[Om reisen til Laos.]

Jeg dro til Halong Bay, en halv dagstur utenfor Hanoi. I Hanoi er det mange lokale reiseselskaper som tilbyr pakketurer, hvor man enten sover én natt på en båt og én natt på hotell, eller begge nettene på båten. Fjellene er så majestetiske at man lett blir bergtatt, men hadde ikke dette vært på starten av turen min, tror jeg neppe at jeg hadde vært like begeistret. Hanoi Tours AS (fritt valgt navn på turoperatør) behandlet oss stort sett som om vi var på rullebånd. Prisene svingte kraftig for den samme turen, enkelte av de vi var på tur med opplevde at de ble presset for ekstra penger for å få senger, veganerne som hadde bestilt spesialmenyer fikk kun ris, og som alenereisende ble jeg plassert på rom med helt fremmede, uten at det ble hensyn til hverken alder, kjønn eller hva jeg selv hadde foretrukket. Om du er kresen, eller har vært på tur i Asia før, vil jeg derfor ikke anbefale denne turen. Om du derimot bare ønsker å komme deg ut av Hanoi, er det helt greit.

I Halong Bay ligger turistbåtene tett. Det er nok mange år siden man opplevde en følelse av "Mann mot naturen" eller "Første hviting i området."

Uavhengig av hva du er blitt lovet, det blir neppe akkurat sånn. Båten jeg reiste på veien til hadde rotter under dekk, og jeg var glad jeg endte opp med å sove på en annen båt. To amerikanere, et koreansk par, en australier og en haug med kinesere satt plutselig på samme skip siste kvelden. Hadde jeg ikke kunnet kinesisk hadde nok turen blitt ganske kjedelig, men da kineserne oppdaget en måte å kommunisere på, kalte de meg "Kamerat" og jeg var tolk resten av turen. 

Lys som slipper inn i en av grottene vi gikk gjennom. 

Turen jeg tok besto av ørten timer uten informasjon i en svært liten minibuss med altfor mange backpackere som heller ikke visste noen ting. Da vi endelig kom frem og gikk ombord i en båt, fikk vi lunsj. De fleste på båten oppdaget at de hadde fått en pakke med full bar. Jeg oppdaget at jeg var en av de få som ikke hadde det.

Ocean view fra båten, tror jeg.

En matros samlet sammen alle passene våre og sendte oss i land på en øy. Vi fulgte et tog med andre backpackere og kom til slutt inn i en opplyst hule, full av enda flere turister. Etter å ha gått litt til, kom vi tilbake til båten, og de tok oss med til et område hvor vi kunne bade, padle kajakk, og drikke øl.

En dame rodde over for å selge oss kjeks og brus.

Plutselig fikk jeg og en annen tilbake passene våre, og beskjed om å komme oss av båten. De kjørte oss i land og vinket farvel. Heldigvis kom det mange andre båter med turister like etterpå, noe som gjorde det hele mer merkelig enn skummelt.

Meg på toppen av et fjell vi besteg. 

Vi gikk i land og satt latterlig lenge i en altfor trang buss med altfor mange backpackere, alle fulle på det som tydeligvis hadde vært standard åpen bar. Jada. Vi kom frem til et bittelite hotell og fikk en begredelig beskjeden middag. Jeg fant WIFI i restauranten og ble sittende ved bordet hotellverten etterhvert la seg til å sove under.  Dagen etter ble vi kjørt i nok en altfor trang buss med altfor mange backpackere til en liten nasjonalpark, hvor vi klatret opp på det øverste fjellet. Dette er det eneste bildet jeg kom hjem med som ikke inkluderte altfor mange andre backpackere (én er nok). 

Tilbake i Hanoi feiret jeg som nevnt 17. mai, og så tok jeg en buss til Luang Prabang i Laos.

Den vanvittig skuffende sjokoladekjeks til tyskeren foran meg. 

Bussturen mellom Hanoi og Luang Prabang er kjent som "Bussturen fra helvete." Jeg kunne kjøpt en flybillett og vært fremme på under én time, men historiene om halvpsykopatiske bussjåfører som kjørte overfylte, eldgamle kjøretøy fulle av spying og grining og dødsfall var for mange. Selvsagt tok jeg landeveien.

Avgjørelsen skulle vise seg å være en av de bedre på hele turen, og alle historiene ble raskt bragt til skamme. Ihvertfall nesten. Vi var åtte stykk vestlige backpackere og en øvrig besetning på fem ombord da bussen forlot Hanoi sentralstasjon. Bussen hadde seter til 46. God plass. Setene var dessuten bakoverlent, slik at man kunne sove om man ville det. To britiske jenter poppet sovemedisin og sov de 26 timene turen tok mer eller mindre non stop.

Fjellene i Laos.

De øvrige passasjerene og jeg ble derimot godt kjent, der vi var vitne til lugubre stopp midt på natten, esker som ble lesset av og på, og tollposter hvor betjenter i uniform ble tilbudt sigaretter fra vår sjåfør, som skamløst kastet seg ned på kne foran dem. Om det var tilfeldigheter eller konspirasjonstankene fra mistroiske hoder er vanskelig å si, men vi som var passasjerer var overbevist om at det var med overlegg bussen stanset med de blondeste passasjerene godt synlig. Disse mistankene ble ytterligere bekreftet de gangene overnevnt knelende sjåfør pekte på de blonde turistene i vinduet. Tyskeren foran meg fniste og mumlet noe om Røde Khmer.

Da vi kom til grensen til Laos måtte alle ut av bussen. Bagasjen fikk ligge igjen i bussen, men selv den ble flyttet rundt i bussen. jeg hadde kjøpt visum på forhånd, men de andre kjøpte visum på grensen. Så gikk vi de 500 meterne på grusveien og plutselig var vi Laos, og kunne gå ombord i bussen igjen.

De siste timene før bussen var fremme i Luang Prabang, ble jeg plutselig invitert frem til forsetet av bussen. Jeg ble tilbudt te, og sure plommer. Da den eneste tekoppen på bussen var i bruk av hele besetningen, takket jeg ja til sistnevnte. Selv om vi hadde begrensede fellespråkkunnskaper ble samtalen hyggelig. De samme mennene som hadde slengt stygge kommentarer til resten av reisefølget og sparket borti de samme bemerkelsesverdig mange ganger, fant frem ekstra puter til meg, så jeg kunne sitte ekstra godt. De fortalte stolt om deres lønninger (750 kroner i måneden) og så på meg med bekymret mine da de oppdaget at jeg var steingammel og fortsatt barneløs. Vietnameserne var empatiske sånn sett.

I Luang Prabang ga crewet meg high five og hjalp meg med både skateboardet og kofferten min, var ufine mot guttene i reisefølget, og tutet, før de raste nedover veien og ute av syne.

[Om å reise til Hanoi.]

Jeg gjorde ferdig masteren min og stakk til Hanoi, Vietnam. Jeg drømte om foodcation, backpacking, soloreising og strandslacking. Det ble det, i tillegg til en hel del andre ting.

Rett før jeg dro sendte jeg mail til en vietnamesisk jente jeg var på minnemarkering i Hiroshima med i 2011, uvitende om hvor i verden hun var, eller hvor i Vietnam hun var fra. I det jeg gikk på flyet fikk jeg svar om at hun var tilbake i Vietnam og hun bodde i Hanoi. Ville jeg bo hos henne en natt?

Jeg takket selvsagt ja, og endte opp med å bo der en hel uke.

Den første natten hadde jeg booket meg inn på hostell i French Quarter, et område fullt av gaterestauranter, markedsboder, scootere og backpackere. Jeg la fra meg kofferten på hostellet og gikk til nærmeste restaurant og bestilte omtrent alt på menyen.

Teselskap i kommunistuniformer.

En av Hanois spesialiteter er eggekaffe, en slags tiramisu i væskeform, om du vil. Det sies at det en periode var melkemangel i Hanoi, og en kaféeier pisket egg som en slags erstatning. I dag serveres eggekaffe på de fleste kafeer i Hanoi. Kaffen er kullsvart, eggeskummet er fløyelsmykt og det hele søtes til med kondensert melk. 

Den franske kolonitiden etterlot seg en sterk kafékultur. Mens det i nord drikkes mest kaffe, er tekulturen mer utpreget i sør.

Stereotypisk gatebilde fra Vietnam.

Selv om området heter det franske kvartalet, preget den vietnamesiske nasjonalismen gatebildet. 

Fangerom for vietnamesere i Hoa Lo Prison.

Jeg besøkte Hoa Lo Prison, som ligger praktisk talt i Hanoi sentrum. Franskmennene brukte fengselet til å bure inne vietnamesere som gjorde opprør mot kolonimakten. Siden ble det døpt Hanoi Hilton av de amerikanske krigsfangene som satt der under Vietnam-krigen. Museumet var verdt et besøk, for det er svært godt vedlikeholdt, men en viss form for forhåndskunnskap om Vietnams historie anbefales, da propagandamaskineriet virkelige har gjort seg flid med plakatene: "Lykkelige amerikanske soldater feirer julen, en feiring mer storartet enn hjemme!"

En gaterestaurant av enkleste sort: båret på skuldrene. En liten minigrill til venstre, og baguetter, sauser og krydder på den andre siden. 

Ispause ved Hoàn Kiếm Lake.

Mangoselger i det franske kvartalet.

Jeg fikk et veldig godt forhold til moren i familien. Hun fortalte om hvordan hennes mor hadde vokst opp under svært gode kår i Thailand, for deretter bli sendt tilbake til Vietnam alene som 16-åring, av foreldrene som ville hun skulle lære litt vietnamesisk kultur. Kort tid etter brøt Vietnam-krigen ut, og det ble umulig å komme seg tilbake. Hun giftet seg med en mann og fikk tre barn. Mannen ble voldelig, og til slutt orket hun ikke mer. De ble skilt mens barna fortsatt var små, i et den gang fortsatt svært konservativt Vietnam. Ingen familie i nærheten og et ellers lite nettverk gjorde de påfølgende årene tøffe. Det var allikevel ikke de som hadde det verst, fortalte moren videre. Familien i Thailand sendte gaver via Hongkong, selv om bare en liten brøkdel av leveransen kom frem etter at alle mellommennene hadde tatt sin del av kaken.

Mens vi snakker om kommunismen, venninnen min tok meg med til en av Hanois hippeste kafékjeder, Cong Caphe. Kjeden har fem (seks?) filialer i Hanoi. Den er startet av en lokal kunstner, og skulle egentlig være et spydig sleivspark til hva den vietnamesiske kommunismen er blitt, og ble innredet i kommunistisk stil. Det ble dårlig mottatt av myndighetene, og nå er kafeene i stedet innredet i Vietnam-krigstil, som om det er noe bedre.

Kafeen serverte ørten typer kaffe og solsikkefrø. Vi bestilte kaffe med kokossorbet.  

Foreldrene til venninnen min hadde henholdsvis en mastergrad og en doktorgrad i kjernefysikk fra Russland. Begge to var medlemmer av kommunistpartiet, selv om det muligens var partigodene snarere enn sosialismens verdier som lå til grunn for dette. Vietnam har endret seg siden Ho Chi Minh kjempet for likhet og brorskap. Som venninnen min sa, "Det er interessant å se Vietnams utvikling. Mormor måtte lære seg fransk, min far lærte seg russisk, jeg lærte meg japansk, men mine barn kommer nok snakke kinesisk."

Gatepho med venninnen min. Oh. My. 

Jeg fikk eget rom med utsikt. Det er mitt longboard du ser der, ja. I fall du skulle være i tvil: Sørøstasia er ikke spesielt skatevennlig. 

Provisorisk gatefrisør utenfor Hanoi

Nok en ting Vietnam er kjent for: grisekjøring.

Spennende meny.

Gatene i Hanoi var fulle av provisoriske kjøkken frem til klokken ti, hvor alt plutselig stengte.

Jeg ble der helt til 17. mai, og tok like så godt med meg datteren i huset til den norske ambassadeboligen for feiring. Både vi og taxisjåføren slet med å finne veien, men vi rakk i det minste siste rest av barnetoget.

Pyntet til fest.

Rundkjøringen hvor det første kommunistflagget i Hanoi ble heist.

Det egentlig Hanoi Hilton, som forøvrig bare blir kalt Hilton, grunnet den litt uheldige historiske konasjonen. 

Hotel Metropole Hanoi, det historiske hotellet kjent fra blant annet Graham Greenes The Quiet American. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om hverken boken eller filmen da jeg ble dratt med inn, men det er jo noe å skryte av i ettertid.

Det kjente dukketeateret, Thang Long Wang.

St. Joseph's Catedral i Hanoi. 

Vietnamesisk hverdagsfrokost: Varme baguetter, enorme avokadoer fra familiens gård i Dalat, svart kaffe, bananbrød og hjemmelagd mangosmoothie. 

Ho Chi Minhs Mausoleum

Som enhver god kommunistisk leder, ligger også Ho Chi Minh balsamert i et mausoleum. Om man bare står opp tidlig nok, kan man fortsatt gå på likskue. Det er selvsagt strenge regler rundt dette, inkludert kleskode og bildeforbud. Etter å ha besøkt mausoleet, kan man besøke Ho Chi Minh museet, og også gå rundt i huset han bodde i.

Vietnamesiske soldater drikker Coca Cola i Ho Chi Minhs hage.

Soldat på Ho Chi Minh tour.

Utvalget suvenierer solgt på Ho Chi Minh museet ville nok fått lederen til å snu seg i graven. 

Tempelet i hagen til Ho Chi Minh, kommunistlederen. Hikst. 

Ho Chi Minh-statue.

Selv om kommunister visstnok skal være ateister, henger det fortsatt igjen mye religiøse tradisjoner. Her er familiealteret, godt plassert i midten av stuen. Da jeg skulle dra, var moren bekymret for at jeg ikke hadde med meg nok mat (jeg hadde det) og plukket med seg noen av mangoene egentlig ofret til hennes egen mor og farens grandtanter. 

Deler av middagen laget til meg kvelden før jeg skulle dra.