[Om personlige kriser.]

Kina har blokkert www.blogger.com. De vanlige proxy-sidene jeg bruker er nede. Jeg har vært ute og reist. Til Chengde. Bilder kommer når internett har sluttet med dette sensureringstullet deres.

[Om motbydelig kjærlighet.]

Første skoledag reiste en av japanerne i klassen seg og sa at hun var glad i all idrett, og dødsflink i det. Alt fra badminton til svømming. Om noen ønsket å være med på noe som helst av sport, var det bare å si i fra. Jeg rakte opp hånden og spurte om det inkluderte å sykle på elektronisk sykkel, mens jeg lo litt halvhøyt av min egen vits. Hun ga meg et blikk som tydelig signaliserte at hun ikke fant spørsmålet det minste morsomt.

I senere tid har jeg praktisert favorittsporten min mindre og mindre. Den verste forelskelsen kan mildt sagt sies at for lengst over. Det som før var et sexy lite metallrødt vidunder er blitt til et plastmonster som ikke er verdt mer enn det hersens overpåkostede batteriet jeg måtte kjøpe da det gamle ble stjålet. Etter den forferdelige kalde vinteren er det heller ikke noe tess og jeg må lade det hver bidige natt om jeg ønsker å komme meg utenfor porten. Jeg hater selv de nye dekkene som jeg måtte kjøpe da de gamle ble herpet en sen vinternatt på alt for mye knust glass, for de gjør at slangen punkteres en til to ganger per uke. Den festlige bjellen har blitt irriterende og masete til den grad at jeg heller roper ut enn å tute for å be folk flytte på seg. Rent utseendemessig har hun tapt seg også. (selvsagt er det en Hun), det er rust og steinsprut på store deler av kroppen. Etter å ha haltet lenge med en dels manglende pedal etter en grusom nesten-ulykke, ble den endelig sittende fast i en togbaneskinne en kveld det var spesielt isete ute, uten at jeg kunne (gadd) å gjøre så mye for å samle sammen restene. Å bare ha en pedal har i grunn ikke gjort så mye egentlig for kjedet ble hektet av av sykkelreparatøren da jeg elve ganger på to uker hadde vært innom for å få det hektet på igjen. Og når man ikke kan trå uansett, trenger man det ikke.

Bremsene var det store problemet i dag. De har blitt byttet ut fem ganger. Fem ganger siden august altså. For første gang var det faktisk ikke bare den "upåklanderlige"kinesiske kvaliteten det gikk på, men heller at Ikeapiken hadde hatt dårlig sikt da hun lånte den, og kræsjet i en stor jernport så bremsehåndtaket rett og slett bare brakk av.

Min yndlingssykkelreperatør lo da jeg kom gående, igjen. "Lenge siden sist," sa han. Jeg smilte ikke så mye.

Han fikset alt som trengtes siden forrige gang (fredag). Banket på plass den ene gjenværende pedalen, strammet på skruene på styret, satte på fjæren som manglet på setet. Jeg fikk ny lås til den vindskjeve kurven, og en ny mutter på setet bak så det faktisk er forsvarlig å bruke for folk som veier mer enn en tretten år gammel japaner.

Da jeg dro vinket han med en skiftenøkkel i den ene hånden. "På gjensyn!".

Jeg hater at det er et helt uunngåelig faktum.

[Om våren i Beijing.]

Sommeren er kommet til Beijing for fullt. Ute er det minst tretti grader, og jeg har for lengst begynt å bare bruke bare én dyne. Jeg drikker nærmere seks liter vann om dagen, og de andre i klassen har ommøblert pultene så jeg selv kan sole meg når vi har time. Klassen min er i grunn ålreit sånn. Etter å ha klaget konstant i to måneder, vet de hvor viktig sol er for meg.

Wingwoman har laget en oppsummering av våren 2009. Sånn så den ut. Akkurat sånn:

[Om uovervinnelig konkurranse.]

Noen ganger må man bare innse sine begrensninger og at det faktisk er konkurranser man rett og slett ikke har mulighet til å vinne.

Jeg satt og leste utenfor skolen i dag. Det var fint vær, og plutselig delte jeg bord med tre kamerater (mine, that is). Jeg sa jeg måtte lese, og de sa det var greit. Jeg var jo ikke invitert med i samtalen uansett.

Indoneser 1: Jeg har skikkelig sansen for koreanske jenter ass.
Elton John: Ja, shit. De er heite.
Alle: No offence, Tine.
Tine: Hm.
Indoneser 2: Fine bein har de og. No offence, Tine.
Tine: Ah.
Indoneser 1: Jeg blir helt satt ut hver eneste gang jeg ser en koreansk jente. Alle er digge liksom. No offence, Tine.
Tine: *Håndbevegelse*
Elton John: Jeg liker håret til koreanske jenter. No offence, Tine.
Tine: *Skjevt blikk*
Indoneser 1: Og måten de går på.
Indoneser 2: Ja, holdningen. No offence, Tine.
Tine: *Rynkede øyenbryn*
Elton John: Og smilene deres. Koreanske jenter har fine smil. No offence, Tine.
Tine: *Snudd hode og oppgitte fakter*
Indoneser 1: Det beste er kroppene deres. Supermodellkropper liksom. No offence, Tine.
Tine: *Retting av skolissene*
Indoneser 2: Eneste problemet med de koreanske jentene er at de bare vanker med koreanske gutter.
Indoneser 1: Jeg var sammen med en koreansk jente en gang.
Elton John og Indoneser 2: Tuller du? Heldig ass.
Tine: Kremt.
Elton John: Drit i Tine. Kom igjen, fortell.

Og da ga jeg rett og slett opp.

[Om å ikke huske navn.]

Det er en tyrkisk jente på skolen jeg har snakket med nesten hver dag siden skolestart. Hun er fantastisk hyggelig, men jeg kan ikke for mitt bare liv huske navnet hennes, til tross for at jeg har hørt det mange ganger. Det er gått så lang tid at jeg virkelig ikke kan spørre mer heller. Teknikken min er derfor å introdusere henne for Dukkejapaneren, noe jeg gjør kanskje en gang i uken. Ofte to.

Det blir som regel sånn:

Tyrker: Hei!
Tine: Hei!
Tyrker: Noe nytt?
Tine: Nei, ikke siden i sted liksom. Har du møtt Dukkejapaneren eller?
Tyrker: Nei... Det tror jeg ikke. Hei, jeg heter (Fyll inn typisk tyrkisk navn her).
Dukkejapaner: Hei! Hyggelig!

Vi sto lenge å snakket med en amerikansk jente i dag, og etter at den amerikanske jenta var gått, lo tyrkeren og sa:

Tyrker: Beklager at jeg ikke introduserte dere altså, men jeg husket ikke navnet hennes.
Tine: Det går fint altså. Kan skje den beste.
Tyrker: Jammen det er skikkelig flaut, for vi har snakket sammen mye. For sent å spørre.
Tine: Jeg har det sånn med noen folk av og til selv.
Tyrker: Å ja? Vel, bare så du vet det altså, om det er noen jeg ikke husker navnet på, så bare introduserer jeg dem ikke til andre. Da blir det så tydelig at jeg ikke kan navnene deres.
Tine: Neste gang skal jeg passe på å spørre for deg.
Tyrker: Det hadde vært fint. Hvilke metoder bruker du forresten, når du ikke husker navnene på folk?
Tine: Ehem. Heh... Nei, da er løpet ganske kjørt for vennskapet vårt, kan du si.

[Om hvorfor alle burde hatt en neonfarget parykk.]

Invitasjonen til den beste kvelden i Beijing så langt: "Ta på deg én farge og kom! Kom! Kom!"

Obligatorisk V-bilde with ma' crew. Peace yo!

Sjeldent har noen tatt seg bedre ut i neon-parykker.

Japaneren som er så søt jeg aller helst vil ha henne i et bur på rommet mitt og kun fore henne marshmallows.

Den ekstremt påfallende limousinen til "The United States" vi aldri egentlig helt skjønte hvorfor var der.

Ikeapiken: Unnskyld, har du sett vennene mine?
Tilfeldig menneske: Det er en rosa der, en blå der, og en gul langt der borte. Det er de, ikke sant?
Ikeapiken: Jepp.