[Om øl, trening og gamle damer.]

I helgen var vi på ølfest med treningssenteret mitt. En helt vanlig lørdag kveld med andre ord.

I Japan er det veldig vanlig å gå på en restaurant og betale en viss sum, og så spise og drikke så mye man vil i løpet av to timer. Da japanere er ganske stille i utgangspunktet er dette nok den beste løsningen for unngå at det skal bli kjempekleint på hver eneste sosiale tilstelning. Da vi ankom restauranten stoppet alle å spise og bare så på oss. Etter noe som føltes ut som minst fire evigheter, kom en av yogalærerne bort og henviste oss til innerst i det ene rommet. Vi satte oss og ingen våget å se noe mer på oss i frykt for å måtte starte en samtale. En av mennene bestilte en mugge øl. Da gikk det heldigvis over fort, og vi ble venner og vel forlikt.

Det kan vel sies i ettertid at vi ble kanskje for gode venner med enkelte.

Herlig uttrykk på han karen til høyre her.

Det sto ingenting om kleskode på invitasjonen vår, men jeg lurer allikevel på hvordan denne resoneringen fant sted: "Å, ølfest med treningstudioet? Da er nok det eneste passende denne kimonoen her." Han i rosa er forøvrig aerobicstreneren. Han har en egen forkjærlighet på Toy Box, Vengaboys, Scooter, Aqua og alle disse andre sangerne jeg trodde var bannlyst å spille etter milleniumskiftet. Naturligvis en egen grunn til å ta timene hans.

Da tiden på izakayaen gikk ut skulle alle videre. Det er kanskje nødvendig å si at medlemskapet jeg har kun lar meg trene på dagtid tirsdag til lørdag. Det er den tiden da folk flest er på jobb, så vi kjenner egentlig bare pensjonister og husmødre. De andre dro videre til en annen izakaya for å drikke mer. De gamle damene ville på karaoke. Hun andre norske og jeg fikk beskjed om at vi ikke hadde noe annet valg og ble bokstavelig talt dratt med. Lave som de er, dro de meg etter underarmenene, noe som var en ganske rar opplevelse jeg enda ikke har gjort meg opp en klar formening om. På veien møtte vi disse horene, som syntes det var kjempegøy å bli tatt bilder av. Tror det var en ganske treg dag på jobb.

Karaoke er seriøse saker for japanere. Her er en svært rørende ballade for at vi skulle skjønne hvor fint det var å ha venner. Eller noe sånt.

I Japan har du respekt for sjefen din. Sier sjefen at du må være med ut å på karaoke etter jobb, da må du virkelig ikke si nei, selv om du er aldri så sliten. Samtidig er det viktig å ikke være en kjip sjef som ikke tar med seg de ansatte ut på karaoke. Resultatet er derfor at du ofte finner gjenger som dette her, med folk i uniformer som har det krampekoselig. En av de gamle damene fant det forkastelig at de ikke drakk mer, så hun gikk like så godt bort for å sette i gang drikkeleker med dem. Dette måtte de selvsagt være med på alle sammen. Man har da respekt for de eldre i Japan.

Dette er Shakira. Eller nok en japansk ballade. Muligens begge deler.

Helt ærlig tror jeg dette var min beste kveld til nå. Hun til venstre er faktisk åtti år gammel. Da klokken var vel over to kastet venninnen min og jeg inn håndkleet og sa at nå var det på tide å dra hjem. Disse to var helt sjokkerte, det var jo så tidlig enda. De gamle er eldst, også i Oita.