[Om kulturforskjeller - TRHM I.]

Jeg er i Trondhjem. Det er Studenthelg i UKA. Jeg kom i går kveld, slik at Verstevennen og jeg kunne slite hverandre ut før de andre rølpejentene mine inntar byen i dag.

Bærums mest harry skapråner, også kjent som Mann I i Molde, og jeg, kjørte opp i går. Da Mann I ikke er like innført i lokalkulturen som det jeg er, har jeg forlengst innsett at det nok er mitt ansvar å hjelpe han med. Man er da ikke halvt romsdaling og halvt sunnmøring for ingenting. At han da velger å si seg enig i at jeg bare later som jeg kommer fra Bærum, er noe jeg bare må ta. At akkurat det ikke gir så mye status i Molde uansett, er noe jeg resonnerte meg ganske tidlig frem til. Derfor, da vi sto i kafeterian på fergen og Mann I ikke ville ha noe når de ikke hadde vafler, brøt jeg gjennom og sa at vi måtte kjøpe sveler.

-Mann I, dette er jo kultur!

Man kan si så mangt om Mann I, men han er ganske ålreit når det kommer til stykket. Med det mener jeg at han som oftest medgir at jeg har rett. Dessuten var jo sveler ganske digg, bare han fikk tenkt seg om. Et par timer senere kjørte vi inn i Sør-Trønderlag. Jeg hadde gjort grundig background-research, og da vi stoppet igjen, kjøpte vi biffsnadder med bernaise. Biffsnadder med bernaise er et fenomen som nesten er å regne som høykultur for de innvidde kretser, og for resten av oss er det ganske så eksotisk. Hadde jeg ikke vært så gudsjammerlig kald og sulten hadde jeg nok klart å grave frem kameraet mitt, men dere får bare ta meg på ordet.

I Trondhjem er ting akkurat som det skal være, ting er riktig så stas. Det vil si, om man ser bort i fra at jeg er endt opp i en leilighet med Trondhjems tregeste nettverk, og norges kaldeste parkett. Det er i grunn helt greit, for ferie for meg har som minstekrav at man skal gjøre alt i sin makt for å være nettløs, og dessuten så har jeg bøffet ullsokkene til Verstevennen. Det er et par jeg akter å beholde, om ikke annet, så kun for å være slem. Sannheten er at jeg prøver å rydde opp i forholdet vårt. Verstevennen er ikke like spiss som hun pleier å være. Det var, (dette må ingen si til henne, hun blir cocky av mindre) regelrett hyggelig å se henne, etter at vi kun såvidt rakk å se hverandre én dag i sommer. Det er nok ikke bare jeg som synes det er lenge siden februardagene våre i Beijing, for da hun hentet meg, tilbød hun seg faktisk å bære den tyngste bagen min, og i dag lagde hun te nok til at jeg kunne drikke tre kopper. Det går seg nok til.

Jepp, jepp. Nå skal jeg sminke meg, og så skal jeg ut og se på alle menneskene. Mann I og jeg fikk nemlig nesten kultursjokk i går. Molde er jo veldig, veldig lite, og da blir Trondhjem veldig, veldig stort. Uttrykk som "ikke den gaten, men den" og "hvilket utested skal vi gå på?" føltes rart i munnen. Men, jeg er jo heldigvis temmelig tilpasningsdyktig av meg. Innstilling er alltid det viktigste, og om vi bare passer på å posjonere ut alle de nye inntrykkene, skulle nok den delen gå forholdsvis greit.