[Om å være tilbake i byen.]

Jeg er hjemme i Japan igjen. Kanskje, som jeg kaller japaneren som hjelper meg med leksene, har utplassering på en barneskole denne sommerferien. Hun spurte meg for flere uker siden om jeg kunne komme og fortelle om Norge. Joda, sa jeg, og hastet meg til å lage en slags power point-presentasjon. På engelsk. I helgen fikk jeg den i retur. Den skulle nemlig være på japansk. Elevene hennes var betydelig mye yngre enn jeg antok. De hadde faktisk kun hatt noen få timer engelsk tilsammen noen sinne.

Nå har det seg slik at en del kinesiske tegn er de samme på japansk. Så det var ikke fullstendig umulig. Jeg satt oppe en natt i Taiwan, så var det gjort.

Flyet mitt landet i Fukuoka i går kveld. Klokken ti, sånn omtrentlig. Fukuoka er omtrent 2 timer unna Oita. Miljøskadet av hvor praktisk ting er i Taiwan, hadde jeg selvsagt ikke tatt forbehold om at jeg ikke skulle rekke siste buss tilbake samme dag som flyet landet. Da jeg ankom billettskranken hørte jeg en buss gå i det fjerne. Det var bussen min. Siste buss. Neste buss gikk om ti timer. Jeg bannet lavt på norsk og kjøpte bussbillett allikevel. Sendte en melding til Kanskje om at jeg ikke kunne bli hentet på busstasjonen den kvelden allikevel.

Tre minutter senere ringer hun og sier at det er et tog. Og om jeg løper så rekker jeg det akkurat. Jeg får pengene tilbake og sprinter. Den siste personen som stiger på toget er meg.

Halv tre om natten ankommer jeg Oita. Men jeg er groggy som få kjører Kanskje meg til skolen vi skal møtes på dagen etter. Jeg ser skolen. Jada, jeg husker bygningen. Hun er nøye, som japanere pleier å være, og spør om det er nødvendig å gå ut av bilen så jeg virkelig husker den. Nei da, sier jeg. Det går fint. Null stress. Jeg vil bare hjem.

Vel i seng får jeg selvsagt ikke sove før klokken er mer enn fem. Jeg skal opp ni. Selvsagt er det et umulig mål, og jeg står først opp kvart over ti, noe som gir meg forferdelig dårlig tid. Så dårlig tid at jeg legger igjen informasjonen om skolenavnet og alt mulig annet som hadde vært greit å ha med seg. Sykkelen min er punktert og det er som om hvoren jeg går blir trafikklyset rødt. Jeg rekker allikevel akkurat tidsnok frem til det avtalte tidspunktet. Løpende inn på skolen kommer jeg på at jeg egentlig skulle blitt stoppet av en vakt ved porten. Jeg skulle registrert meg et sted. Jeg ringer Kanskje, men hun tar ikke telefonen, og jeg går mot det jeg antar er resepsjonen. Der møter jeg på en dame som ikke vet hvem Kanskje er. Det er faktisk ikke noen ved navn Kanskje på skolen i det hele tatt. Jeg krangler på dette. Jeg skriver ned hele navnet hennes, og at hun egentlig er student, men at hun jobber her midlertidig i sommer. Jeg insisterer. Damen drar meg med inn på lærerværelset, hvor den eneste personen som visstnok kan engelsk er en gymlærer med fire stoppeklokker rundt halsen som spiller tetris i skjul mens han later som om han registrerer elever.

Ikke at det er så farlig. Jeg vil jo helst ikke at noen i dette landet skal snakke til meg på engelsk. Det er blitt flere damer som prøver å hjelpe meg nå. De peker på navnet jeg skrev ned og de peker i alle retninger. Jeg føler meg fryktelig i veien, og later som om jeg leser noe viktig i kalenderen min (en handleliste fra Taiwan). Etter en halvtime kommer det plutselig en kar og henter meg. Han spør om jeg heter Tine, jeg bekrefter, og han tar meg med. Ut av bygningen, ut av skolegården og ut på veien.

Jeg var på feil skole. Pinlig. Seriøst pinlig. Heldigvis er japanere så høflige at de ventet med å le til etter at jeg hadde forlatt området.