[Om å være tjukk.]

På huset er det en del sykler som står igjen etter tidligere utvekslingstudenter. De går i arv etterhvert som folk flytter hjem igjen. Systemet er fint, men når sant skal være sagt, er de fleste i så dårlig stand at det koster omtrent like mye å vedlikeholde dem et semester som å kjøpe en ny. De er av mama cherry typen, med kurv foran og skranglende hjul. Skjønner?

Jeg fikk av en eller annen grunn egentlig aldri noen sykkel. Jeg ble fortalt at jeg måtte kjøpe min egen, for det var ikke flere sykler igjen. Okay, tenkte jeg, og kjøpte en ordentlig sykkel. Dyrere enn de andre, men da ville den også holde et helt år, og jeg kunne sykle helt til skolen med den. Plutselig en dag kom en av kineserne på gangen med en sykkelnøkkel til meg. - Værsågod. En av de andre kineserne satte denne igjen. Den er til deg, og du får den fordi du kan kinesisk, nesten hvisket hun, for det var flere andre som også måtte kjøpe sykler. Det betydde at jeg hadde to. Og det var fint, for den dyre sykkelen min har ikke kurv, og er dessuten dum å bruke om jeg skal gjøre ting som å nyte alkohol eller andre ting hvor det er fare for at den blir ødelagt eller stjålet. Dessuten var venninnen min sin sykkel så dårlig at hun endte opp med å bruke den store deler av tiden. Fint å ha to.

Det vil si, det har vært fint. Helt til i dag, hvor kineseren igjen banket på døren min, og ville ha tilbake sykkelen, for hun skulle gi den til noen andre hun hadde blitt bedre kjent med. Jeg ble litt irritert. Det var jo teknisk sett min sykkel nå. Og jeg forklarte henne det. Hun prøvde å gjøre stemningen ubehagelig for meg, samtidig som hun smilte. Skylte på at systemet var at ting gikk i arv. Jeg sa at systemet gjaldt de som dro, ikke de som fortsatt skulle være her. Hadde dette vært for tre år siden hadde jeg gitt etter for presset. Nå har det seg slik at det ikke er for tre år siden. Jeg har kranglet nok med kinesere til at jeg kan triksene deres. Jeg smilte derfor, mens jeg gjorde stemningen minst like klein tilbake. Hun sa joa' og jeg sa nei a'.

Og så sa hun det siste som gjorde at hun aldri i verden kommer til å få sykkelen tilbake. Hun målte meg med øynene, smilte og sa at "Tine, du har blitt ganske tjukk. Du må ha spist masse mens du var i Taiwan." Jeg sa nei til sykkelretur igjen, men om hun ville kunne hun få låne den i kveld. Og så la jeg til det jeg pleier å si når kinesere kaller meg tjukk: Det er faktisk ganske uhøflig å si til vestlige at de er tjukke. Du kan tenke det, men du trenger ikke si det. Ga henne så nøkkelen og lukket jeg døren.

Nei, det er ikke første gangen, og det er garantert langt i fra siste, men om du kaller meg tjukk fordi jeg ikke har lyst til å gi bort sykkelen min, da blir det neppe noen sykkel på deg.

(Dro så på trening.)