[Om å reise til Hanoi.]

Jeg gjorde ferdig masteren min og stakk til Hanoi, Vietnam. Jeg drømte om foodcation, backpacking, soloreising og strandslacking. Det ble det, i tillegg til en hel del andre ting.

Rett før jeg dro sendte jeg mail til en vietnamesisk jente jeg var på minnemarkering i Hiroshima med i 2011, uvitende om hvor i verden hun var, eller hvor i Vietnam hun var fra. I det jeg gikk på flyet fikk jeg svar om at hun var tilbake i Vietnam og hun bodde i Hanoi. Ville jeg bo hos henne en natt?

Jeg takket selvsagt ja, og endte opp med å bo der en hel uke.

Den første natten hadde jeg booket meg inn på hostell i French Quarter, et område fullt av gaterestauranter, markedsboder, scootere og backpackere. Jeg la fra meg kofferten på hostellet og gikk til nærmeste restaurant og bestilte omtrent alt på menyen.

Teselskap i kommunistuniformer.

En av Hanois spesialiteter er eggekaffe, en slags tiramisu i væskeform, om du vil. Det sies at det en periode var melkemangel i Hanoi, og en kaféeier pisket egg som en slags erstatning. I dag serveres eggekaffe på de fleste kafeer i Hanoi. Kaffen er kullsvart, eggeskummet er fløyelsmykt og det hele søtes til med kondensert melk. 

Den franske kolonitiden etterlot seg en sterk kafékultur. Mens det i nord drikkes mest kaffe, er tekulturen mer utpreget i sør.

Stereotypisk gatebilde fra Vietnam.

Selv om området heter det franske kvartalet, preget den vietnamesiske nasjonalismen gatebildet. 

Fangerom for vietnamesere i Hoa Lo Prison.

Jeg besøkte Hoa Lo Prison, som ligger praktisk talt i Hanoi sentrum. Franskmennene brukte fengselet til å bure inne vietnamesere som gjorde opprør mot kolonimakten. Siden ble det døpt Hanoi Hilton av de amerikanske krigsfangene som satt der under Vietnam-krigen. Museumet var verdt et besøk, for det er svært godt vedlikeholdt, men en viss form for forhåndskunnskap om Vietnams historie anbefales, da propagandamaskineriet virkelige har gjort seg flid med plakatene: "Lykkelige amerikanske soldater feirer julen, en feiring mer storartet enn hjemme!"

En gaterestaurant av enkleste sort: båret på skuldrene. En liten minigrill til venstre, og baguetter, sauser og krydder på den andre siden. 

Ispause ved Hoàn Kiếm Lake.

Mangoselger i det franske kvartalet.

Jeg fikk et veldig godt forhold til moren i familien. Hun fortalte om hvordan hennes mor hadde vokst opp under svært gode kår i Thailand, for deretter bli sendt tilbake til Vietnam alene som 16-åring, av foreldrene som ville hun skulle lære litt vietnamesisk kultur. Kort tid etter brøt Vietnam-krigen ut, og det ble umulig å komme seg tilbake. Hun giftet seg med en mann og fikk tre barn. Mannen ble voldelig, og til slutt orket hun ikke mer. De ble skilt mens barna fortsatt var små, i et den gang fortsatt svært konservativt Vietnam. Ingen familie i nærheten og et ellers lite nettverk gjorde de påfølgende årene tøffe. Det var allikevel ikke de som hadde det verst, fortalte moren videre. Familien i Thailand sendte gaver via Hongkong, selv om bare en liten brøkdel av leveransen kom frem etter at alle mellommennene hadde tatt sin del av kaken.

Mens vi snakker om kommunismen, venninnen min tok meg med til en av Hanois hippeste kafékjeder, Cong Caphe. Kjeden har fem (seks?) filialer i Hanoi. Den er startet av en lokal kunstner, og skulle egentlig være et spydig sleivspark til hva den vietnamesiske kommunismen er blitt, og ble innredet i kommunistisk stil. Det ble dårlig mottatt av myndighetene, og nå er kafeene i stedet innredet i Vietnam-krigstil, som om det er noe bedre.

Kafeen serverte ørten typer kaffe og solsikkefrø. Vi bestilte kaffe med kokossorbet.  

Foreldrene til venninnen min hadde henholdsvis en mastergrad og en doktorgrad i kjernefysikk fra Russland. Begge to var medlemmer av kommunistpartiet, selv om det muligens var partigodene snarere enn sosialismens verdier som lå til grunn for dette. Vietnam har endret seg siden Ho Chi Minh kjempet for likhet og brorskap. Som venninnen min sa, "Det er interessant å se Vietnams utvikling. Mormor måtte lære seg fransk, min far lærte seg russisk, jeg lærte meg japansk, men mine barn kommer nok snakke kinesisk."

Gatepho med venninnen min. Oh. My. 

Jeg fikk eget rom med utsikt. Det er mitt longboard du ser der, ja. I fall du skulle være i tvil: Sørøstasia er ikke spesielt skatevennlig. 

Provisorisk gatefrisør utenfor Hanoi

Nok en ting Vietnam er kjent for: grisekjøring.

Spennende meny.

Gatene i Hanoi var fulle av provisoriske kjøkken frem til klokken ti, hvor alt plutselig stengte.

Jeg ble der helt til 17. mai, og tok like så godt med meg datteren i huset til den norske ambassadeboligen for feiring. Både vi og taxisjåføren slet med å finne veien, men vi rakk i det minste siste rest av barnetoget.

Pyntet til fest.

Rundkjøringen hvor det første kommunistflagget i Hanoi ble heist.

Det egentlig Hanoi Hilton, som forøvrig bare blir kalt Hilton, grunnet den litt uheldige historiske konasjonen. 

Hotel Metropole Hanoi, det historiske hotellet kjent fra blant annet Graham Greenes The Quiet American. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om hverken boken eller filmen da jeg ble dratt med inn, men det er jo noe å skryte av i ettertid.

Det kjente dukketeateret, Thang Long Wang.

St. Joseph's Catedral i Hanoi. 

Vietnamesisk hverdagsfrokost: Varme baguetter, enorme avokadoer fra familiens gård i Dalat, svart kaffe, bananbrød og hjemmelagd mangosmoothie. 

Ho Chi Minhs Mausoleum

Som enhver god kommunistisk leder, ligger også Ho Chi Minh balsamert i et mausoleum. Om man bare står opp tidlig nok, kan man fortsatt gå på likskue. Det er selvsagt strenge regler rundt dette, inkludert kleskode og bildeforbud. Etter å ha besøkt mausoleet, kan man besøke Ho Chi Minh museet, og også gå rundt i huset han bodde i.

Vietnamesiske soldater drikker Coca Cola i Ho Chi Minhs hage.

Soldat på Ho Chi Minh tour.

Utvalget suvenierer solgt på Ho Chi Minh museet ville nok fått lederen til å snu seg i graven. 

Tempelet i hagen til Ho Chi Minh, kommunistlederen. Hikst. 

Ho Chi Minh-statue.

Selv om kommunister visstnok skal være ateister, henger det fortsatt igjen mye religiøse tradisjoner. Her er familiealteret, godt plassert i midten av stuen. Da jeg skulle dra, var moren bekymret for at jeg ikke hadde med meg nok mat (jeg hadde det) og plukket med seg noen av mangoene egentlig ofret til hennes egen mor og farens grandtanter. 

Deler av middagen laget til meg kvelden før jeg skulle dra.