"YALA, You Always Lives Always, som buddhistene sier. "
Dette lærte jeg egentlig av en muslim. Jeg tror egentlig ikke buddhistene sier det heller.
Jeg skal ikke snakke om religion, men å min Gud, så lei jeg er av mennesker som undergraver seg selv. Av jenter, nei damer
som fornedrer sine egne evner. Som sier de er for ukvalifiserte, som
bestemt mener de ikke kan, greier eller får til å nå opp til det de selv
ser på som uoverstigelige fjell. Det skjer så ofte at jeg ikke en gang
lenger blir forbannet når jeg hører det. De som er flinke er faktisk
ikke blitt det fordi de har vært så heldige at de har lykkes. De har trodd på seg selv og
jobbet beinhardt for det. De har tenkt lenger enn sine egne primalbehov og jeg er dritt lei av at det skal minimaliseres til noe så enkelt
og ukonkret som flaks. Tenk å være så heldig at man får en fot
innenfor systemet, enten det er i en bransje man vil være i eller at det
var tilfeldigheter som gjorde at man kom i snakk med akkurat den
personen akkurat da som var villig til å gi deg en sjanse. En sjanse!
Hva skal det bety? Suksess handler ikke om bra timing og tilfeldigheter.
Det handler faktisk bare om å ta seg selv i nakken og bestemme seg for
at man skal være på rett plass til rett tid. Yte det som trengs.
Enkelte bruker lenger tid på dette enn andre, det er sant, men det er
lov. Dessverre er det ofte fordi de prøver å bli noen andre for å nå det
man tror er egne mål. Dropp det. Det er den slags som er den faktiske
tidstyven. Se på det slik: om du ikke er klar for å bli din egen helt,
hvordan skal du da nå et mål du selv har satt deg?
Tror du at du ikke får det til? Hvem er det som
egentlig har ork til å sitte å høre på den slags? Selvdestruksjon er
dødskjedelig! Jeg har da ikke tid til å være min verste kritiker. Det
kan dessuten lett bli en så omfattende jobb at jeg nesten må overlate
det til noen som bryr seg. En dårlig venn jeg ikke har lenger, for
eksempel.
De siste månedene har jeg selv brukt mye tid
på å menge meg med det jeg mener er rette folk for meg. Dette inspirerer meg: supre, smarte
mennesker som løfter frem hverandre. De som imponerer meg ved å være seg selv. Som gir beng i
om de egentlig er gode nok. Sitatet til Pippi Langstrømpe om at den
slags har hun aldri gjort før, så det er hun sikkert god til, har
dessverre blitt så ihjelbrukt de siste tiårene at jeg er lei av å høre
det, men det er allikevel brukt fordi det er en sannhet i det. Man bør
tøye strikken som omkranser sin egen komfortsone. Man bør av og til
hoppe ut i bassenget uten å sjekke temperaturen på forhånd. Ved en
sjelden anledning burde man kanskje til og med hoppe uten å sjekke om
det er vann der i det hele tatt om det er det som trengs. (NB! Ikke ta
dette for bokstavelig, for selv om det er sticks and stones som kan
skade deg, så er det både testet og vedtatt at en nådeløs sementbunn
fort kan gjøre det samme.) Jeg elsket Ida Jackson litt da hun proklamerte at hun pleier google alle hun holder foredrag for på forhånd. Joda, det tar vanvittig lang tid, men den tiden bruker hun på å sitte og grue seg uansett.
Jeg sa det til henne etterpå, og hun lo det bort. Det er litt vemodig alltid å se de som blir helt satt ut av veltruffen ros. Ikke misforstå, det er fint at
å få anerkjennelse for noe de selv vet så altfor godt at de er gode på
er det som gjør dagen bra for dem. Men, det burde vært så selvsagt.
Det
virker som om dette ble mitt nyttårsinnlegg. Jeg hadde ikke så mye mer å
legge til. Det kommer lovlig sent, men godt. Forhåpentligvis tar du det litt
mer til deg når ikke alle de andre livsrådene kommer samtidig.
Mine mål for 2014 er enkle. Smart says no, stupid says yes.
Noen ideer er så dårlige at de bare må funke. Ta sjanser. Vær uredd.
Måtehold og ydmykhet er fint til et visst punkt, det er ingen som liker
hovmod, men det er lov å si at man er bra.
Selv vil jeg selvsagt aller helst bare være best. Inntil da får det bli en hel del YAMA.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar