[Om Myeng-dong.]

Etter å ha tilbragt store deler av dagen på spa, følte jeg meg forberedt på å bruke resten av dagen på å kjøpe meg noen litt mer funksjonelle vinterklær.

Det er fem år siden jeg var i Seoul sist. Selv om Korea fortsatt er Korea, så det har skjedd en del ting. Politisk har Japan og Korea blitt mindre gode venner, økonomisk har wonen slitt, og naboene i Kina har fått betraktelig større kjøpekraft. Dessuten har Korea som varemerke blitt kult.

Seouls største handleområde, Myeng-dong, var fullt av japanere forrige gang jeg var der. Man så skilt på japansk og butikkekspeditørene snakket flytende japansk. Nå snakket butikkarbeiderne kinesisk, og det såpass godt at selv jeg følte det var mye mer praktisk å bruke kinesisk enn engelsk. Kineserne reiser nemlig til Korea for å kjøpe kosmetikk slik nordmenn reiser til Svinesund for å kjøpe kjøtt: I kilovis.

Kinesiske forbrukere vet at kinesisk kvalitet ikke nødvendigvis betyr god kvalitet. I Kina kan du få kjøpt alskens sminke, men mye av det er piratkopier, og når fabrikkeiere synker så lavt som  å  forgifte morsmelkerstatning, da er det lett å bli skeptisk til andre varer.

Koreansk kvalitet har kineserne derimot fullstendig tiltro til. Jeg skal ikke gå inn i en lang liste av sminketester, men tro meg når jeg sier at sminken er bra, og den er latterlig billig.

Myeng-dong er et hav av butikker, som hovedsaklig selger sminke. Det er innkastere som deler ut handlekurver med gratis vareprøver for de som kommer inn i butikken, og de som jobber der, fotfølger gjerne kunden til man når kassen, hvor man betaler og gjerne får et drøss av vareprøver til. Den intime salgsteknikken var i drøyeste laget for meg, men den var derimot tilsynelatende svært effektiv på kinesiske kunder. Nå skal det sies at om man har planer om å kjøpe koreansk kosmetikk i gave til hele din utvidede slekt, da er det kanskje greit å spørre betjeningen om hjelp.

Koreanerene kjenner kundeskaren. Det selges 120-pakninger med ansiktsmasker, 20-pakninger med maskaraer, og 20-pakninger med håndkrem. I starten syntes jeg det var absurd at det ble solgt i så store kvanta, men så oppdaget jeg hvordan hordene med kinesere som storhandel. Uten å overdrive, enkelte kinesiske kunder gikk med plastsekker med kosmetikk.

Men Myeng-dong er mer enn kosmetikk. I tillegg til sminke, selges det også en del andre mer alternative skjønnhetsprodukter, av ulike formater. Denne butikken har spesialisert seg på... vel, jeg er faktisk ikke helt sikker.

Og det er klesbutikker og restauranter og alt annet. Om kvelden åpner det seg matboder som selger tteokbokki, grillspyd og annen gatemat for en billig penge. Fordi jeg holdt på å fryse meg halvt fordervet, valgte jeg å først spise meg varm på suppe og tteokbokki. Deretter ble jeg litt blendet av alle sminkebutikkene, og så var plutselig klokken blitt altfor mange til at jeg hadde hverken tid eller ork til å se meg om etter vinterjakke, og jeg dro tilbake til hostellet.