[Om betydningen av et vakkert ansikt.]

Skolens karrieresenter inviterte til jobbsøkerseminar. "Kult," tenkte jeg, og åpnet mailen, bare for å innse at dette ikke var helt det jeg var ute etter.

Jobbsøkerkurset består av to deler: den første delen, hvor man får råd om jobbintervjuer og generell karrierebygging. Denne delen er på under en time. Det som sjokkerte meg, var del nummer to, et sminkekurs, hvor man lærer å legge korrekt sminke for yrkeslivet. Dette er ingen spøk, la meg legge frem bevis:

For et norskt hode (mitt) virker dette vanvittig tullete, men i Asia kan utseende være en avgjørende faktor, selv om du kan tingene dine og har gode karakterer. Jeg leser for tiden Factory Girls, av Leslie T. Chang, hvor hun skildrer jenter som går på jobbsminkekurs. Dette gjelder allikevel kinesiske bondejenter med knapt nok grunnskoleutdannelse, som ønsker å lure seg opp og frem i systemet. Jeg ble derfor litt paff da jeg så skolen min inviterte til det samme.

La meg så gi to andre eksempler som neppe ville funnet sted hjemme:

• I Japan farger de fleste håret sitt svart det siste året de går på skolen. Intet firma med respekt for seg selv vil ansette noen som har farget håret, selv om det bare er en tone lysere. 
• Sommeren en koreanske venninne besøkte meg i Shanghai, trosset hun 40 varme grader og gikk med langbukser og langermede blazere hele besøket gjennom. I august skulle hun på jobbintervju til et flyselskap. De hadde en viss utseendestandard, og i Korea er lys hud et skjønnhetsideal. 

Til slutt vil jeg trekke frem komplimentet en klassekamerat ga meg, den første gangen vi hadde en ordentlig samtale:

"Ay-yo, Tine, du er for pen til å være smart."

Og så ga han meg et selvtilfreds glis, sikker på at han hadde nailet samtalen med den hvite kvinnen.