[Om at det egentlig ikke er så nøye.]

"YALA, You Always Lives Always, som buddhistene sier. "

Dette lærte jeg egentlig av en muslim. Jeg tror egentlig ikke buddhistene sier det heller.

Jeg skal ikke snakke om religion, men å min Gud, så lei jeg er av mennesker som undergraver seg selv. Av jenter, nei damer som  fornedrer sine egne evner. Som sier de er for ukvalifiserte, som bestemt mener de ikke kan, greier eller får til å nå opp til det de selv ser på som uoverstigelige fjell. Det skjer så ofte at jeg ikke en gang lenger blir forbannet når jeg hører det. De som er flinke er faktisk ikke blitt det fordi de har vært så heldige at de har lykkes. De har trodd på seg selv og jobbet beinhardt for det. De har tenkt lenger enn sine egne primalbehov og jeg er dritt lei av at det skal minimaliseres til noe så enkelt og ukonkret som flaks. Tenk å være så heldig at man får en fot innenfor systemet, enten det er i en bransje man vil være i eller at det var tilfeldigheter som gjorde at man kom i snakk med akkurat den personen akkurat da som var villig til å gi deg en sjanse. En sjanse! Hva skal det bety? Suksess handler ikke om bra timing og tilfeldigheter. Det handler faktisk bare om å ta seg selv i nakken og bestemme seg for at man skal være på rett plass til rett tid. Yte det som trengs. Enkelte bruker lenger tid på dette enn andre, det er sant, men det er lov. Dessverre er det ofte fordi de prøver å bli noen andre for å nå det man tror er egne mål. Dropp det. Det er den slags som er den faktiske tidstyven. Se på det slik: om du ikke er klar for å bli din egen helt, hvordan skal du da nå et mål du selv har satt deg?

Tror du at du ikke får det til? Hvem er det som egentlig har ork til å sitte å høre på den slags? Selvdestruksjon er dødskjedelig! Jeg har da ikke tid til å være min verste kritiker. Det kan dessuten lett bli en så omfattende jobb at jeg nesten må overlate det til noen som bryr seg. En dårlig venn jeg ikke har lenger, for eksempel.

De siste månedene har jeg selv brukt mye tid på å menge meg med det jeg mener er rette folk for meg. Dette inspirerer meg: supre, smarte mennesker som løfter frem hverandre. De som imponerer meg ved å være seg selv. Som gir beng i om de egentlig er gode nok. Sitatet til Pippi Langstrømpe om at den slags har hun aldri gjort før, så det er hun sikkert god til, har dessverre blitt så ihjelbrukt de siste tiårene at jeg er lei av å høre det, men det er allikevel brukt fordi det er en sannhet i det. Man bør tøye strikken som omkranser sin egen komfortsone. Man bør av og til hoppe ut i bassenget uten å sjekke temperaturen på forhånd. Ved en sjelden anledning burde man kanskje til og med hoppe uten å sjekke om det er vann der i det hele tatt om det er det som trengs. (NB! Ikke ta dette for bokstavelig, for selv om det er sticks and stones som kan skade deg, så er det både testet og vedtatt at en nådeløs sementbunn fort kan gjøre det samme.) Jeg elsket Ida Jackson litt da hun proklamerte at hun pleier google alle hun holder foredrag for på forhånd. Joda, det tar vanvittig lang tid, men den tiden bruker hun på å sitte og grue seg uansett.

Jeg sa det til henne etterpå, og hun lo det bort. Det er litt vemodig alltid å se de som blir helt satt ut av veltruffen ros. Ikke misforstå, det er fint at å få anerkjennelse for noe de selv vet så altfor godt at de er gode på er det som gjør dagen bra for dem. Men, det burde vært så selvsagt.

Det virker som om dette ble mitt nyttårsinnlegg. Jeg hadde ikke så mye mer å legge til. Det kommer lovlig sent, men godt. Forhåpentligvis tar du det litt mer til deg når ikke alle de andre livsrådene kommer samtidig.

Mine mål for 2014 er enkle. Smart says no, stupid says yes. Noen ideer er så dårlige at de bare må funke. Ta sjanser. Vær uredd. Måtehold og ydmykhet er fint til et visst punkt, det er ingen som liker hovmod, men det er lov å si at man er bra.

Selv vil jeg selvsagt aller helst bare være best. Inntil da får det bli en hel del YAMA.

[Om sommerens PSY.]

Så irriterende.

Så deilig catchy.

Denne musikkvideoen har alt, inkludert strofen, "Slapping Joseph with an arm", og banangensere og isbjørngensere. Da jeg første hørte sangen, ønsket jeg å ignorere den, men den sitter rett og slett fast hos meg. Jeg har innsett at jeg går glipp av Sørøst-Asias verste landeplage på mange år.

Dette musikktipset er fra Malaysia.

[Det ultimate komplimentet.]

Etter at jeg ble kjent med Somalieren, har jeg på mitt snedige vis sakte infiltrert vennegjengen hennes. Det er faktisk gått så langt at vi nylig prøvde å feire bursdagen hennes hos meg, men så ble hun syk og vi satt og spiste bursdagskaken uten henne. Det var litt vemodig, men sannsynligvis mest trist for Somalieren og minst trist for oss, for vi var mange, hadde nevnt kake og vanvittig mye mat.

Uansett, vi satt på Blindern i dag og drakk kaffe og snakket om begravelsesforsikringer og hjemmefødsler og oss som heldigvis befinner oss midt i mellom. Og så skjedde det.

Somalieren: Tine, du kunne jo vært somalier.
Marokkaner: Nei, marokkaner.
Somalieren: Nei, dere er jo så stille og ordentlige. Vi er sånne høylydte og bråkete damer.
Tine: Og sånn er jo jeg...
Somalier: Ja, selvfølgelig. Tine, jeg mener det, du er jo egentlig en somalier. Glem alt annet.

Og så high fivet vi. Jeg har en overhengende mistanke at det ikke akkurat er sånn et reelt klanopptak foregår, men tiggere kan som kjent ikke være kresne. Selv ikke i Somalia.

[Om hvorfor det ikke ble oss.]

Jeg skal medgi, det var en allerede alt for sen kveld for sånne jenter som meg å være ute på byen på. At det attpåtil var på en hverdag av det mer regnfulle slaget, gjorde at Kulturhuset var alt annet enn folksomt. Vi sto i baren da en fyr i rutete flanell kom bort til venninnen min for å si hei. Hun kjente han fra før og introduserte meg kort. Etter litt om hvem vi var og hvem vi kjente, oppdaget vi en felles lidenskap for Kina. 

Han: Jeg har bodd ganske lenge i Kina. Det er mitt andre hjem. 
Tine: Å ja. Kult. Hvor da? 
Han: I Shanghai. Det var fett. Jeg snakker mandarin flytende. 

Han ga meg et ganske selvsikkert glis og holdt en kunstpause for å la uttalelsen synke inn.

Tine: Gjør du? Hvor god er du da?
Han: Bedre enn deg.
Tine: Jaha?

Ikke døm meg her. Jeg har alltid hatt lite til overs for vestlige som skal snakke kinesisk med hverandre i Kina bare for å vise ovenfor andre at de kan det. Det handler om kommunikasjon og forståelse for meg først og fremst. Det er helt greit at noen er bedre enn meg i mandarin. Det er 2,5 år siden jeg var på Taiwan sist, enda lenger siden jeg var på fastlandet. Dessuten, skal man begynne å regne på det, folk flest er bedre enn meg i mandarin. Men om du slenger en slik påstand på bordet, da forventer jeg at det er hold i den. Jeg slo over til mandarin. Han ble stiv og fortsatte på norsk. 

Han: Eh. Jeg har bare bodd der et halvt år, altså.
Tine: Ok, det er greit.
Han: Det begynner bli en stund siden.
Tine: For all del, jeg forstår det.
Han: Jeg er ganske god, men du må gjerne snakke litt langsommere.
Tine: Du, jeg går nå jeg.
Han: Hao...

[Om dagens anbefaling.]

I dag var jeg på konsert med Nina Persson. En bråkebøtte som meg er naturligvis ikke noe utpreget konsertmenneske, jeg snakker for mye er det blitt meg fortalt. Det hender allikevel at jeg bestemmer meg for at jeg trenger litt kulturelt påfyll. Sånn som i kveld. Jeg vant nemlig plutselig to billetter. Jeg skal være den første til å innrømme at det var en ganske liten konkurranse. Det var faktisk bare én av deltagerne som ikke vant. Jaja.

Det er sikkert enda kjipere å tape når alle odds er i din favør. Personlig vil jeg medele at det føles godt å seile i medvind.