vi Laos, og kunne gå ombord i bussen igjen.

De siste timene før bussen var fremme i Luang Prabang, ble jeg plutselig invitert frem til forsetet av bussen. Jeg ble tilbudt te, og sure plommer. Da den eneste tekoppen på bussen var i bruk av hele besetningen, takket jeg ja til sistnevnte. Selv om vi hadde begrensede fellespråkkunnskaper ble samtalen hyggelig. De samme mennene som hadde slengt stygge kommentarer til resten av reisefølget og sparket borti de samme bemerkelsesverdig mange ganger, fant frem ekstra puter til meg, så jeg kunne sitte ekstra godt. De fortalte stolt om deres lønninger (750 kroner i måneden) og så på meg med bekymret mine da de oppdaget at jeg var steingammel og fortsatt barneløs. Vietnameserne var empatiske sånn sett.

I Luang Prabang ga crewet meg high five og hjalp meg med både skateboardet og kofferten min, var ufine mot guttene i reisefølget, og tutet, før de raste nedover veien og ute av syne.