[Om flyplassen i Oita.]

Ja. Vel.

Så situasjonen min er som følger: Jeg er i Japan. Jeg er stuck på flyplassen i Oita. Her trodde jeg at min nye japanske hjelpelærer skulle plukke meg opp på flyplassen. Eller, jeg gamblet på at det var det som sto i mailen jeg fikk for to måneder siden. Dette har jeg selvsagt glemt å dobbeltsjekke. Da jeg kom ut i ankomsthallen sto det ingen japanere der og ventet på meg. Jeg ventet i tre minutter, før jeg skrapte sammen det jeg hadde av japanske mynter for å legge på internettmaskinen de hadde. Jeg rakk akkurat å finne nummeret hennes, før internettet klappet sammen. Flott.

Etter litt mer skraping nederst i vesken hadde jeg akkurat nok til en tretti sekunders telefonsamtale, hvor det ble stadfestet ganske kjapt at hun hadde hele tiden ment bussstasjonen. Fillern. Men ok, jeg begynte derfor jakten på en minibank, slik at jeg kunne få tatt ut penger. Det største problemet med Japan er nemlig at det er en evig kamp om å finne minibanker som tar internasjonale visakort. Informasjonen fortalte at alle minibankene var i annen etasje. Det var ingen heis. Jeg stønnet. Jeg har jo alt for mye bagasje med meg (senere innlegg følger). Bagasjen er faktisk så mye at knærne mine nesten gir etter om jeg bærer alt på en gang. Og den lille trillekofferten er selvsagt i ferd med å falle fra hverandre. 80 kroner i Hong Kong, og dette er kvaliteten? Hva gir du meg?

Uansett, så jeg tar bagasjen med meg i to omganger. Håndbagasjen først. Jeg eier japans største og guleste bag. Den er faktisk på størrelse med en gjennomsnittlig mann i dette landet. Løsningen var bra, bortsett fra at da jeg kom ned for runde nummer to, oppdaget jeg at jeg nesten hadde utløst Oitas sannsynligvis første bombetrusselalarm. Bagasje alene på flyplasser er overraskende lite populært i mindre byer. Jeg langet ut ørten "sumimasen"-er og tok turen opp. Oppe fantes det selvsagt ingen traller. Scenarioet hadde nok derfor gjentatt seg, hadde jeg ikke brukt så lang tid på å bare forflytte meg ti meter av gangen, noe som er ganske upraktisk når du er på leting etter noe.

Etter å ha spurt tre stykker fant jeg til slutt tre minibanker. Samtlige spyttet ut visakortet mitt før jeg rakk å putte det inn omtrent. Det var ikke noe mer å gjøre med det, og jeg gikk ned igjen.

Da jeg kom til bussbillettskranken, hadde jeg et svakt håp om at ihvertfall disse tok visa. Det gjorde de ikke. Men damen var svært behjelpelig. Hadde jeg venner i Oita? Nei. Hadde jeg anelse om hvor jeg skulle? Vel, ja, men nei. Etter en kombinasjon av mye tegnspråk og en lang rekke stotring på en svært ubrukelig japansk ("Er vi venner for det om? Spander på meg!") kom vi frem til at hjelpelæreren min kunne betale ved henting. Jeg pustet lettet ut og ringte henne opp. Ok, sa hun. Fint, sa jeg.

Og så, endelig, hadde jeg ordnet meg bussbilletter. Problemet var så at neste buss gikk om to og en halv time.

Så nå sitter jeg her da, og er helt utslitt. Macens batterier synger på siste verset. Jeg har selvsagt ingen konverter til strømkabelen. Men jeg er i Japan. Det er et rush uten like. Været er strålende, folk er kjempehyggelige, ingen av barna i ankomsthallen gråter og Oita forøvrig... Vel, det er vakkert.