[Om et lite mysterium V og VI.]

Jeg har nesten lyst til å si at jeg gir opp, men jeg gjør jo ikke det. Jeg kommer ingen vei. Jeg kaster beskyldninger i hytt og pine. I forrige uke var jeg til og med innom den delen av Blindern hvor alle de som lærer kinesisk i Oslo sitter, og som et paranoid offer satt jeg der og skulte på alle de som gikk forbi. Satt det noen der som visste noe? Postkortene tar helt av.

Denne uken har jeg faktisk fått to kort. Begge fra Miami. Dette kom på torsdag. Stumptown Coffee Roasters. Jeg drikker kaffe bare når jeg skal tøffe meg. Motivet må være helt tilfeldig.

Teksten også, for øvrig:
"Hva er best: Sjokade vs Nugatti?"
Jeg liker best nugatti. Men jeg er blitt kresen på mine voksne dager. Jeg må ha juice til. Og om det er ristet brød eller egg foretrekker jeg sjokade. Ikke at jeg vil ha egg på sjokaden, men kanskje før eller etter? Jeg er i grunn veldig sær på dette med sjokoladepålegg merker jeg.

Fredag kom det et nytt kort. Det var et sjokk. Jeg ble litt svett da søsteren min ringte om det. Dette falt utenfor systemet. Det som verre var, var at motivet minnet meg skrekkelig mye om blokken min i Beijing. Og blokken ved siden. Eller egentlig alle de tjue blokkene i leilighetskomplekset jeg bodde i, og alle de andre som var i byen.

Teksten: "Addendum til kort 3: 人er ikke det samme som 入. (rén [er ikke lik] rù) Ellers: Wang Wei er best, hva?"

Jeg vet faktisk at det ikke er det samme tegnet. Jeg var litt for rask da jeg skrev det inn, og flere har ettertrykkelig bemerket det. Jeg har ikke noe annet å si enn at dere er noen nerder, hele gjengen. Wang Wei var dikteren av teksten på kort tre. Jeg har ikke et videre utstrakt forhold til han annet enn på dette postkortet. Kinesere jeg har snakket med om valget av akkurat dette verset har påpekt at det er ganske spesielt å ha valgt ut akkurat det. Det er ikke noe videre kjent, det er mye annet han har skrevet som har fått betydelig mer oppmerksomhet.

Og så, over til noe ganske annet. Jeg har også fått et noe mer hyggelig kort. Jeg velger å kalle det hyggelig fordi det ble sent av kjærlighet og ikke som et forsøk på å drive meg fra sans og samling. Ironisk bilde, da Victoria uten tvil skriver den sykeste bloggen som finnes på norsk.