[Om å være i HK under demonstrasjonene.]

I dag har vært en hektisk dag.
Jeg ble intervjuet av VG i natt. Intervjuet ble lagt ut tidlig i dag morges, og siden det har jeg stort sett flippet meg gjennom ulike sosiale medier.

P4 intervjuet meg via telefon. I det jeg la på ringte TV2. Det intervjuet kan du se mesteparten av her.
Dernest kontaktet NRK alltid nyheter meg. Det intervjuet finner du ved å søke inn på 09:00 nyhetene og så spole frem til ca kl 09:40. Det enkleste om du ønsker oppdateringer fra meg, er å følge meg på Twitter. Jeg skal ut til Admiralty i kveld. Jeg er trygg. Har pakket dykkerbriller og munnbind i vesken. Pappa var bekymret for om jeg fikk nok mat. Til det vil jeg si at HKere er jo fortsatt som kinesere flest. De fleste demonstrantene sitter med andre ord stort sett og spiser.

Studenter ved Hongkong Baptist University forebereder plakater.

På skolen har vi ikke merket så mye til det. Det hang veldig mange plakater på skolen, en del lærere var bekymret for utviklingen. Studenter samlet inn mat og drikke. De lagde plakater de skulle bruke under protestene. En del busser er innstilt, og noen utganger for enkelte t-baner er innstilt inntil videre.

Plakat på skolen. Det står "Student boikotter timen."

Folk er sjokkerte over bruken av tåregass og pepperspray i går. Det er ikke vanlig under demonstrasjoner i HK, som det strengt tatt er ganske mange av. I dag erklærte myndighetene at nasjonaldagens fyrverkeri på onsdag er avlyst, uten at dette ser ut til å bry noen som helst. Det er nok action fra før av.

Studenter klare til demonstrasjon

På vei hjem fra skolen i dag møtte jeg en mann i dress. Han jobbet i bank og kona hans også, men allikevel var det viktig for han å komme seg ut i gatene sa han. Han ville ikke sitte om tyve år og si til sønnen sin at han fulgte nyhetene på tv mens unge folk demonstrerte i gatene.

[Om første dag på Occupy Central.]

Halv to i natt erklærte Benny Tai, lederen for Occupy Central, aksjonen for åpnet.

Det har vært studentdemonstrasjoner hele uken. Fredag toppet det seg, og politiet angrep demonstrantene med pepperspray, og fengslet flere, inkludert lederen for studentopprøret, Joshua Wong. Fra skolen min ble 11 stykker tatt i varetekt, men de ble løslatt i dag. Senere gikk myndighetene ut med en pressemelding og sa at det var flere av deres sikkerhetspersonell som hadde blitt skadet etter at studenter hadde brutt seg forbi sikkerhetssperringer i Tamar, hovedbygningen for myndighetene i Hong Kong.

I dag har området rundt Tamar vært avsperret av politiet. En større gruppe mennesker samlet seg derfor utenfor sperringene. Myndighetene begynte å sperre av samtlige overganger fra hovedveien, både broer og underganger, for å gjøre det utilgjengelig for flere å komme seg til området.

Det var umulig å krysse den flere felts brede motorveien, så folk begynte å samle seg på t-banestasjonene.

Etter en stund begynte begynte mange å løpe. Det er vanskelig å vite hva som skjer når det er så mange folk på et sted. Jeg allierte meg derfor med to demonstranter som oversatte instruksjonene fra de som organiserte demonstrasjonen. Folk hjalp hverandre med å klatre over et to meter høyt rekkverk til en overgang noen hadde brutt seg forbi. Folk ropte "Bryt barrierene!" og "Shame on you!" i takt.

På den andre siden av broen sto folk og delte ut sikkerhetsutstyr mot pepperspray. Man fikk paraplyer, beskyttelsesbriller, regnfrakker og hansker. I tillegg ble det også delt ut mat og drikke. Hong Kong er svært varmt for tiden, så alle gikk konstant rundt og passet på at alle drakk nok vann. Man kunne se demonstrantene som hadde sperret seg inne på Tamar-området, men det var politisperringer i mellom og det var kun presse som i det hele tatt fikk lov å nærme seg området de satt i.

Occupy Central hadde derfor satt i gang en motblokkade. Demonstrantene satte seg i rekker. De ble opplyst om at myndighetene muligens ville erklære demonstrasjonene for ulovlige (noe de i en pressemelding senere også gjorde) og om man var redd for å bli arrestert måtte man sette seg lenger bak. Det er verdt å nevne at det praktiske rundt demonstrasjonen er godt organisert.  Det er satt opp en egen SMS-tjeneste hvor man kunne sende kontaktinformasjonen om seg selv, slik at om man ble arrestert, hadde Occupy Central informasjonen slik at de kunne ordne med gratis advokathjelp om det var behov for dette. Kun paraplyer med butte tupper fikk brukes av de forreste demonstrantene, da spisse paraplyer kunne bli tatt for å være truende av politiet og man ønsket å unngå at de kunne bruke dette mot dem.

Plutselig tok politiet på seg hjelmer, og det brøt ut en slags midlertidig panikk. Alle demonstrantene kastet på seg alt av utstyr. Jeg sto der selv med svømmebriller og munnbind. En jente på 17 sa at hun var redd. Hun hadde ikke fortalt foreldrene sine at hun dro til Occupy Central. Men like fort som politiet hadde tatt hjelmene på, tok de dem av og folk pustet litt roligere. På bildet over kan du forresten se politiker Lee Wing-tat holde en appell (ved det røde trafikklyset) mens politiet står og filmer fra det gule trafikklyset).

Mengden med folk gjorde at internett til slutt kapitulerte. Demonstrantene hadde blokkert alle veiene til Tamar. Dette er fra Gloucester Road, som er en flerefelts motorvei.

Dette er også fra motorveien. På dette tidspunktet var det mennesker overalt og det var vanskelig å komme seg frem. Bussen du ser hadde naturligvis parkert, det var ikke mulig for den å komme seg noen vei. Legg også merke til at de fleste demonstrantene er unge. Mange av de som gikk med megafoner så ut som de neppe var over tjue år gamle.

Det var politi ved alle veiskiller, men jeg var ikke vitne til noen konfrontasjoner mellom demonstranter og politi.

Noen minutter etter at jeg forlot området gikk politiet til angrep på demonstrantene med tåregass og pepperspray. Det siste jeg hørte av nyheter er at politiet er blitt observert med pistoler med gummikuler, men dette er enda ikke bekreftet. Flere metrostasjoner er stengt. Det er anslått at det var 80 000 demonstranter ute i dag. Hong Kong menneskerettighetsovervåkning har fordømt politiets behandling av demonstrantene og har kalt myndighetene et "totalitært styre."

[Om studentstreiken.]

Det er mye i luften i Hongkong for tiden. Jeg snakker ikke bare om den skitne eksosen, men også politisk sett. Jeg skal prøve å gi en kort og overfladisk innføring.

Som en del av oppgjøret etter at britene vant opiumskrigen, fikk England HK, en liten fiskelandsby langt unna Beijing, og uten noen reel verdi for kineserne, som hadde sitt å stri med nord i landet. Dronning Victoria digget det. Det passet henne ypperlig å ha et sted å sette opp en sjøhavn i Sørøst-Asia, rent praktisk sett. Britene bygget og utvidet og da Mao kom til makten i Kina i 1949, ble de enige om at de skulle få beholde øya i femti år til. Senere har det kommet frem (jeg har ingen kilde på dette, så du får ta det for god fisk) at kineserne hadde nok med å bygge opp et nytt land, og at de så på det som en helt ok deal at britene skulle fortsette å "klargjøre" HK økonomisk, sånn at når de til slutt fikk HK tilbake, skulle det gagne Kina.

I 1997 ble HK kinesisk. Det har ikke vært helt smertefritt, mange flyttet for godt, og det er den dag i dag fortsatt svært mange innbyggere som daglig vurderer å dra. Tidligere goder som britiske pass, kontra de nå kinesiske passene har eksempelvis vært et problem mange syntes var vanskelig å miste. Avtalen mellom England, HK og Beijing var allikevel at det skulle være "ett land, to systemer." Altså, at HK skulle få beholde sitt pseudo-demokrati, og fastlandet skulle fortsette med kommunismen.

I 2017 skal det være valg over nye ledere i HK. Det har vært mye diskusjon om nøyaktig hvordan dette skal gjennomføres. I august kom det en melding fra Beijing om at de ville nominere en gruppe mennesker, og at det er bare fra denne gruppen at HKere selv kan stemme over at skal styre HK. Det ble opplyst om at alle representantene måtte "elske landet [Kina] og elske Hongkong."

Man kan si mye om dette, men særlig demokratisk er det ikke. Det har vært mange demonstrasjoner, ledet av en gruppe som kaller seg Occupy Central. Inspirert av Occupy Wallstreet og studentdemonstrasjonene på Tiananmen, har de varslet at det vil være en større demonstrasjon i Central, HKs businessområde, hvor de ønsker å blokkere kontorer for å vise at de ønsker at hvem som vil kan selv stille til valg.

Alle i byen snakker om det, selv om ikke alle nødvendigvis har en bestemt mening. Occupy Central er bevisste om at de ønsker fredelige demonstrasjoner, og at det ikke skal gå utover den økonomiske driften i landet. Byen er jo kjent for business først og fremst, og en trussel om at dette skal ødelegges har ikke vært tilstede. Det er ikke satt noen spesifikk dato for selve Occupy Central, men det er mye spenninger, og hver helg er det mindre demonstrasjoner som opptakt til det hele.

Parallelt med dette har man klart å mobilisere studentene. HKs studenter har tradisjonelt sett ikke vært spesielt interesserte i politikk, men ledet an av 17-årige Joshua Wang har det vært en endring.

De første ukene etter skolestart var det vanskelig (for den som kan lese kinesisk) å ikke gå glipp av hva som var i ferd med å skje:

Store bannere var hengt rundt omkring på skolen, med oppfordringer om å boikotte timer, og at de selv ønsket å velge hvem som skulle representere dem.

Nå er dette fortsatt Asia, og alle våre timer har obligatorisk oppmøte, så strengt at om jeg ikke har legeerklæring, må pappaen min ringe til skolen og si hvorfor jeg ikke har vært der. Skolen gikk derfor tidlig ut og sa at de anså en skoleboikott som en del av Occupy Central som gyldig fravær. Noen av lærerne har også tilbudt seg å holde ekstra forelesninger slik at man kan ta igjen tapt undervisning, en interessant mulighet om du ønsker å bidra med sivil ulydighet og allikevel spille med sikre kort. Men det er allikevel svært revolusjonerende at en skole i Kina tillater studentene å demonstrere.

På kullet mitt er det én jente fra HK. Hun var usikker på om hun skulle delta i boikotten, og var i utgangspunktet overrasket over at jeg var så interessert i temaet da jeg spurte henne. Resten av kullet mitt er fastlandskinesere, som har sine daglige kamper med en by hvor innbyggernes favoritttema stort sett er at de ikke kan fordra fastlandskinesere. De er litt nysgjerrige på det som skjer, men det er jeg som må ta opp temaet. De har liten tro på demonstrasjonene og synes egentlig det er ganske unødvendig å skulle i det hele tatt forsøke. Sant og si svarte en klassekamerat at hun trodde de fleste studentene kom til å droppe noen skoleboikott da man betalte skolepenger og "det ville være totalt bortkastede penger."

Mandag var første dag av skolestreiken. Studentorganisasjonen hadde ordnet med busser fra skolen min til The Chinese University in Hong Kong, hvor de streikende studentene skulle samles.

Aller først møttes vi foran skolen, hvor de satte frem Demokrati Gudinnen, en kopi av en statue som sto på den himmelske fredsplass, før den ble knust under studentdemonstrasjonene i Beijing i 1989. Her holder lederen for studentorganisasjonen ved universitet mitt en appell for studentene.

Det var 13000 studenter som møtte opp på den første streikedagen. 24 ulike institusjoner samarbeidet. De ulike plakatene i bakgrunnen viser hvem de ulike gruppene er.

Taket til biblioteket var egentlig forbeholdt media, men en kompis og jeg maste oss til å få komme opp.

Appellene varte i timesvis. De snakket om at de ikke ønsket å være en tredje klasses by. Hongkong var blitt lovet demokrati og dette var brudd på avtalen.

Gule bånd symboliserte streiken, og det ble holdt lignende gule silkebåndsdemonstrasjoner i Australia og i flere andre land også, kunne denne jenten fortelle.

Langs veggene hang studenter opp grunner til hvorfor de ønsket å bestemme selv. Ting som at de ikke ønsket å sitte i baksetet på bilen, til at selvvalg var en menneskerett.

Det var også møtt opp et par kinesiske dissenter, som velvillig delte historier om hvordan de enten hadde blitt banket opp av kommunister i Hongkong, eller som han her, som hadde kjempet for demokrati i Kina og blitt fengslet for det.

Det var mellom femti og sytti frivillige. Lærerne på skolen holdt forelesninger, men også de hadde plakater som viste at de støttet streiken.

For å være en demonstrasjon med så mange mennesker var det en merkelig ro over det hele. Folk gjorde det de fikk beskjed om, det var stort sett å sitte stille. Appellene gikk på kantonesisk, så jeg forstod dessverre ingenting.

Deltagelsen fra de ulike fakultetene var varierende. Noen gutter som gikk på ingeniørstudiene fortalte at det var nesten ingen i klassen deres som deltok. På kulturstudiene var det derimot nesten ingen som ikke deltok. En jeg snakket med kunne fortelle at han hadde valgt å stå på sidelinjen fordi foreldrene hans var redde for at han skulle bli straffet av Beijing om han ønsket å søke jobb ved en senere anledning.

Streiken skal vare en hel uke. De kinesiske klassekameratene mine var skuffet over at det var en såpass rolig demonstrasjon. Det var ikke slik de hadde hørt at politisk aktivisme skulle se ut. De syntes dessuten det var vanskelig å møte studenter som satt og demonstrerte mot landet deres og ta imot kritikken. De er vant til å holde sine meninger for seg selv, og det ble nok svelget en del kameler.

[Om et lite mysterium XLII.]

Jeg lo for meg selv da jeg åpnet postkassen min i dag. Dette begynner nå nye høyder av banalitet.
Jeg har nemlig mottatt nok et postkort sendt fra Hongkong med hemmelig avsender.

Teksten er som følger (oversatt fra tradisjonell kinesisk):

"Hei igjen!
Så glad for at du mottok postkortet mitt! Disse to dagene har månefestivalen passert, jeg vet ikke om du liker å spise månekaker?

Hilsen meg. Igjen."

Jeg liker faktisk ikke så veldig godt månekaker. De er veldig søte og etter den såkalte "kloakkolje-skandalen" som har vært rullet opp de siste ukene, valgte jeg bevisst å ikke spise en i år.

Som vanlig vet jeg fortsatt ikke hvem det er som har sendt kortet. For hvert kort pleier jeg spørre en person enda mer usannsynlig at det ikke er. Hun jeg spurte denne gangen, mente at det ville vært litt rart om hun hadde sendt meg postkort, seks år etter at vi sist hadde kontakt. Til det vil jeg si at dette er rart. Det er heldigvis lov å spørre, om det så er forgjeves.

[Om å bli skilt ut.]

Som nevnt, jeg befant meg i går i gangen i en etasje jeg vanligvis ikke holder til i. Plutselig dukket sjefen for fakultet opp. Han er en ganske fleipete type, så jeg fikk litt panikk da han så på meg gravalvorlig:

Fakultetsjefen: Du. Du er hun norske.
Tine: Jepp. Det er meg.
Fakultetsjefen: Har du fem minutter? Jeg må snakke med deg om noe.

Jeg var tidlig ute og lette egentlig etter et rom jeg kunne slå ihjel en time i. Han dro meg med inn på kontoret til en av de amerikanske lærerne og introduserte meg som hun norske. Også hun sa det var på tide at vi snakket sammen, mens hun nikket bekreftende. Det hadde gått altfor lang tid.

Fakultetsjefen: Hvordan går det egentlig med deg?
Læreren: Er klassen hyggelig mot deg?
Fakultetsjefen: Du er jo en minoritet.
Læreren: Og du er ikke kineser.
Fakultetsjefen: Har du mange venner andre steder i byen?
Læreren: Hvordan fant du oss egentlig? Hvorfor er du her?
Fakultetsjefen: Snakker de andre med deg i det hele tatt?

Alt det vi i Norge aldri ville sagt. Jeg sa jeg hadde det bra. At det var en fordel å være i mindretall. Jeg likte det sånn. Jeg fortalte dem hele livshistorien min (nesten), bare for å underbygge dette argumentet. De lo og forsto. Og så fikk jeg en rekke tips:

- Ikke bli solbrent.
- Ikke surf når det er tyfon.
- Ikke gå på skolen om det er tyfon.
- Gå på bar om det er tyfon. Hva ellers kan du gjøre om skolen allikevel er stengt? (Her fulgte en lang rekke med tips til barer jeg burde sjekke ut.)

Det er nemlig sendt ut tyfonvarsel i byen. Jeg bor i Central, hvor de kunne fortelle at bygningene var ganske godt bygget. Jeg trengte ikke være bekymret for leirskred. Men om det fortsatt var action jeg var ute etter så som sagt, jeg kunne jo bare dra på byen og sørge for det på egenhånd.

Jeg blir ihvertfall ettertrykkelig godt tatt vare på.

[Om det som må til.]

I dag hadde skolen min besøk av Helge Rønning, professor i media fra Universitet i Oslo. Han skulle snakke om Kinas softpower i Afrika, og siden det var en åpen forelesning, tenkte jeg at det kanskje ikke var så dumt å ha med meg.

Jeg hadde lunsj med en klassekamerat og han lurte på hva jeg skulle etterpå. Jeg fortalte om forelesningen, og slang egentlig mest av ren høflighet en invitasjon til han. Jeg hadde ikke regnet med følgende reaksjon::

Kineser: Hmm. Kanskje jeg skulle vært med?
Tine: Ja jøss. Du kan få sitte ved siden av meg.
Kineser: Men, hva er det egentlig?
Tine: Det er et kritisk blikk på kinesiske bedrifters makt i Afrika.
Kineser: Å! Da er jeg med.
Tine: Du misforstår. Jeg prøver advare deg. Det kan være krast mot Kina. Men er du så interessert i Afrika?
Kineser: Fordi jeg vil høre kritikk om Kina.

Vi er jo alle her for å få se verden på en annerledes måte.

[Om et lite mysterium XLI.]

Dette er så absurd. Jeg har fått postkort fra Elisabeth, som har vært på fire dagers kurs i Tromsø. Postkortet i seg selv fikk meg til å smile. Det er så erkenorsk, for været i Tromsø er beskrevet i detalj. Og godt er det, for alle nordmenn vet at en god tur som regel blir bedre med godt vær. En dårlig tur også forsåvidt. Her om dagen ble jeg spurt hva kineserne lurer på når de møter meg. De i klassen min lurer ofte på de samme tingene:

- Hva gjør jeg egentlig her?
Vel, har studert kinesisk, japansk og statsvitenskap. Jeg liker Asia og jeg er uvanlig glad i varmt vær. Dessuten er jeg glad i å skrive, og jeg leser mer nyheter enn de fleste. En master i internasjonal journalistikk med vekt på Sørøst-Asia var et opplagt valg.

- Men hvorfor snakker jeg kinesisk?
Som sagt, jeg har studert kinesisk.

- Kan jeg snakke kantonesisk, slik de gjør i Hongkong?
Nope. Ikke et ord. Ikke har jeg gjort et forsøk på det heller.

- Er det ikke kaldt i Norge/Sverige/Finland/Sveits?
Det er ikke alltid de husker helt hvilket land jeg kommer fra. At Sveits på kinesisk er veldig likt Sverige gjør det hele enda mer komplisert. Jeg sier det er kaldt om vinteren, men at jeg da pleier å gå inn.

- Men kan jeg spise med pinner da? Og liker jeg kinesisk mat?
Etter nesten seks år i Asia, er spisepinner heldigvis ikke noe jeg tenker så mye mer over det lenger. Så legger jeg ut om hvor glad jeg er i kinesisk mat, og da har jeg vunnet hjertene deres. For faktum er at når en nordmann har vært på tur, vil en annen nordmann spørre om hvordan været var. Herlighet, man kan ha dratt til Dubai, og det første spørsmålet man stiller, er allikevel hvordan været var. En kineser vil spørre om maten. Hva man spiste, hvor man spiste den, og bilder av maten er faktisk en generell allmenn interesse. Det er en kulturell greie så innbarket i livene deres at når de møter hverandre, er det en vel så vanlig hilsen å si "Har du spist?" som "Hallo".

Tilbake til dette postkortet mitt. Jeg kjenner fire Elisabether. Fem, om du teller med mellomnavn som egentlig ikke er i bruk. Men det er ingen av dem. Jeg har naturligvis stalket litt rundt får å få en slags bekreftelse på at de ikke lyver, og historiene deres viser seg å stemme.

Det var morsomt Elisabeth. Du tok meg der. Takk for postkort, det er alt jeg kan si.

[Om klasselisten min.]

La oss snakke litt om navn. Ikke mitt eget, jeg heter stort sett Tine. Det er både barnevennlig og språkvennlig. Enkelt å huske er det óg. Jeg mener derfor jeg gjør de kinesiske klassekameratene mine en tjeneste- for ikke å snakke om at jeg, som nevnt, er den eneste vestlige i klassen.

Nei, jeg vil snakke om resten av klassen. De som har kinesiske navn av typen Tanke Hest Grasiøs, eller Konge Velduftende Kraft (fiktive navn)... Kinesiske navn er generelt sett vanskelige å huske om man ikke er vant til dem, også for meg. Jeg kjenner til og med flere norskkinesere som sliter med kinesiske navn. De fleste av lærerne mine er vestlige, og de kan ikke mandarin, noe som gjør det dertil vanskelig å vite hvem de ønsker henvende seg til. Den vanlige løsningen er derfor å skaffe seg et såkalt engelsk navn. La det allikevel være sagt, definisjonen av navn kan være relativt.

Å finne et navn til seg selv kan være en utfordring. Dette er ikke offisielle navn, og uansett så er ikke den kinesiske navneloven så himla omfattende på akkurat dette området. Noen velger navn etter kjendiser de liker - eller kanskje en og annen forfatter. I boken "River Town: Two Years on the Yangze" nevner forfatteren at det var en trend å hete Helen, etter Helen Keller, da hun visstnok var kjent som en ganske kommunistisk orientert dame. Det er mange som heter Helen i klassen min, men jeg er ikke sikker på om det er basert på dette. Det er nesten 20 år siden det Kina han beskriver i boken, og ting har forandret seg.

Ikke så rent sjeldent møter man på folk med navn av et svært uvisst opphav. Av disse kan jeg nevne "Krest" (som Google forteller meg at er et lokalt produkt av Coca Cola på Malta) og "Sice" som eksempler. Sistnevnte betyr seks på en terning, men det var ikke nevnt person bevisst på da han valgte dette navnet, mistenker jeg. Enda vanligere er det å velge seg et substantiv. Her er alternativene mange: Jeg har møtt Girl, Cappuccino, Box og Roses. Jeg har dessuten møtt både en mannlige kaptein på et basketballlag som het Happy, og jeg har møtt jenta Jonas.

Uansett, i klassen min har de fleste et ganske streit engelsk navn. Vi bruker appen WeChat til å kommunisere med utenfor timene. Der har vi laget en gruppe med 100 deltagere. For meg er det nesten blitt et mareritt. 100 deltagere, som selvsagt har valgt et helt tilfeldig og ugjenkjennelig profilbilde. Vi snakker bilder av en fjær, en popstjerne, eller en tegneseriefigur. Ikke har de sine egentlige navn heller. Med noen få unntak bruker de kinesiske kallenavn, som "Blomst Blomst" eller "Kjøttbolle". Noen har emoticons som "Helikopter, svømmende mann, svømmende mann" eller bare ganske enkelt "Stjerne". De som bruker engelske navn, har allikevel valgt å bytte ut det de bruker på skolen med navn som "Struts" eller til og med "Omelett". Eller, som om ikke dette var nok. Enkelte av klassekameratenemine har naturligvis skaffet seg et japansk navn i tillegg, som jo er ganske opplagt å bruke når man er på WeChat. Hvorfor gjør ting enkelt?

Det var med stor ekstase jeg oppdaget hvordan man selv kunne endre navn på WeChats kontaktliste. Allikevel, jeg har gjort en avtale med filippineren i klassen om at hvis det er noe vi ikke forstår så spør vi hverandre. Da vet vi helt sikkert hvem vi skriver med. 

(Forresten byttet jeg navn til 歐 Tine etterfulgt av en vannmelon. Jeg er jo europeiske Tine- og vannmelon på kinesisk betyr "vestmelon". Litt humor må man ha i hverdagen.)

[Om et lite mysterium XL.]

For noen år siden mottok jeg store mengder postkort. Jeg fant aldri ut hvem det var som sendte meg disse mystiske postkortene, og selv om jeg fortsatt er svært nysgjerrig, så er det nok det beste med hele historien. Postkortene fikk mye oppmerksomhet også i min utvidede vennekrets, og selv om jeg slo meg til ro med at dette mysteriet aldri ble oppklart, er jeg ganske sikker på at dette har plaget enkelte av mine venner betydelig mer enn meg. I starten spurte Modern om hun burde være bekymret. Jeg sa hun skulle slappe av, for var ikke dette en av de hyggeligste stalker-historiene hun hadde hørt? Modern var forsåvidt enig i det da. Amerikaneren jeg bor med var forøvrig ikke helt overbevist over denne logikken, så jeg antar det er på sin plass å be folk om å vennligst ikke sende noe som kan gå utover han i posten. Han bor jo tross alt her, han og.

Det var uansett derfor jeg med knusende ro mottok dette postkortet:

 

Postkortet er poststemplet Hongkong. Det er skrevet på norsk, og teksten lyder som følger:

"Hei! Og velkommen til Hong Kong!

Det er nå tøft av deg å legge ut addressen din på internettet. Tenk om du får noe skummelt i posten. Nå er det vel ikke det mest åpenbare offeret for brevbomber, så det går sikkert bra...
Håper du skriver om det om det kommer noe morsomt da. Og håper du koser deg mens du er her i Hong Kong.

Vennlig hilsen
Meg."

Jeg aner ikke hvem avsenderen er. Jeg hadde to mistanker, men når de begge avslår spørsmålet mitt like fort som jeg har stilt det, er jeg like langt. Men erfaringsmessig sett har jeg lært at man skal gjøre det postkortene ber om, så nå, kjære leser, her ser du at jeg har mottatt et morsomt postkort.

[Om første skoledag.]

Jeg har vært alene på koreansk nakenspa i Beijing. Jeg har vært med Somalieren på somalisk restaurant i Oslo,  og gjort en drøss med andre ting hvor jeg har vært alt annet enn en naturlig del av den lokale faunaen, men det er enda lenger siden sist jeg følte meg så hvit som jeg gjorde i dag. Det kom som et sjokk, for HK har virket så internasjonalt og 'enkelt' opp til nå. For all del, det var ikke ubehagelig, men det var uforutsett, og det er jo alltid greit å ha en viss bekreftelse på at ting var som beregnet.

La meg forklare. Det er 300 nye elever som tar master ved fakultetet mitt. Vi er stort sett fastlandskinesere, en liten brøkdel HK-kinesere, to indere... og meg. Introduksjonsforedraget av HKs historie besto derfor stort sett av den vestlige versjonen av HKs historie siden England fikk HK i oppgjøret etter den første opioumskrigen (1939-42). Vi gikk gjennom borgerkrigen i Kina. Om spenningene mellom fastlandskineserne med (nasjonalistene og kommunistene på hver sin side) etter at Mao kom til makten i Kina (1949), og om hvordan den fortsatt strengt tatt er mer spent den dag i dag enn den har vært på lenge. Som læreren vår sa, "Tradisjonelt sett har HKere aldri giddet ta diskusjonen med kolonimakten England. Vi visste jo at Kina aldri ville godta at vi ble noe annet enn britisk frem til vi skulle overleveres i 1997. Du kan ikke slenge med leppa om en dronning i Europa, men kinesisk politikk, det har vi alltid elsket å krangle om."

Vi ble fortalt at vi måtte forstå lokalbefolkningen og den labre entusiasmen mot folk fra det såkalte 'fedrelandet'. Det er frustrerende å være en vordende mor i ditt eget land og oppdage at det ikke er mulig å finne et sykehus som vil hjelpe deg føde barnet ditt fordi alt er fullbooket av fastlandskinesiske foreldre som ønsker barnet sitt et bedre statsborgerskap. Det er like kjipt å videre ikke kunne oppdrive hverken bleier eller melkeerstatning fordi besøkende fra det samme stedet har kjøpt alt og tatt det med seg hjem. Og når vi er inne på det, for ikke å snakke om at fastlandskineserne lar barna gjøre fra seg hvor som helst og når som helst, og det sluttet de selv med for mange år siden.

Det var kort sagt en to timers lang tale til kinesere, om kinesere.

Da vi kom til punktet om befolkningen i landet i dag, som er betydelig mer heterogen enn det fastlandskinesere er vant til, stoppet han opp, og vente seg mot meg.
Lærer: Noen av dere kommer nok til å få en internasjonal venn.

La meg gjenta, det var 300 elever tilstede. 300 ansikter vendte seg derfor mot meg.

Lærer: Skal du gå på denne skolen?
Tine: Ja.

Det var jo derfor jeg satt der. Videre til resten av salen:

Lærer: Der har du henne.

Jeg henvendte meg til sidemannen min og humret noe om "ikke no' press." Hun svarte tørt:

Sidemann: Jo. Mye press.

Senere skulle jeg spørre nevnt lærer om noe, denne gangen 1:1. La meg gi deg følgende utdrag fra samtalen:

Lærer: Hvor er du fra?
Tine: Norge.
Lærer: Å ja... Det skulle være en elev fra Norge, ja. Så det er deg?

Jeg så utover havet av elever med svart hår, briller og mandeløyne bak meg.
Tine: Det er nok stort sett meg, ja.

Resten av dagen foregikk deretter. De andre elevene pekte på meg da jeg kom tilbake fra pausen. Tre av lærerne kom bort og håndhilste på meg, og fortalte om hvilke andre lærere som var fra vesten. Sa jeg bare kunne komme til dem om det var noe jeg lurte på. Om jeg ville snakke. Hva enn det skulle være, det var bare å spørre. Jeg hadde ingen spørsmål.

En neger på Ål stasjon, Hongkong-versjonen. Jada.