[Om Tyskland III.]

Planen var å ta flyet fra Torp som gikk halv syv om morgenen. Jeg pleier aldri å være tidlig ute, og har løpt mine kilometer på flyplasser før. Mann I, vel vitende om dette her, og også en person som ALLTID er for tidlig ute, passet derfor på at vi dro hjemmefra klokken tre. Om natten. Det gikk forsåvidt greit. Han kokte vann til te til meg som jeg fikk med meg i bilen, og da var ikke morgenen så tung allikevel.

Det viste seg fort at frykten for å komme for sent til flyet egentlig ikke burde vært der. Flyet var nemlig kansellert, og vi måtte vente til halv to på neste fly. Allikevel ikke så dumt at det ikke var godt for noe, for jeg hadde jo ikke med meg pass, og selv om vi bare skulle til Tyskland, ville flyselskapet at alle passasjerene hadde med seg det. Jaja. Vi hadde jo plutselig fått nok av tid, og jeg hadde aldri hatt nødpass før, så egentlig var det nesten litt spennende. Det siste utsagnet var forresten ikke sant. Ikke i det hele tatt.

Så da satt vi der da, Mann I og jeg, på flyplassen i åtte timer. Dette var utsikten store deler av tiden.

Da vi kom til Amsterdam, var selvsagt flyet vårt forsinket, og vi måtte løpe for å rekke flyet videre. Flaks skulle ha det til at flyet videre også var forsinket, og vi brukte en god halvtime på å sitte og drikke øl i stedet. Mann I fordi han, som nevnt tidligere, ikke akkurat er noen flyfantast, og jeg, fordi jeg egentlig er ganske glad i å drikke øl.

Da vi endelig kom oss til Tyskland var det allerede blitt sent på kvelden, og det føltes ut som om vi hadde reist to ganger rundt hele verden. Men greit, reisen er halve opplevelsen, spesielt når man bare skal være borte noen dager, bare.

Den tanken var grei, helt til det kom en svær politi i sivil bort til oss og sa at han var fra narko-politiet. Sekunder senere oppdaget vi også at bagasjen til Mann I var igjen i Amsterdam. Mann I så ut som han var i ferd med å besvime. Jeg var i lykkerus. Det var tross alt i min bagasje.

Etter tre timer i kø for å finne ut av hva vi skulle gjøre med alt sammen, hadde vi fått en rabatt på KLMs flyreiser på 200 kroner, og flere ulike måter å komme seg til Mülheim, hvor hotellet vi skulle bo på lå. Flott. Vi valgte å gå for veibeskrivelsen hvor hotellet lå 15 minutter unna. Etter flere runder rundt i et område med en taxisjåfør som tilsynelatende kunne mer tyrkisk enn tysk, men mer tysk enn engelsk, var vi tilbake der hvor vi kom. Etter en enda lengre runde med tolkningsproblemer (Mann I: "Du snakker kinesisk, men tysk kan du ikke") hadde også vi oppdaget at det er to områder som heter Mülheim i Tyskland. Bare i forskjellige byer.

Atter noen timer senere hadde vi endelig sjekket inn på hotellet. Det var fint, og vi var så ødelagte at vi ikke visste hvor vi skulle gjøre av oss. Hele dagen var godt, og det eneste vi ville var å spise litt og legge oss. Da ringte en av Beijingtyskerne for å sjekke hvordan vi hadde det.

Beijingtysker: Tine, hvordan er det i Mülheim egentlig?
Tine: Det er kjempefint, tror jeg. Jeg har jo nettopp kommet. Hvorfor spør du, dette er jo din by?
Beijingtysker: Köln er min by. Mülheim er ikke det. Er det noen tyskere der i det hele tatt?
Tine: Vet ikke? Jo. Nei. Aner ikke.
Beijingtysker: Du skjønner, Mülheim er på en måte Tyrkerbydelen. Jeg kjenner ingen som noen sinne har vært der. Kan du ta bilder? Kan du spise kebab og sånt for meg? Kan du....

Jeg hørte han lo i det jeg la på. Og så gikk vi ut på gaten og rett over på det jeg er sikker på at må være den beste og koseligste og rimeligste italienske restauranten i hele Tyskland. Dagen, eller det som var igjen, tok seg betraktelig opp etter det.