Jeg har vært alene på koreansk nakenspa i Beijing. Jeg har vært med Somalieren på somalisk restaurant i Oslo, og gjort en drøss med andre ting hvor jeg har vært alt annet enn en naturlig del av den lokale faunaen, men det er enda lenger siden sist jeg følte meg så hvit som jeg gjorde i dag. Det kom som et sjokk, for HK har virket så internasjonalt og 'enkelt' opp til nå. For all del, det var ikke ubehagelig, men det var uforutsett, og det er jo alltid greit å ha en viss bekreftelse på at ting var som beregnet.
La meg forklare. Det er 300 nye elever som tar master ved fakultetet mitt. Vi er stort sett fastlandskinesere, en liten brøkdel HK-kinesere, to indere... og meg. Introduksjonsforedraget av HKs historie besto derfor stort sett av den vestlige versjonen av HKs historie siden England fikk HK i oppgjøret etter den første opioumskrigen (1939-42). Vi gikk gjennom borgerkrigen i Kina. Om spenningene mellom fastlandskineserne med (nasjonalistene og kommunistene på hver sin side) etter at Mao kom til makten i Kina (1949), og om hvordan den fortsatt strengt tatt er mer spent den dag i dag enn den har vært på lenge. Som læreren vår sa, "Tradisjonelt sett har HKere aldri giddet ta diskusjonen med kolonimakten England. Vi visste jo at Kina aldri ville godta at vi ble noe annet enn britisk frem til vi skulle overleveres i 1997. Du kan ikke slenge med leppa om en dronning i Europa, men kinesisk politikk, det har vi alltid elsket å krangle om."
Vi ble fortalt at vi måtte forstå lokalbefolkningen og den labre entusiasmen mot folk fra det såkalte 'fedrelandet'. Det er frustrerende å være en vordende mor i ditt eget land og oppdage at det ikke er mulig å finne et sykehus som vil hjelpe deg føde barnet ditt fordi alt er fullbooket av fastlandskinesiske foreldre som ønsker barnet sitt et bedre statsborgerskap. Det er like kjipt å videre ikke kunne oppdrive hverken bleier eller melkeerstatning fordi besøkende fra det samme stedet har kjøpt alt og tatt det med seg hjem. Og når vi er inne på det, for ikke å snakke om at fastlandskineserne lar barna gjøre fra seg hvor som helst og når som helst, og det sluttet de selv med for mange år siden.
Det var kort sagt en to timers lang tale til kinesere, om kinesere.
Da vi kom til punktet om befolkningen i landet i dag, som er betydelig mer heterogen enn det fastlandskinesere er vant til, stoppet han opp, og vente seg mot meg.
Lærer: Noen av dere kommer nok til å få en internasjonal venn.
La meg gjenta, det var 300 elever tilstede. 300 ansikter vendte seg derfor mot meg.
Lærer: Skal du gå på denne skolen?
Tine: Ja.
Det var jo derfor jeg satt der. Videre til resten av salen:
Lærer: Der har du henne.
Jeg henvendte meg til sidemannen min og humret noe om "ikke no' press." Hun svarte tørt:
Sidemann: Jo. Mye press.
Senere skulle jeg spørre nevnt lærer om noe, denne gangen 1:1. La meg gi deg følgende utdrag fra samtalen:
Lærer: Hvor er du fra?
Tine: Norge.
Lærer: Å ja... Det skulle være en elev fra Norge, ja. Så det er deg?
Jeg så utover havet av elever med svart hår, briller og mandeløyne bak meg.
Tine: Det er nok stort sett meg, ja.
Resten av dagen foregikk deretter. De andre elevene pekte på meg da jeg kom tilbake fra pausen. Tre av lærerne kom bort og håndhilste på meg, og fortalte om hvilke andre lærere som var fra vesten. Sa jeg bare kunne komme til dem om det var noe jeg lurte på. Om jeg ville snakke. Hva enn det skulle være, det var bare å spørre. Jeg hadde ingen spørsmål.
En neger på Ål stasjon, Hongkong-versjonen. Jada.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar