15. august 2011

[Om Hiroshima del I.]

Jeg var i Hiroshima for delta på minnesmarkering og home stay. 6. august var det nemlig 66 år siden Hiroshima ble atombombet av amerikanerne. I klassisk Tine-stil meldte jeg må på uten å vite hverken hvor vi skulle eller hva vi skulle gjøre. Sant og si var det ikke jeg som skrev søknaden en gang, for den måtte skrives på japansk. Det skulle vise seg å være en helt fantastisk tur med nye vennskap og mange flere opplevelser enn først antatt.



Fordi byen jeg bor i er i midten av ingen steder, måtte vi reise dagen før for å rekke aktivitetene den første dagen. Bussen tok litt over seks timer, hvorav to av de var på ferge. Fergedelen var jeg tålelig fornøyd med kan du si.



Dette er hvorfor.



Fordi vi kom for tidlig til byen måtte jeg den første kvelden bo på hostell, da vertsfamilien sannsynligvis var like skeptisk til meg som det jeg var til dem. Hostellet jeg bodde på lå ypperlig til, midt i byen og rett ved siden av fredsparken, så etter å ha flyttet inn tingene mine, løp jeg meg en tur. Selvsagt løp jeg meg vill, og turen som skulle vart en time, ble fort til nesten to.

Det er allikevel noe jeg er blitt svært vant til, så jeg tok det ikke så veldig tungt. Å gå meg vill, altså. Da jeg kom tilbake var klokken godt over elve. Jeg dusjet, tok på meg pysj, og bestemte meg for å ta tannpussen utenfor rommet for å unngå å vekke de andre som allerede hadde lagt seg. Det hadde nok vært lurt, hadde det ikke vært for at jeg hadde glemt å ta med meg nøkler. Dette ble selvsagt oppdaget først etter at jeg hadde lukket døren. Jeg prøvde forsiktig å banke på, men ingen åpnet. Jeg gikk ned i resepsjonen, som viste seg å være stengt. Jeg prøvde nødnummeret som var lagt igjen, men vedkommende som skulle tatt telefonen la på, og siden også skrudd av telefonen. Jeg gikk opp til rommet for å banke på enda en gang. Denne gangen hardere, men fortsatt intet svar.

Jeg sto altså alene i Hiroshima i pølsepysjen min, uten penger, uten mobil, og uten sko midt på natten. Da klokken rundet slaget ett oppdaget jeg at jeg hadde trådløst nettverk som funket på itouchen min. Jeg rakk akkurat å sende ut nødrop på samtlige sosiale medieplattformer før batteriet mitt gikk ut. Vel vitende om at det er kun jeg som får til slike ting, innså jeg med tungt hjerte at jeg nok måtte tilbringe natten på gulvet utenfor døren (jeg la meg i hjørnet til høyre på bildet). Selvsagt var det svært sensitive lyssensorer der, så ved den minste bevegelse gikk lyset på. Jeg bannet høylydt. I verste fall ville noen bli irritert og åpne døren for meg. Rundt halv fire bestemte jeg meg for å gå ned i resepsjonen for å finne en bok å lese på. En kort stund etter at jeg kom opp igjen dukker det plutselig opp en japaner som tydeligvis skulle inn på samme rom som jeg bodde på. Jeg kastet meg om halsen på henne, uten at jeg tror hun noen gang skjønte hvorfor jeg ikke bare hadde låst opp døren selv.



Dagen etter spanderte jeg breakfast for champions på meg selv. En rask sjekk på nett bekreftet det jeg hadde mistenkt at ville skje: tyve svar, alle av typen "Ha ha, det der er så morsomt at jeg NEKTER å hjelpe deg." Eneste unntaket var en av lærerne mine som hadde sendt meg mail hvor han ville vite nøyaktig hvor jeg var, fordi han trodde han kunne hjelpe. Til alle dere andre som fanget opp ropet om hjelp, men ignorerte det: Takk for ingenting.



Jeg hadde god tid før vi skulle møtes, så jeg gikk en liten tur rundt i byen. Nå var jeg jo kjent. Hondori street, som er en av de største handlegatene i byen, var dekket med fredstegninger.



Vi skulle møtes ved atombombe-museet, men det skulle vise seg å være problematisk, da det tydeligvis skulle være en demonstrasjon mot atomvåpen der akkurat samtidig. Ettersom hele det forestående døgnet hadde vært traumatisk for mitt vedkommende, var jeg ikke akkurat overrasket.



Etterhvert fant vi frem til hverandre, og så fikk vi omvisning inne på museet. Jeg må innrømme at jeg ikke tok et eneste bilde. Utstillingene av blodige forbrente barneklær, bilder av stråleskadede kroppsdeler og smeltet glass ble litt i tøffeste laget for min del. Spesielt med hensyn til alle asiatene som selvsagt stilte seg opp med V-tegn og smilende ansikter. Det gikk ikke. Dere får nøye dere med dette bildet her, som en av de andre tok. Det er sykkelen til en liten gutt som døde. Faren syntes det var så trist å begrave gutten alene at han begravde først sykkelen ned sammen med gutten. Senere ble sykkelen gravd opp og donert til museet.



Senere på kvelden fikk vi utdelt vertfamiliene våre. Dette er barna i vertsfamilien min. Ryo er syv, Kazumi er fire. I starten var de kjempesjenerte, men jeg stakk til dem masse godterier og da ble vi venner ganske fort. Barn er greie sånn.



Dagen etter møttes vi på et senter for å bli bedre kjent med hverandre og for å lære mer om atombombingen og atomvåpen generelt. Jeg var fortsatt ganske forsmådd etter fallet jeg hadde tidligere den dagen, spesielt ettersom alle andre fant det kjempegøy og fortsatt lo av min halve første våkenatt.



Denne damen er et tidsvitne. Hun var omtrent 3 kilometer unna hyposenteret (der hvor bomben falt), og fortalte oss om hva hun hadde opplevd. Hun skildret smeltet hud og forbrente kropper. Den mørke delen av mønsteret på kimonoer hadde brent bort og kvinner med barn på ryggen hadde overlevd fordi barna deres hadde fungert som skjold. Selv hadde hun sluppet unna uten de verste skadene, men siden hadde hun hatt kreft mange ganger, i tillegg til alle døtrene hennes og selv barnabarna slet med sykdom som følge av strålingen hun var blitt utsatt for.

Etter å ha hørt henne snakke ble vi delt inn i grupper for å diskutere fred og sånn. Terrorangrepene i Norge ble nevnt flere ganger. Inderen snakket om hvor fint det var å kunne bo i Japan, for det føltes så trygt. Barnebarnet til tidsvitnet gråt. Selv om vi ikke hadde kjent hverandre så lenge var det fint å være sammen.



Senere hadde vi en kjempebuffé hvor alle vertsfamiliene hadde tatt med seg mat. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt bilder av maten, men her må jeg innrømme at jeg var hakket for sulten til å tenke på det før det var for sent.



Vi fikk også sykler med navnene våre!



Her er min.


Dette er et bilde fra da jeg prøvde å bytte ut "Say Cheeeeeese" med "Say Tineeeee". Ingen videre suksess, som du kan se.



Syklene var vi derimot alle kjempeglade for.



Vertsmoren min jobber som lærer. I Japan skal lærere være pertentlig kledt til enhver tid, fargerike klær og smykker er upassende. Vertsøsteren min hadde derfor aldri sett negllakk før, og var svært begeistret for min. Tidligere på dagen hadde moren funnet Kazumi gjemt inne i et skap hvor hun hadde sittet og malt neglene sine med vannmaling. Søtingen.


(Mer følger)

2 kommentarer:

yeechi sa...

Aner ikke for all verden hvordan jeg endte på bloggen her, men for en fantastisk perle...herrrlig!

Tine sa...

Å takk!