[Om den hvite elefanten.]

Som eneste hviting på kullet mitt, pleier de fleste å spøke med at jeg er den eneste som virkelig aldri kan skulke timen uten at det blir latt merke til. 

Noen ganger, er det allikevel noen som går til sitt ytterste for at jeg ikke skal føle meg annerledes.

Lærer: Hvem her skjønner mandarin?

Han så bare på meg. Jeg rakk opp hånden. Ingen av de 35 andre i klassen gjorde det, men de var egentlig ikke spurt heller. Læreren min virket allikevel litt flau da henvendte seg til meg.

Lærer: Nei, jeg spurte om hvem som kan mandarin.
Tine: Ja, det er det jeg prøver svare på.
Lærer: Hm. Å ja. Vel. Ok. Vi får fortsette på engelsk da.

Og sånn var den timen.

[Hands on approach to the future.]

Earlier this month, I went on a study trip to Cambodia. We spent hours walking through the beautiful ruins of Angkor Wat, explored the devastating remains of Red Khmer's violent rule in the killing fields, and stuffed our faces at more dinner buffets in a week than I would usually do in a year. Still, the grossest contrast to my ordinary life, was when we decided to get a cheap massage. In the classic stingy tourist way, I opted for a place in a tourist marked, expecting someone to finally rub the sourness out of my poor shoulders before I went back to our four star-hotel.

I was so disgusted by myself after the treatment I ended up secretly jamming the last few dollars I had in my wallet to my masseuse, making sure her boss did not see it, and silently vowing to never get such a cheap massage again. The girls working there seemed so young. My friend and I guessed they were 13 or 14 years old, despite them insisting on being much older. The quality of the massage was awful, but that was because it was performed by someone who didn't want to be a masseuse.The masseuses were constantly giggling at the white elephant in the room, namely me, their tiny hands checking their phones more than touching me. It was okey. Sure enough, you can probably find millions of people working under much worse working conditions, but in the end, I still felt like I was taking advantage of them.

Here's the article I turned in after I came home. Photos are borrowed from my classmate Myto Tong.
-------


An Un, 25, works at an outdoor massage parlor on Pub Street in Siem Reap, Cambodia. Popular among tourists, an hour-long full-body oil massage costs US $8.

A large fluorescent sign states that during happy hour, the price is US $5 and includes a free beer.

A couple of Europeans in their 20’s laugh at the sign, pointing out the price difference to that of home. Un does not react; she has heard how cheap her work is many times before.

Un went to massage school for a year and has been working as a professional masseuse for a few months. “My father and mother wanted me to marry a 34-year-old man, but I said I wanted to go to school,” she said.

She likes the job, although her favorite part is practicing English. If she talks more with the customers, they might tip her a few extra dollars.

“My dream is to move to Thailand or Europe, so I can make more money. Now I speak some Thai; maybe I can also learn better English,” she said.

The third of eight children, Un still lives with her family in Siem Reap. At home, she says she is known as the one who went to university. At work, she is simply known as number 11.

Customers are led into a small room with closed curtains and a red mattress, stained with oil. Un says she massages between five and 10 customers per day. That adds up to around 12 hours of work, which she does seven days a week.

Cambodian labor law states that workers should have minimum one day off per week. Un said she has two days off per month.

While garment workers have a legal minimum wage of US $128 a month, the rest of Cambodia’s workers often labor for less.

Un does not want to say how much money she makes, but said the pay is much better than when she was still going to school.

Now, she gives most of her income to her father, a farmer. Her mother was hit by a motorcycle a few years ago, Un said. She survived the accident, but lost an arm, making it difficult to do any work on the farm.

After the accident, both of Un’s older sisters were married off to relieve some of the financial pressure in the household. Un’s earnings as a masseuse make her a main provider for the family.

“I give my father some money so he can pay for my younger brother’s and sister’s education,” she said. “School is important.”

[Om Myeng-dong.]

Etter å ha tilbragt store deler av dagen på spa, følte jeg meg forberedt på å bruke resten av dagen på å kjøpe meg noen litt mer funksjonelle vinterklær.

Det er fem år siden jeg var i Seoul sist. Selv om Korea fortsatt er Korea, så det har skjedd en del ting. Politisk har Japan og Korea blitt mindre gode venner, økonomisk har wonen slitt, og naboene i Kina har fått betraktelig større kjøpekraft. Dessuten har Korea som varemerke blitt kult.

Seouls største handleområde, Myeng-dong, var fullt av japanere forrige gang jeg var der. Man så skilt på japansk og butikkekspeditørene snakket flytende japansk. Nå snakket butikkarbeiderne kinesisk, og det såpass godt at selv jeg følte det var mye mer praktisk å bruke kinesisk enn engelsk. Kineserne reiser nemlig til Korea for å kjøpe kosmetikk slik nordmenn reiser til Svinesund for å kjøpe kjøtt: I kilovis.

Kinesiske forbrukere vet at kinesisk kvalitet ikke nødvendigvis betyr god kvalitet. I Kina kan du få kjøpt alskens sminke, men mye av det er piratkopier, og når fabrikkeiere synker så lavt som  å  forgifte morsmelkerstatning, da er det lett å bli skeptisk til andre varer.

Koreansk kvalitet har kineserne derimot fullstendig tiltro til. Jeg skal ikke gå inn i en lang liste av sminketester, men tro meg når jeg sier at sminken er bra, og den er latterlig billig.

Myeng-dong er et hav av butikker, som hovedsaklig selger sminke. Det er innkastere som deler ut handlekurver med gratis vareprøver for de som kommer inn i butikken, og de som jobber der, fotfølger gjerne kunden til man når kassen, hvor man betaler og gjerne får et drøss av vareprøver til. Den intime salgsteknikken var i drøyeste laget for meg, men den var derimot tilsynelatende svært effektiv på kinesiske kunder. Nå skal det sies at om man har planer om å kjøpe koreansk kosmetikk i gave til hele din utvidede slekt, da er det kanskje greit å spørre betjeningen om hjelp.

Koreanerene kjenner kundeskaren. Det selges 120-pakninger med ansiktsmasker, 20-pakninger med maskaraer, og 20-pakninger med håndkrem. I starten syntes jeg det var absurd at det ble solgt i så store kvanta, men så oppdaget jeg hvordan hordene med kinesere som storhandel. Uten å overdrive, enkelte kinesiske kunder gikk med plastsekker med kosmetikk.

Men Myeng-dong er mer enn kosmetikk. I tillegg til sminke, selges det også en del andre mer alternative skjønnhetsprodukter, av ulike formater. Denne butikken har spesialisert seg på... vel, jeg er faktisk ikke helt sikker.

Og det er klesbutikker og restauranter og alt annet. Om kvelden åpner det seg matboder som selger tteokbokki, grillspyd og annen gatemat for en billig penge. Fordi jeg holdt på å fryse meg halvt fordervet, valgte jeg å først spise meg varm på suppe og tteokbokki. Deretter ble jeg litt blendet av alle sminkebutikkene, og så var plutselig klokken blitt altfor mange til at jeg hadde hverken tid eller ork til å se meg om etter vinterjakke, og jeg dro tilbake til hostellet.

[Om koreanske spa.]

Til tross for egenerklært status som klimaflyktning, jeg gjorde et unntak i desember. En koreansk venninne inviterte meg til Seoul før hun begynte å jobbe for fullt. Jeg er en sucker for Korea.

I god tro om at jeg ville utføre fornuftige valg av hva reisedestinasjoner angår det kommende året, pakket jeg selvsagt ingen kuleisolerende klær da jeg vendte snuten mot Hongkong i august. Jeg visste at Seoul kom til å være kaldt, så jeg slang derfor det lille opplaget av varme klær jeg har akkumulert over de siste månedene i kofferten min og innbilte meg selv at det neppe kom til å være så ille.

Da flyet mitt landet halv seks om morgenen til -14 grader celsius, skjønte jeg at det kom til å bli så ille. Så jeg gjorde det enhver opplyst person i Seoul ville gjort i slik elende: jeg dro på spa.

En av de tingene jeg virkelig vil anbefale en vinterturist til Korea, er faktisk et besøk til et koreansk spa, eller jjimjilbang, som det heter på lokallingo. Det innebærer riktignok at du legger vekk det du har av blygsel og angst over selveksponering av egen kropp, men er du villig til det, er jjimjilbang noe av det beste du kan gjøre mot deg selv.

Av praktiske hensyn valgte jeg å gå til Silloam Sauna, det lå i umiddelbar avstand fra togstasjonen, og er kjent for å være greit for utlendinger. Klok av tidligere skade, språkforviklinger er betraktelig mye mer frustrerende når man står der splitter naken.

Et koreansk spa er litt annerledes enn for eksempel Farris Spa. Et koreansk spa innebærer at du (som regel) tar med deg selv det du trenger av såper, sjampo og lignende, og henger på spa i opp til 24 timer, helst som en slags familiebegivenhet. Avhengig av når på døgnet du kommer, koster det mellom 70-100 kroner i inngang, noe som gjør det til en relativt rimelig, og derfor også vanlig, overnatting i Seoul for de som ikke bor der fast. De spaene som er kjent for turistene pleier å ha et eget område hvor man kan sette fra seg bagasje og lignende, i tillegg til at man selvsagt får et eget skap til å låse inn verdisaker.

Så hva gjør man?

Når du kommer inn, får du en nøkkel til nøkkelskapet ditt, et lite håndkle og en pysj. Først kler du av deg alle klærne, og går ned i selve vaskeområdet. Vaskeområdet består av lave fliselagte hyller med speil og dusj. Ta en plastkrakk og en plastbalje, sett deg ned og skrubb deg hudløs. Dette er veldig viktig, fordi koreanere ser på det som ekstremt skittent om du ikke gjør det før du setter deg i boblebadene. Alternativt kan du få en av de gamle damene som jobber der til å gjøre det for deg. Det koster omlag 100 kroner ekstra, og er en service man kanskje bør være litt mentalt forberedt på. Jeg var ikke selvsagt ikke det.

Etter å ha, trodde jeg selv, skrubbet meg så hardt som overhodet var mulig, vasket håret mitt to ganger, (vasket plastkrakken og plastbaljen jeg selv hadde brukt!) plasket rundt i de ulike varmebadene, og torturert meg selv med en saltskrubb i en badstue, tenkte jeg at det var på tide å tre utenfor komfortsonen. Jeg meldte interesse for en kroppskrubb. Etter en stund, kom en eldre dame og sa at det var min tur. Det mikroskopiske håndkleet mitt var forlagt på en helt annen side av lokalet og siden alle de øvrige koreanske besøkende var veldig bevisste at utlendingen skulle skrubbes, valgte jeg å la det være. Angeren skulle melde seg umiddelbart.

Så lå jeg der, i fødselsdrakten min. Beina var tvunget i uforutsette vinkler og en dame eldre enn begge bestemødrene mine tilsammen iført gjennomsiktig matchende undertøy raget over meg, mens hun sakte gjorde ende på mitt største organ med en godt saltet svamp. Alt ble skrubbet ned, og med det, la meg virkelig understreke alt. Om du lever i den forståelse at brasiliansk voksing er den mest intime ulugubre tjenesten på markedet, la meg avsette den barnetroen med det samme. Saltskrubb med koreanske bestemorhender er dessuten ekstremt smertefullt. Jeg hylte, hun lo, og de andre gamle damene heiet begeistret da de oppdaget at jeg fortsatt hadde skille etter sommerens iherdige solslikking. Jeg hadde ikke det en halvtime senere, for å si det sånn. Den eneste trøsten var at huden min var så rødflammet etterpå at ingen kunne se de stolte tårene mine. Jeg forlot premissene med halen mellom beina, mens den eldre damen tok av seg undertøyet før hun tok seg en dukkert.

Jeg vasket håret mitt nok en gang, før jeg gikk inn på et annet rom for å smøre inn den nå smekre kroppen min med alle de ulike hudkremene satt frem. Jeg gikk deretter opp i skifterommet og kledde på meg den utdelte pysjen, og videre opp til fellesarealene.

Dette er den beste delen med koreanske spa: det er så utrolig mye å gjøre. Dette spaet hadde ulike varmerom, oksygenrom, sovesaler, rom med te, rom med krystaller, treningsrom, TV-rom, spillrom, datarom... Du skjønner greia. Dessuten er det en juicebar og en koreansk restaurant. Jeg spiste en bedre lunsj og la meg til å lese i et rom med oppvarmet sand.

PS!

• Jeg har ingen bilder fra spaet, kuldesjokket var for stort, og deretter kultursjokket, men om du er i Seoul og vil på spa, finner du dette spaet ved å dra til Seoul stasjon, og gå ut utgang 3. Gå forbi Lotto kjøpesenter og kryss så veien. Det er ikke langt, med mindre du velger å ignorere dette, og følger reisebeskrivelsen i Lonely Planet i stedet. Den er nemlig helt fullstendig feil. 
• Dette er som sagt et spa som er populært blant turister, mine koreanske venner hadde derfor ikke hørt om det, men det er allikevel hovedsaklig koreanere som går her, så jeg antar det er legitimt nok. Fordelen er at de er til et visst punkt vant til at folk ikke snakker koreansk, og de er også mer villige til å forklare deg hva du skal gjøre, i stedet for å vike unna. En eldre engelsktalende dame som bodde fast på dette spaet, tok på seg rollen som guide for meg. Praktisk da jeg sto der naken og rådvill og lurte på hvordan jeg skulle bestille en kroppskrubb, muligens ikke så nødvendig da hun fortsatt ble stående mens jeg fikk innsiden av lårene mine forsøkt høvlet bort.

[Om frie medier og internettsensur.]

- For ikke å snakke om dette.

Læreren vår viste et eksemplar av Charter 08 på overheaden. Det var første time etter juleferien, og vår nye kinesiske lærer forsøkte kartlegge bakgrunnskunnskapen til klassen. Klassekameratene mine sukket nesten litt oppgitt da de nok en gang ble spurt om de hadde hørt om det hun kalte “massakren på Tiananmen i 1989” (som regel referert til som ”Studentbevegelsen 4. juni" av de i klassen). Få deler av kinesisk historie har fått bevilget en større del av pensum det siste halvåret, selv de få som kanskje ikke kunne så mye om det i september, har fått det inn med teskje. Selvsagt hadde man hørt om det. Noen få rakte opp hånden da de ble senere spurt om det var noen som ikke hadde besøkt områdene dekket av Occupy Central i Hongkong. Alle visste at Instagram hadde blitt blokkert på fastlandet og WeChat sterkt sensurert som følge.

Denne boken Charter 08 virket derimot ny for de fleste. Enda det var en kinesisk utgave, var tittelen ukjent, avslørte plutselig klimpring på flere titalls tastaturer. Det overdøvet lærerstemmens videre tale om Nobel fredspris, og om den reele kostnaden av ytringsfrihet. Skjønt, jeg velger å reservere påståeligheten min litt her. Det var nemlig ingen som sa noe. Kinesiske studenter har en sterk konkurranseånd. Mange stiller ikke spørsmål av frykt for å ikke vise hva de ikke vet, hverken ovenfor læreren eller for øvrige medstudenter. Jeg hvisket  “Liu Xiao Bo” til hun jeg satt ved siden av. Hun tenkte seg om tre ganger før noe tydeligvis demret for henne, og hun skrev fort ”Charter 08” i en notatbok.

Alle i klassen har nemlig hørt om Liu Xiao Bo, selv om de fleste av grunner jeg til nå ikke helt har forstått, tilsynelatende synes Edward Snowden-historien er betraktelig mer interessant. Da jeg forsøkte ta opp nobelprisutdelingen i desember, ble det møtt med svar som, ”I Kina er det ikke så mye snakk om det,” eller ”Jeg har ikke lest noen av bøkene til han forfatteren,” uforstående til at jeg ønsket å diskutere noe annet enn litteraturprisen. Kan det hende at de bare ikke vet hva Liu Xiao Bo har gjort?
 

Helt ærlig, jeg vil si det er greit. 

I juleferien var jeg på en snartur til fastlandet, for første gang siden 2011. Jeg visste at mange flere nettsider har blitt blokkert siden den gang, men det var allikevel like overraskende som frustrerende å oppleve det selv. Google er blokkert, og det kinesiske motstykket Baidu opplevdes så uvant at jeg like så godt bare droppet nettsøk. Gmailen min var helt utilgjengelig, og praktisk talt alle andre sosiale medier jeg er på like så. Vi erklærte oss tilbake i 2002, dro på spa og tenkte at det egentlig var greit med en total ferie også fra den digitale verden.

Jeg skal innrømme at jeg syntes det var ganske deilig, men jeg var kun i Kina i tre dager. Kinesere og utlendinger som bruker sider som Facebook, Twitter og Blogger er avhengige av VPN for å klatre over den kinesiske internettmuren. Alternative hele nettsider hvor informasjon som ellers ville blitt sensurert skrives med kinesiske tegn med samme ordlyd, slik at det ikke blir fanget opp av det statlige sensursystemet (eksempelvis ville man på norsk kanskje skrevet ”bønder” i stedet for ”bønner”). Men internett med bruk av VPN går tregt, og det er ikke alltid at VPNen funker som den burde.

Det er sikkert mye tull på Internett som det er helt greit at kineserne går glipp av, men sensur skaper isolasjon fra verdenssamfunnet i denne nettopp denne informasjonsalderen hvor vi opplever at Internett gjør verden mindre og mindre. Isolasjon stopper informasjonsflyt. Problemet er ikke at klassekameratene mine ikke skjønner alle de popkulturelle referansene jeg kan finne på å slenge rundt meg. Det oppstår når de får i oppgave å skrive en stil om behovet for sensur for Charlie Hebdo med utgangspunkt i situasjonen i eget land. Når de vet at staten knebler, uten at de får vite hva som ikke får bli sagt.

De fleste kinesere på sosiale medier bruker kinesiske plattformer av rent praktiske hensyn. Alle vet at det foregår sensur. Det er langt i fra en statshemmelighet. En venninne sa at innleggene hennes på Weibo ble sensurert ganske ofte, men at hun ofte glemte hva hun la ut, og klarte derfor ikke helt å ha oversikten over hva som forsvant

Tilbake til klasserommet vårt, jeg var ikke overrasket over at klassekameratene mine ikke hadde hørt om Charter 08.  Hvor mange i Norge bruker egentlig noen nevneverdig energi på å skaffe informasjon som er hemmeligstemplet av ulike grunner? Jeg, som ikke en gang gadd å måtte scrolle ned til neste side med treff på Baidu for å finne det jeg var ute etter, ville sannsynligvis neppe imponert selv.

Som en del av studieturen vår til Kambodsja, besøkte vi Phnom Penh Post, i tillegg til flere andre nyhetshus. TV-kanalen vi besøkte sa rett ut at de ikke ønsket vi la ut noen av bildene vi la ut, av frykt for at de viste noe upassende. På vei tilbake til hotellet spurte jeg en fyr i klassen hva han hadde fått ut av besøkene.

- I Kambodsja har de frie nyhetskanaler, sa han.

Begrepet "frie medier" kan være relativt i Asia.

[Om den kinesiske buffeen.]

Tjue kinesere, en brite og en nordmann går inn på en buffeet-restaurant. Så gikk nordmannen ut igjen.

Nei da. Men neste gang tror jeg at jeg i det minste skal vurdere det, for det har vært ekstremt overveldende.

Fakta: Kinesere er et matglad folkeslag. Jeg har klassekamerater som hilser meg ved å spørre om jeg har spist når jeg kommer til timen. Om en ting er erklært spiselig, uavhengig av hva det er, er reaksjonen stort sett "Å, hva smaker det? Kan jeg få smake?" Dette aller helst i situasjoner hvor jeg helst ikke vil vite hvordan man bør konsumere objektet en gang. Påstand: Kinesere spiser alt med bein med unntak av bord og stoler, og særlig på buffet.

Fordi vi var et reisefølge bestående av nesten bare kinesere, hadde reisebyrået reservert restauranter til så og si alle måltidene våre. Med få unntak var restaurantene av typen buffet. Menyen var alltid helt eller delvis også kinesisk. Kineserne har vært i Kambodsja i mange hundre år, og det er fortsatt en større brøkdel av landets innbyggere, så det er ikke merkelig i og for seg at det er noe kinesisk mat, men alvorlig talt, en hel uke kan være litt i drøyeste laget for et norsk matvrak. Det er ikke selve menyen jeg skal ta for meg, men jeg vil bemerke at det nok var en gryende mattrøtthet som reddet meg fra en ekstrem frustrasjonseksplosjon, og dermed totalt tap av ansikt.

Kinesere har en litt annen kultur når det kommer til buffet enn det vi har i Norge:

• Man legger fra seg kameraet når man er på buffeet. Dette er den eneste tiden en kinesisk turist ikke tar bilder, da man ikke har tid.
• Det er ikke et kinesisk ord for køkultur. Ihvertfall ikke for den vestlige forståelsen av ordet. Kineseren spisser albuene og forsyner seg nonsjalant fra hvor han eller hun vil, uavhengig av hvem som står rundt rundt en.
• Selvsagt har man i Kina også lov å gå to ganger, men det er gjerne fordi kineseren går mange ganger første runde for å kunne få med seg alle tallerkenene med mat man forsynte seg med på første runde. 
• En kineser tar ikke bare én ting om han er usikker på hva det er, han sørger for å ta med seg nok til at hele bordet kan få smake. Dette gjelder alt på buffeen. Bygg i høyden, så får du plass til mer.
• At alle forsyner seg med minst dobbelt så mye som man planlegger å selv spise, resulterer ofte i at det fort blir tomt for ting på buffeen.
• Dette er en ond sirkel. Kineseren vil jo nødig gå glipp av noe, så da er det bare å forsyne seg med mye mer enn det man antar at man selv orker å spise.
• Det er ikke uvanlig at kinesiske familier fordeler hvem som henter hva, eksempelvis: en som henter bare ris, en som henter bare reker, en som henter bare salat. Når du tenker over det, så er det faktisk ikke så upraktisk. Det er jo mye hyggeligere å spise sammen, enn at hele familien løper hver sin vei for å hente mat. Mindre travelt er det også.
• I Kina har man tradisjonelt sett ikke satt av en del av måltidet til dessert. Det er riktignok ikke uvanlig ved middager at man får servert frukt etter måltidet, men det betyr allikevel at mange kinesere har et noe uortodoks forhold til desserten, om man skal se det med strenge vestlige skikk og bruk-briller. Tatt øvrige punkter i etterretning i tillegg, er det derfor muligens ikke så merkelig at du vil se at kineseren på sin første runde forsyner seg like mye av dessertbordet, som av såkalte forretter og hovedretter. Dette uavhengig av om det er is som smelter, nettopp frityrstekte bananer, eller cornflakes på frosne isbiter som mykner før noen på bordet rekker vurdere om de vil spise dem.
• De neste rundene involverer en gjentagelse av henting av det kineseren har fått anbefalt av andre etter første runde, og dernest henting av eventuell annen mat man kan anta at andre rundt bordet ønsker å smake. 

Jeg har vært på mange buffeer i mitt liv. Mange i Asia, men jeg kan ikke erindre å være en del av det kinesiske bordet. Dette er derfor observasjoner jeg har gjort som en del av fellesskapet. Jeg har blitt nødet kokospannekaker og frityrstekte reker langt etter jeg har spist den ene sjokoladepuddingen jeg rakk å knabbe til dessert i løpet av de samtlige omlag ti buffene vi spiste på turen. Jeg har vært øyenvitne til at kinesere som veier en brøkdel av det jeg gjør, har erklært at de ikke var spesielt sultne før vi begynte å spise, allikevel har tømt tre fullastede tallerkener med mat. En kineser drikker lite til måltidet, noe som riktignok tillater mer plass i magesekken, men det er allikevel et mysterium hvor de legger alt.

Det hører med til dette at vi har stort sett vært på restauranter tilsynelatende myntet på et asiatisk publikum. Ved de fleste anledningene var det bare sannsynligvis bare læreren min og jeg som ikke var født med svart hår i hele restauranten. De andre tilstede hadde de samme spisse albuene som mine klassekamerater. Det var derfor bare jeg som fikk stjålet speileggene jeg hadde bestilt av eggekokken  rett foran nesen på meg. Det var jeg som fikk de frustrerte blikkene fra den vestlige familien som forsøkte gjentatte ganger å få lagt brød i brødristeren innimellom de seks skivene som gjerne ble pålagt av noen fra midtens rike. Det var jeg som fikk tilbudet om å dele den siste biten med ananas med av australsk jente da buffeen var skrapet tom, og det i sedvanlig kambodjansk serviceånd ikke ble gjort et nevneverdig forsøk på å fylle på noe som helt.

Det var også jeg som fikk blikkene som anklagde forræderi da jeg allikevel ble tilbudt nesten uendelige mengder med nyristet loff og bacon, siden det ikke var mer igjen på fatene. Jeg er jo en 中國同胞.

[Om et lite mysterium XLV.]

Folkens, jeg har hatt en fantastisk lang og vidunderlig juleferie. I dag var første dag tilbake på skolen. Det så slik ut:

Jeg har faktisk ikke egentlig noe i mot at skolen begynner igjen, men dagen var grå og det var først da jeg kom hjem at jeg lot merke til at jeg hadde fått med et "end-skilt."

Den siste måneden har jeg vært på shoppingbonanza i Sør Korea, feiret jul i Hong Kong, vært på spa-ferie til Kina, og klassetur til Kambodsja, for å nevne noe. Nå sitter jeg kald og blakk tilbake igjen i Hongkong og gleder meg til jeg igjen skal føle at jeg bor på en tropisk øy. Jeg er da klimaflyktning, tross alt. I mellomtiden skal jeg fortelle om noe av det jeg har sett.

Men først, jeg fikk et postkort jeg har ikke rukket å dele:

"Hei ja!
Du har vært opptatt. Det har forsåvidt jeg også. Det jo vært masse som har hendt dette semesteret. Skal du tilbringe julen i Hong Kong eller drar du avsted?
Selv reiser jeg hjem i julen, om noen timer faktisk. Ikke har jeg pakket heller! Huff. Uansett;
祝你聖誕節好撚快樂! [Ønsker deg en sabla god jul!]

Fra meg."

Jeg vet ikke hvem avsenderen er, men kortet er sendt fra Hong Kong, og i følge sikre kilder, er deler av kinesisken kantonesisk Hongkong-slang en fastlender neppe ville brukt. En svak ledetråd, kan du si.