- Hva gjør jeg egentlig her?
Vel, har studert kinesisk, japansk og statsvitenskap. Jeg liker Asia og jeg er uvanlig glad i varmt vær. Dessuten er jeg glad i å skrive, og jeg leser mer nyheter enn de fleste. En master i internasjonal journalistikk med vekt på Sørøst-Asia var et opplagt valg.
- Men hvorfor snakker jeg kinesisk?
Som sagt, jeg har studert kinesisk.
- Kan jeg snakke kantonesisk, slik de gjør i Hongkong?
Nope. Ikke et ord. Ikke har jeg gjort et forsøk på det heller.
- Er det ikke kaldt i Norge/Sverige/Finland/Sveits?
Det er ikke alltid de husker helt hvilket land jeg kommer fra. At Sveits på kinesisk er veldig likt Sverige gjør det hele enda mer komplisert. Jeg sier det er kaldt om vinteren, men at jeg da pleier å gå inn.
- Men kan jeg spise med pinner da? Og liker jeg kinesisk mat?
Etter nesten seks år i Asia, er spisepinner heldigvis ikke noe jeg tenker så mye mer over det lenger. Så legger jeg ut om hvor glad jeg er i kinesisk mat, og da har jeg vunnet hjertene deres. For faktum er at når en nordmann har vært på tur, vil en annen nordmann spørre om hvordan været var. Herlighet, man kan ha dratt til Dubai, og det første spørsmålet man stiller, er allikevel hvordan været var. En kineser vil spørre om maten. Hva man spiste, hvor man spiste den, og bilder av maten er faktisk en generell allmenn interesse. Det er en kulturell greie så innbarket i livene deres at når de møter hverandre, er det en vel så vanlig hilsen å si "Har du spist?" som "Hallo".
Tilbake til dette postkortet mitt. Jeg kjenner fire Elisabether. Fem, om du teller med mellomnavn som egentlig ikke er i bruk. Men det er ingen av dem. Jeg har naturligvis stalket litt rundt får å få en slags bekreftelse på at de ikke lyver, og historiene deres viser seg å stemme.
Det var morsomt Elisabeth. Du tok meg der. Takk for postkort, det er alt jeg kan si.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar