Se dette for deg:
Jeg hadde selvsagt litt halvdårlig tid. Jeg gikk med mobilen i den ene hånden og svarte på meldinger, mens jeg samtidig prøvde lete frem bysykkelkortet mitt med den andre. Av upraktiske plagg jeg var iført, kjempet sko som ikke satt ordentlig på beina og en strømpebukse jeg var bekymret for at ville revne om jeg gikk fortere en hard kamp om førstepremien. Jeg gikk forresten like fort som alltid når jeg først ute og går, altså hurtig og brutalt med lite fokus på at jeg egentlig burde gjøre en ting av gangen. Eksempelvis, møter jeg kjentfolk på gaten, er det som regel snarere enn et unntak fordi jeg har skumpet borti de først.
Men dette, kjære venner, dette er på alle måter en klassisk Tine. Enhver som har møtt meg ville kjent meg igjen på mils avstand og glist av synet. Selv har jeg innsett forlengst at det er nok bare sånn jeg er.
Og det var derfor ikke overraskende at det var i denne tilstanden jeg, av alle mennesker, skulle trå på et bananskall, miste balansen et ørlite sekund, skli litt til, og så støtte meg opp mot et girlender.
Et bananskall.
Henda i været alle som har drømt om å være vitne til at noen faktisk skle på ordentlig på et bananskall...
Nettopp. Og jeg var så nærme at det da kunne vært en selvopplevd greie for meg selv. Det var ingen å si det til. Humor på sitt beste, det ultimate Donald-øyeblikket, og jeg var helt alene. Noen andre mennesker hastet forbi, men ingen lot til å ha merket noe til hendelsen.
Tankene mine gikk til dette berømte treet som står ensomt i skogen fordi ingen er der, og jeg kunne bekrefte at joda, det lager nok lyd når det faller selv om ingen hører det.
Jeg hadde selvsagt litt halvdårlig tid. Jeg gikk med mobilen i den ene hånden og svarte på meldinger, mens jeg samtidig prøvde lete frem bysykkelkortet mitt med den andre. Av upraktiske plagg jeg var iført, kjempet sko som ikke satt ordentlig på beina og en strømpebukse jeg var bekymret for at ville revne om jeg gikk fortere en hard kamp om førstepremien. Jeg gikk forresten like fort som alltid når jeg først ute og går, altså hurtig og brutalt med lite fokus på at jeg egentlig burde gjøre en ting av gangen. Eksempelvis, møter jeg kjentfolk på gaten, er det som regel snarere enn et unntak fordi jeg har skumpet borti de først.
Men dette, kjære venner, dette er på alle måter en klassisk Tine. Enhver som har møtt meg ville kjent meg igjen på mils avstand og glist av synet. Selv har jeg innsett forlengst at det er nok bare sånn jeg er.
Og det var derfor ikke overraskende at det var i denne tilstanden jeg, av alle mennesker, skulle trå på et bananskall, miste balansen et ørlite sekund, skli litt til, og så støtte meg opp mot et girlender.
Et bananskall.
Henda i været alle som har drømt om å være vitne til at noen faktisk skle på ordentlig på et bananskall...
Nettopp. Og jeg var så nærme at det da kunne vært en selvopplevd greie for meg selv. Det var ingen å si det til. Humor på sitt beste, det ultimate Donald-øyeblikket, og jeg var helt alene. Noen andre mennesker hastet forbi, men ingen lot til å ha merket noe til hendelsen.
Tankene mine gikk til dette berømte treet som står ensomt i skogen fordi ingen er der, og jeg kunne bekrefte at joda, det lager nok lyd når det faller selv om ingen hører det.
2 kommentarer:
Under Oslo Maraton i fjor delte de ut bananer på noen av drikkestasjonene, noe som førte til at hele gata ble dekket av bananskall. Så joda, vi er flere som vet at bananskall ER glatte.
Under Oslo Maraton i fjor delte de ut bananer på noen av drikkestasjonene, noe som førte til at hele gata ble dekket av bananskall. Så joda, vi er flere som vet at bananskall ER glatte.
Legg inn en kommentar