[Om hvorfor det ikke ble oss.]

Jeg skal medgi, det var en allerede alt for sen kveld for sånne jenter som meg å være ute på byen på. At det attpåtil var på en hverdag av det mer regnfulle slaget, gjorde at Kulturhuset var alt annet enn folksomt. Vi sto i baren da en fyr i rutete flanell kom bort til venninnen min for å si hei. Hun kjente han fra før og introduserte meg kort. Etter litt om hvem vi var og hvem vi kjente, oppdaget vi en felles lidenskap for Kina. 

Han: Jeg har bodd ganske lenge i Kina. Det er mitt andre hjem. 
Tine: Å ja. Kult. Hvor da? 
Han: I Shanghai. Det var fett. Jeg snakker mandarin flytende. 

Han ga meg et ganske selvsikkert glis og holdt en kunstpause for å la uttalelsen synke inn.

Tine: Gjør du? Hvor god er du da?
Han: Bedre enn deg.
Tine: Jaha?

Ikke døm meg her. Jeg har alltid hatt lite til overs for vestlige som skal snakke kinesisk med hverandre i Kina bare for å vise ovenfor andre at de kan det. Det handler om kommunikasjon og forståelse for meg først og fremst. Det er helt greit at noen er bedre enn meg i mandarin. Det er 2,5 år siden jeg var på Taiwan sist, enda lenger siden jeg var på fastlandet. Dessuten, skal man begynne å regne på det, folk flest er bedre enn meg i mandarin. Men om du slenger en slik påstand på bordet, da forventer jeg at det er hold i den. Jeg slo over til mandarin. Han ble stiv og fortsatte på norsk. 

Han: Eh. Jeg har bare bodd der et halvt år, altså.
Tine: Ok, det er greit.
Han: Det begynner bli en stund siden.
Tine: For all del, jeg forstår det.
Han: Jeg er ganske god, men du må gjerne snakke litt langsommere.
Tine: Du, jeg går nå jeg.
Han: Hao...