[Om min verste dag på jobb. Forsettelsen.]

Å returnere jakker levert i garderoben er om mulig, enda lettere. Få lappen. Finn jakken. Kast lapp. Ny lapp. Det er faktisk ikke verre.

Men i kaoset som oppstod på lørdag, presterte jeg å gjøre motsatt, få lapp, kast lapp. Jeg så ned i bøtten med brukte lapper (antall cirka 100) og innså at den lappen var tapt for alltid. Heldigvis hadde jeg kastet lappen til en venn av en venn. Karen var real, beskrev jakken, og sa han kunne hente den dagen etterpå i stedet.

Til slutt hang det mot all formodning kun én jakke igjen. Den matchet beskrivelsen han hadde gitt, og jeg tok den med lettelse med meg til Mann I dagen derpå, slik at vedkommende kunne komme og hente jakken.

I går satt vi og så på film hos Mann I, som også bor i naboblokken min. Jeg skulle bare en kjapp tur hjem til meg selv, da jeg møtte førstnevnte utenfor. Jeg ble vill av panikk, friskt i minne gårsdagens flaue opplevelse, og hostet opp en lynkjapp beskrivelse av hvor Mann I bor, før jeg forklarte at jeg skulle i et viktig møte, før jeg beinet ute av syne.

Jeg brukte lang tid hjemme. Sjekket mail, gredde håret, og flippet gjennom ulike tv-kanaler, før jeg tenkte at kysten var klar.

Da jeg kom inn i oppgangen til Mann I viste antagelsen seg å være feil. For å unngå enda et pinlig øyeblikk snek jeg meg videre forbi trappen og inn i en gang som leder inn til et bomberom. Karen skulle ut andre vei, jeg var sikker. Men så kom jeg på hvorfor jeg egentlig ikke var det allikevel. Alle som har vært i nettopp denne oppgangen vet nemlig at ALLE går feil på vei ut første gangen. Exit-skiltet peker i feil retning. Det var jo derfor jeg visste om bomberomsgangen. Et raskt desperat søk etter åpne dører viste at samtlige dører var låst. Det var ingen annen utvei enn den veien jeg kom inn. I søkets hete hadde jeg helt glemt årsaken til hvorfor jeg gjemte meg, og jeg rakk akkurat å snu meg i det karen kom inn. Jeg satte i Moldes største panoramaskrik. Han gjorde tilsvarende. Slik ble vi stående nesten et halvt minutt. Og så kom jeg til å si de mest fatale ord uttalt i løpet av hele helgen.

"Å, jeg skulle bare skremme deg. Alle går nemlig feil. Men så skvatt jeg så mye selv."

Seriøst og alvorlig talt. Pinligst. Jeg gleder meg til alt dette en gang i tiden blir en god historie.

[Om min verste dag på jobb. Ever.]

Det var fatalt på alle vis. Jeg hadde tilbragt deler av dagen med å diskutere internasjonal økonomi og utvikling med sjefen min. Jeg hadde lest om Koreakrigen og amerikanske sanksjoner nok til å holde en lengre forelesning. Allikevel, sjeldent har det vært en person i Molde som har vist seg mindre kompetent til å henge opp jakker. Og jeg hadde få gyldige unnskyldninger.

Det begynte med at for første gang i historien var vi for mange oppmøtte bartendere på jobb. Sjefen grep muligheten og plasserte meg i garderoben. Piece of cake, tenkte jeg. Enhver idiot kan jo henge opp jakker. Noe jeg også tillot meg å fortelle til samtlige som kom inn. De lo og sa at egentlig var jeg heldig som slapp å stresse rundt. Jeg nikket og sa meg hjertelig enig. Kjente siste ord.

Alt gikk forsåvidt greit i starten. Tjue kroner i boksen. Veksel tilbake. Lapp på henger. Kvittering til kunde, og så jakken opp på hengeren. Halvveis ut i kvelden oppdaget jeg at noen polakker hadde stjålet nesten all tipsen min. Frustrende, men for all del, jeg utførte jo en idiotjobb alle klarer. Tips burde nesten ikke være fortjent en gang, så basic var jobben. Underveis oppdaget jeg også at jeg hadde klart å knekke fire negler. Det gjorde meg litt forbannet, men det har vært verre yrkesskader før. Intet rom til å klage.

Problemene begynte i midlertidig å oppstå en time før stenging. Det var i ferd med å oppstå en plassproblem. Det var altfor mange jakker og absolutt ingen plass igjen. Jeg har aldri vært noen veldig systematisk og organisert person. Jeg har orden på rotet mitt, og en særlig systematikk i bilder, notater og skolebøker, men egentlig ikke så mye annet. Så jeg dyttet plass på hengerekken, og håpet at det var musikken som raste rundt meg, og ikke lyden av jakker som skled ned fra sine respektive hengere. Plutselig ble jeg dessuten vár lapper som lå strødd på gulvet rundt meg og ikke på hengerne, hvor de skulle være. Pytt, det ordnet seg, tenkte jeg da. Folk husket vel hvordan jakkene deres så ut.

Klokken 2 stenger utesteder i Molde. Det var da kaoset virkelig begynte. Og, for å si det mildt, det var et sant helvete. Ingen av lappene passet. Ingen husket hvordan jakkene deres så ut. Og det lå jakker som ikke stemte med lappene over alt. Akkurat da kvelden var som mørkest forsvant dessuten lyset i garderoben, og jeg var gråten nær, i det jeg ble utskjelt av oversminkede brunetter som plutselig kunne navnet mitt. Plutselig kom en av ryddeguttene og hjalp meg, noe som gjorde fadesen bare enda tydeligere. Tydeligst ble det da også sjefen min sto og hjalp til.

Kaoset vedvarte i tre kvarter. I tre kvarter ble jeg utskjelt, fløy det jakkelapper alle veier, og jeg plukket opp skjerf fra gulvet. Jeg hikstet et stille "Dette kan vi snakke om senere" til sjefen min, hvor han bare lo, og fant det fantastisk at jeg kunne være så udugelig i min selverklærte idiotjobb.

Da alle de resterende gjestene hadde fått jakkene sine, grep jeg tak i en tilfeldig søppelsekk og bar den ut på vei mot trappen ned til søppelontaineren. Det jeg ikke var klar over, var at trappen selvsagt var totalnedsnødd. Og etter noen dager med varmegrader før plutselig frost, blitt omformet til en ishaug. Jeg tok et skritt før jeg fløy nedover bakken i rekordfart. Søppelsekken full av knust glass og brukte limebåter raste etter meg, og det var mirakuløse tilstander som gjorde at jeg ikke slo meg fordervet. Min teori på det siste er at jeg tror høyere makter ville jeg skulle gjennomleve skammen.

Om noen skulle lure så gikk jeg hjem og gråt, vel vitende om at det bare er en jobb. Dessverre var jeg nemlig pinlig klar over at omtrent samtlige av de som var innom jobben min ville være også på skolen min, mandag morgen.

[Om Tyskland II.]

Den siste dagen i Köln var Alle Tyskeres Store Handledag. Det virket ihvertfall slik. Vi trålet opp og ned gågaten og folkehavet lot virke til å ingen ende ta. Til slutt måtte vi små-kapitulere, for en liten stund. Jeg plasserte tyskerne, Beijing vakreste koreaner og Mann I på en benk ute, mens jeg selv gikk på toalettet på KFC.

Det var ihvertfall det som var planen, men køen møtte meg allerede i andre etasje, og jeg skulle innert i tredje.

Da jeg omsider kom opp i riktig etasje, ble jeg oppmerksom på at det på et bord ved siden av trappen satt en jente og snakket norsk med noen tyrkere. Det var den første nordmannen jeg hadde møtt i Tyskland, og av mangel på noe bedre å fordrive tiden med, snudde jeg meg en gang, bare for å bekrefte for meg selv at jeg hadde rett.

Det var slik det begynte.

Jeg har aldri blitt slik trashet i hele mitt snart 23-årige liv. Jenta begynte å disse skoene mine. Håret mitt. Jakken min. Selv holdningen min hadde hun noe å utsette på. Etter omlag ti minutter hadde jeg kommet meg såpass frem i køen at jeg sto nesten femten meter fra bordet deres. Jenta og guttene fortsatte, samtidig som de faktisk reiste seg opp for å ytterligere stirre meg i senk. En av guttene bemerket at han fant det muligens noe ekstremt, men hun beroliget han med at det verste hun visste var folk som stirret på henne, og dessuten så skjønte jeg jo ikke hva hun sa. Etter ytterligere et kvarter, ble det litt mye, selv for meg.

Jeg snudde meg rundt og sa tørt på norsk:

"Beklager, det var egentlig bare fordi dere var norske at jeg så på deg den ene gangen. Det var ikke noe mer enn det, altså."

Jenta så ut som om hun nettopp hadde falt ned til første etasje et halvt sekund før hun fikk hostet frem et "Å ja."

På rekordtid satte de seg alle fire og begynte å snakke om noe helt annet.

[Om konkurranse.]

Det nye i Beijing nå er å bli medlem på California Fitness. Da får du nemlig halv pris på drinker på Vics, et av de hotteste utestedene i byen. Slik blir det på mange måter det beste treningsstudio-medlemskapet i hele verden. Jeg elsker Kina.

[Om Tyskland. Del I.]

Vi dro på spontantur til Tyskland på Nyttårsaften. Mann I og jeg. Han er stresset og liker å ha ting planlagt. Jeg er rolig, spontanbasert og impulsiv. Det var det som gjorde at vi kom oss til Tyskland, og ihvertfall slik vi kom oss hjem, så egentlig utfyller vi hverandre ganske godt.

Tyskland var over all forventning. Vi så Beijing-Tyskerne mine, Beijings vakreste koreaner, lærte om Kölch-drikkekultur, speedsighset, gikk på kafeer, bodde i Turkey-Town, og hadde det helt fantastisk.

Det nest mest morsomme på hele turen var allikevel på flyet nedover. Jeg satt ved siden av Mann I, som er svært lite glad i å fly, og hadde stort sett ut som han var døden nær siden før han gikk ombord. Jeg hadde vært hun reisevante, forståelsesfulle. Jeg hadde forklart om hvor alle lydene kom fra, og om hvordan dunkingen kun var hjulene som gikk inn i flyet, og alt det andre som kunne være en av de utløsende faktorene for om Mann I, om ikke hadde dødd på seg, ihvertfall ville besvimt.

Da klima-anlegget sluttet å gå for fullt, klarte jeg allikevel ikke dy meg.

Mann I: Hva var det der?!
Tine: Hm... Jeg tror det kanskje var den eneste motoren?
Mann I: [Panisk hikst] Hva. Gjør. Vi. Nå?
Tine: Bahahahahhahahahahahahahaaaa!
Mann I: Absolutt ikke morsomt.

Og slik gikk det til at det var Tine som var nærmest døden på hele Tysklandsturen. Det var definitivt verdt det.